– Mer samtid inn i teatret

Lene Therese Teigen ønsker mer samtidsdramatikk på teatrene.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dette er det mange som ønsker, men Teigen gjør noe med det ved å skrive dramatikk og sørge for at den blir spilt. Og med samtidsdramatikk mener regissør og dramatiker Teigen dramatikk som handler om vår tid og våre dilemmaer. Det er ikke nok at teksten er skrevet av en nålevende forfatter, et historisk spel er ikke samtidsdramatikk. Hun ønsker også et nytt innhold i dramatikken når det gjelder kjønnsrepresentasjon. Lene Therese Teigen er for tiden aktuell med forestillingen Livsmaskinen som spilles på Oslo Nye Centralteatret fram til 9. april. Et stykke som handler om våre liv her og nå, om den oppløste familien og nye familiestrukturer. Hun har både skrevet og regissert stykket. Teigen har hovedfag i teatervitenskap og hennes andre roman kommer ut til høsten.

Også Mater Nexusskrev og regisserte Teigen selv. Det ble spilt i Oslo i 2001, og er senere satt opp i Stockholm, Gøteborg og Helsinki. Mater Nexus har ni roller som alle besettes av kvinner. I etterkant av oppsetningen ble Lene Therese Teigen invitert til å snakke om kjønnsrepresentasjon og feminisme i mange ulike sammenhenger.

– Spreng kjønnsstereotypiene

Dette førte til at hun ble engasjert i kjønnsproblematikk og at hun har søkt om en kunststipendiatstilling knyttet til fakultet for scenekunst på Kunsthøgskolen i Oslo (tidligere: Teaterhøyskolen). Prosjektet hennes heter «Kjønn på scenen». Målet er å utvikle mannlige og kvinnelige karakterer som er langt fra stereotypiene.

– Presentasjonen av kjønn i all mulig fiksjon er noe av det som formidler virkelighetsoppfatninger med aller størst påvirkingskraft. Kanskje fordi det i stor grad handler om ubevisste holdninger. For hva er egentlig en kvinne – eller en mann? Hva slags rolleegenskaper har hun eller han? Hva er «allmenngyldig»? Hva er naturlig eller kunstig, spør Lene Therese Teigen, og fortsetter:

– Hva er det som gjør at rollebesetning eller repertoarvalg ofte preges av holdninger til kjønn som speiler noen av de mest konservative syn på hva kvinner og menn representerer? Har det noe å gjøre med den klassiske dramaformen, med dens konfliktorientering for eksempel, som er basert på ulike viljer og holdninger? En struktur der mennesker helst må være motpoler?

Teatret bekrefter stereotypiene

– Rammene rundt kjønn og seksualitet når det gjelder samliv, arbeidsliv og kulturelle representasjoner har endret seg i vår tid. Det er et stort mangfold og derigjennom usikkerhet om hva ulike kjønns- og seksualitetskategorier betyr. Likevel er det lite mangfold i representasjonen av kjønn på fiksjonsfeltet, spesielt innenfor det institusjonelle teatret. Tilbyr teatret publikum så vel som skuespillerne snevre og forutinntatte bilder av kjønn? Opprettholder og bekrefter teatret gamle og konservative rollemodeller? Jeg mener at teatret, i motsetning til andre kunstformer, henger igjen i stedet for å lede den diskusjonen som pågår i samfunnet omkring, et samfunn teatret egentlig skal speile, sier Teigen.

At kvinner er kjønn og menn er nøytrale, er en gammel påstand. Teigens påstand er at i fiksjonen kjønnes også menn:

– Det finnes selvsagt menn som også misliker dette; den feminine kvinne og den maskuline mann. Men når resultatet av den fiksjonelle kjønningen er at mannen forblir nøytrum i virkeligheten, noe som selvsagt innebærer en rekke fordeler, er det en stor utfordring for ham å gjøre noe med dette, sier Teigen.

Skuespillernes ansvar

I et kjønnsperspektiv; hva er det største problemet i norsk teater akkurat nå?

– Det er for få kvinnelige aktører. Det er for få kvinnelige beslutningstakere. For få regissører og dramatikere. Jeg kan tenke meg at flere kvinner inn i disse rollene ville endret noe. Det betyr ikke at kvinner har noe annet til felles enn at de er kvinner.

Hvis vi skal få til en endring må alle aktører i feltet kjenne sitt ansvar. Det gjelder skuespillerne også, selv om de er opptatt av å få gode roller.

Teigen skriver, i en artikkel i skuespillernes eget fagblad Stikkordet, at kunstneren har et ansvar for hva hun formidler. Dette gjelder skuespillerne også, selv om de fleste ikke akkurat kan velge rollene sine selv. Hun spør i artikkelen hva en skuespiller er: En artist som er avhengig av manesjen eller en formidler av mening?

– Man trenger folk i teatret som forholder seg til sin samtid og ønsker å fortelle noe om den. Dette gjelder i høy grad også skuespillerne, som må være veldig tydelige på hva de faktisk vil, sier hun.

Lene Therese Teigen har stor tro på skuespillerne. Så stor tro at hun ønsker dem inn tidlig i prosessen. Hun vil gjerne være i dialog med skuespillerne underveis i skriveprosessen.

Anti-intellektuelle?

I siste nummer av Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift sier teatersjef på Black Box Teater Christian Seltun at norsk teater nærmest er anti-intellektuelt og at dette i stor grad skyldes skuespillernes makt.

Er dette noe du kan være enig i?

– Ja, det kan jeg godt. Men Seltuns kritikk er mer relevant som en systemkritikk enn som en kritikk av skuespillerne som sådan. Det finnes jo skuespillere som er intellektuelle. Men det hjelper ikke å være intellektuell dersom du ikke kan bruke det til noe.

Teigen tror noe av skylda for det anti-intellektuelle i norsk teater ligger i Teaterhøyskolen som ikke har ønsket å utdanne intellektuelle skuespillere. De har sett etter lett formbare elever. Men nå er dette i endring, tror hun, og mener også at hennes stipendiatprosjekt kan bidra.

Å snakke om et kjønnsperspektiv, uansett på hvilken arena, kan fort nærme seg en klagesang. Til dette sier Teigen at man må gjøre om denne klagesangen til prosjekter:

– Man må bare stå på; og teatersjefene, dramaturgene, Norsk Kulturråd og alle andre kulturinstitusjoner som har rådighet over produksjonsmidler må bombarderes med søknader om nye prosjekter. Man må vise engasjement og kunstnerisk vilje. Det trenger teateret og det trenger å vise konflikter alle slags folk kan kjenne seg igjen i i dag.

Tilslutt sier Teigen at hun ønsker seg sitt eget teater; et samtidsteater. Hun har allerede et eget produksjonsselskap, så det kan godt være hun får det slik hun ønsker.

---
DEL

Legg igjen et svar