Da Nigerias president Olusegun Obasanjo åpnet årsmøte i den afrikanske utviklingsbanken, ADB, i Lagos den 18. mai, var ett av punktene på dagsorden å velge nye bankens nye leder. Vedkommende vil etterfølge marokkanske Omar Kabajj som har ledet banken i ti år. Den prosessen avdekket mye av de stridighetene som vi ellers ikke ser så mye til.
For til tross for at banken har ett klart mål, økonomisk utvikling for verdensdelen, handler dette også om stridigheter de afrikanske landene imellom, mellom de afrikanske og de internasjonale eierne, om å posisjonere seg i forhold til en mulig utvidelse av FNs sikkerhetsråd, og mindre om alternative strategier for afrikansk utvikling.
Etter to dagers intense forhandlinger, lobbyvirksomhet, politisk press og prestisje, gikk partene fra hverandre uten å ha klart å samle seg om en ny president. Det må derfor avholdes et ekstraordinært styremøte i Tunis i neste måned.
De afrikanske landene eier 60 prosent av ADB, mens andre, ikke-regionale eiere utgjør 40 prosent. De to største eierne her er USA med 6,5 prosent og Japan med 5,4 prosent. Norge sitter med en eierandel på 1,1 prosent.
Omkamp
At Obasanjo hadde fått lagt årsmøtet til Lagos ble sett på som et sterkt kort i kampen om ledervervet, for Nigeria selv hadde selvfølgelig en kandidat. Det hadde også Rwanda, Ghana, Zimbabwe, Gabon og Kamerun.
Reglene for valg av leder fungerer slik at de afrikanske landene har det avgjørende ordet. Den som velges til leder, må på samme tid ha et flertall av de afrikanske landenes stemmer bak seg, samtidig som vedkommende må ha et flertall av alle stemmene i ryggen.
Etter to dagers valgkamp stod nigerianske Olabisi Ogunjobi og rwandiske Donald Kaberuka tilbake. Siste avstemning ga Ogunjobi et flertall av de afrikanske stemmene, mens Kaberuka, Rwandas planleggings og finansminister, hadde flertallet av det totale antallet stemmer i ryggen. Dermed må det avholdes nytt valg i Tunis neste måned.
Internt blant de afrikanske landene synes det som en viss misnøye over Nigerias stadig mer dominerende økonomiske rolle, og det er forventet at for eksempel Sør Afrika ikke ønsker et ytterligere styrking av Nigerias posisjon. Å inneha den viktige posisjonen som leder for banken, anses også som et sterkt kort i forhold til den debatten som raser, om hvilket afrikansk land som skal tildeles den første faste plassen i FNs sikkerhetsråd.
Hoderisting
Olabasi Ogunjobi, bankens visepresident for Vest- og Sentral-Afrika, forventes å kunne bøte på landets smertelige nederlag til samme lederjobben i 1995. Med en antatt meget sterk kandidat, Saheed Abdullahi, måtte allikevel landet se seg satt på sidelinjen, grunnet at militærregimet til Sani Abacha ikke var ansett som stuerent nok.
I årets debatt ble det av flere påpekt at valget av rwandiske Kaberuka ville kunne gi et etterlengtet løft til et land som fortsatt sliter med etterdønningene etter borgerkrigen som endte i 1994. USA og Storbritannia, som støttet Kaberuka, hevdet det var Nigerias kandidat, Ogunjobi, som er for svak, og ikke et nigeriansk kandidatur i seg selv. Fra nigeriansk hold ble dette møtt med hoderysting, så lenge Ogunjobi allerede holder et høyt verv i banken, ifølge avisen This Day.
Nigeria har ett sterkt kort til, i kampen om ledervervet. I 1976 opprettet landet ette eget fond, Nigeria Trust Fund (NTF), som sammen med det afrikanske utviklingsfondet utgjør den afrikanske utviklingsbanken. Ved siden av en relativt høy eierandel i banken, gir dette landet en posisjon som en av bankens viktigste bidragsytere. Nigeria har så langt puttet 540 millioner dollar i NTF, og sitter med den høyeste prosentvise stemmeandelen blant de afrikanske landene, på 8,9 prosent. Nummer to i rekken er Egypt, med en andel på 5 prosent.
Mindre afrikansk?
Men dette er allikevel ikke bare en intern, afrikansk uenighet. Også flere av de utenlandske eierne frykter at Nigerias posisjon i banken skal bli for dominerende, i og med at landet allerede har flere direktører i banken, en stor eierandel og NTF. Samtidig frykter blant annet flere utenlandske eiere at Ogunjobi vil jobbe for å begrense den makten de utenlandske eierne har, ved at stemmegivningsreglene endres. En slik utvikling ønsker ikke vesten.
Nettopp det at Kaberuka hadde de utenlandske eierne i ryggen, med over 90 prosent av deres stemmer, brakte bekymring hos enkelte, om at han vil bli en marionett for mektige, ikke afrikanske interesser. Særlig nigeriansk presse har utpekt Kaberuka til en “mindre afrikansk kandidat” enn Ogunjobi. Det falt den rwandiske presidenten, Paul Kagame, meget tungt for brystet. På en pressekonferanse i hovedstaden Kigali denne uken langet han ut mot utsagnene.
Kagame påpekte at Kaberuka faktisk hadde et flertall av de afrikanske landene i ryggen, men allikevel et mindretall av stemmene. Det gjør han ikke mindre afrikansk, slo han fast. “Det er feil å si at vår kandidat er mindre afrikansk, bare fordi han fikk færre afrikanske stemmer enn motkandidaten. Se på Kaberuka; han er svart, han er faktisk blå, ikke bare svart. Han er veldig mørk, veldig afrikansk, hvis det er det folk ser etter”, tordnet Kagame, ifølge avisen The New Times.
Økt eksport
Samtidig viser tall for fjoråret at det ikke er helt mørkt i den afrikanske økonomien. Tall som nylig ble lagt frem viser at Afrikas eksport til USA under den såkalte Agoa-lovgivningen (African Growth and Opportunity Act) økte med 88 prosent i 2004, til en samlet sum på 26,6 mrd. dollar. Den nå fem år gamle avtalen sikrer at mesteparten av eksporten landene imellom skjer tollfritt.
Størsteparten av økningen ligger i olje, noe som medførte en eksportøkning på 56 prosent for Nigeria og 25 prosent for Gabon, ifølge avisen Business Day. For Sør Afrikas del har eksporten økt med 29 prosent, og handler alt vesentlig om platina, diamanter og ferrolegeringer.
Fjorårets tall avspeiler allikevel ikke de store problemene som for tiden raserer afrikansk tekstilindustri. Stadig oftere kommer det meldinger om nye fabrikker som stenger dørene, som resultat av den skarpe kinesiske konkurransen etter at landets WTO-restriksjoner ble hevet ved nyttår.
Nå retter harmen seg mot utenlandske eiere innen afrikansk tekstilindustri, som med Agoa-lovgivningen i tankene, de siste fem årene har etablert produksjon i en rekke afrikanske land. Det som ble sett på som en mulig oppblomstring innen afrikansk industri, ble kun et kortvarig eventyr, inntil billigere produksjon kunne fremskaffes andre steder.
Ett eksempel er malaysiske Ramatex som startet opp produksjon i Namibia i 2002. I slutten av mars i år var det slutt og 1.600 mennesker stod uten jobb. Mange av de ansatte var fremmedarbeidere; i fjor sendte namibiske myndigheter ut 400 bangladeshere, som verken hadde gyldige arbeidsdokumenter eller tilfredsstillende boforhold ved fabrikken, melder nyhetstjenesten Irin.
