Messingbrødre i bokform

The Brazz Brothers er et fenomen i norsk musikkliv. Fem messingblåsere som har holdt det gående i snart 25 år. De har reist Norge rundt, hatt en rekke turneer i Europa siden 1991, fem turneer i Afrika, fem i Asia og fire i Nord-Amerika – og spilt med tusenvis av norske korpsmusikanter. Nå har kjærestene […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

The Brazz Brothers er et fenomen i norsk musikkliv. Fem messingblåsere som har holdt det gående i snart 25 år. De har reist Norge rundt, hatt en rekke turneer i Europa siden 1991, fem turneer i Afrika, fem i Asia og fire i Nord-Amerika – og spilt med tusenvis av norske korpsmusikanter. Nå har kjærestene skrevet bok om dem.

Det er noe spesielt med Sula, denne øya i en eim av verdenshav, råtten makrell, tang og ventilolje – slik det står i boka. Bebodd av vindskeive mennesker som har hatt tre hovedoppgaver: «lage heimebrygga øl, lage ungar og spele hornmusikk». Sulanavn som Molvær, Tafjord, Førde og Nymark har markert seg godt i norsk musikkliv – vi kan også legge til Annbjørg Lien og Olga Marie Mikalsen.

I Langevåg ble det i 1969 starta et popband kalt Manjanas. Her spilte tvillingene Jarle og Helge Førde (13 år) trompet og trombone, Stein Erik Tafjord (16) spilte el-bass. Etter fire år med pop og litt jazzrock, ville de gå videre, og dannet et tradjazzband. El-bass var uhørt til den slags, men tuba syntes mer stilriktig, og Stein Erik måtte skifte instrument. Dermed var Ytre Suløens Jass-ensemble dannet (1973), omtalt i forrige jazzspalte.

Fra Suløen til Brazz Bros

Tafjord dro allerede året etter til Oslo, studerte ved Musikkhøyskolen, var ansatt i Kringkastingsorkestret 1976-80, og ble en meget ansett musiker, berømt for sin lekne instrumentbeherskelse. For brødrene Førde gikk veien til Toneheim folkehøyskole og jazzlinja i Trondheim, der de tok eksamen i 1980 og var med i forskjellige lokale band. Den fem år yngre lillebroren, Jan Magne, fulgte etter, og var fra 1982 trompeter i hele fire trondheimsband.

På ferier hjemme i Langevåg hadde de i 1981 begynt å utvikle en klassisk messingkvintett sammen. Femtemann ble Stein Eriks fire år yngre bror, Runar, som utdannet seg til valdhornist i Oslo. Med tre brødre Førde og to brødre Tafjord var Brazz Brør blitt til.

Høsten 1983 dro de ut på sine første turneer for Rikskonsertene. I møte med skoleelever utviklet de en lekende stil, de spilte uten noter, og gled mer og mer over i jazz. Høsten 1984 turnerte de med et jazzkomp og festivaldebuterte på Lillehammer. Etter et par år til som messingkvintett, fant de ut at en trommeslager var nødvendig. De hyrte den beste, Egil «Bop» Johansen, i november 1986, og sekstetten Brazz Brothers var etablert; måneden etter gikk de i studio og spilte inn sin første LP, Brazzy Landscapes.

Bandet ble en øyeblikkelig suksess. Det ble så mye å gjøre at tvillingene Førde sluttet i Ytre Suløen (1989), Jan Magne og Stein Erik trappet ned all annen virksomhet de var så sterkt etterspurt til. Det skulle satses på Brazz Brothers. Noen tusen konserter og 16 nye album senere må jeg si de har lykkes.

Én endring har det vært i bandet: I desember 1998 døde Egil Johansen på spillejobb i Sverige. Hans dyktige elev, Marcus Lewin, overtok.

Herlig bok

Når «kjærester» skal skrive bok om sine menn, kunne vi frykte det verste av enten nesegrus beundring eller lattervekkende utlevering. Men under Veslemøy Østrems kyndige redaktørhånd har dette gått aldeles utmerket. Boka, som ganske enkelt heter The Brazz Brothers (Cantando Musikkforlag 2005), er full av konkrete, balanserte og detaljerte beretninger om bandets opplevelser og innsats. Det fortelles om oppveksten på Sula, om etableringen av bandet, om konsertopplevelsenes magi (særlig sett fra podiet) og om kunsten å overleve på høyt profesjonelt nivå. I kapittelet «Samspillbandet» omtales bandets vilje til å gå nye veier og knytte til seg uventede samarbeidspartnere: I «Trollmannens læregutter» handler det om den fantastiske innsats bandet har gjort for å lære korpsunger å kaste notene og spille etter gehør, og i «Det vindskeive bandet» blir hver musiker levende intervjuportrettert.

I boka er det mye lettskrevet humor, blandet med detaljerte lister over engasjementer, plater og kritikker. De fem blåserne og sju andre i musikkmiljøet kommer til ordet i korte avsnitt. Tegneren Arne Nøst har laget noen glitrende portretter, dertil kommer en rekke vakre fotografier av Ottar André Anderson og en delikat grafisk formgiving av Tommy Rasmussen. En herlig bok!

---
DEL

Legg igjen et svar