Mer makt til folket?

Store regioner betyr større avstand til befolkningen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Både distriktskommisjonen og Kommunenes Sentralforbund har laget kart over det nye Norge, der landet deles på kryss og tvers, i Østviken og Vestviken, og i et nordnorsk superfylke langt som halve Chile og stort som en middels europeisk stat. Her skal makt flyttes ut, ut av fylkene og inn i de nye regionene. Det overrasker ikke at Arbeiderpartiet ønsker å fjerne fylkene og lage få og store regioner i stedet. Men det er overraskende at så mange i SV ønsker denne typen sentraliseringsmodeller som, i sterk motstrid til retorikken, skaper enda større avstand mellom de folkevalgte og den befolkningen de er satt til å styre.

I SVs utkast til arbeidsprogram for 2005-2009 tas det til orde for å flytte makt fra fylkene til et nytt, regionalt politisk nivå. Arbeidsprogramkomiteen vil overføre ansvaret for sykehusene til de nye regionene. Landets 19 fylker skal omgjøres til langt færre regioner. Denne sentraliseringen vil få uheldige konsekvenser.

Større avstand

Valgdeltakelsen ved kommune- og fylkestingsvalget i 2003 var den laveste ved noe nasjonalt valg siden 1922. Valgforskere har pekt på opplevelsen av distanse mellom befolkningen og styrende som en mulig forklaring. Nå skal altså avstanden økes for å skape større nærhet: «Nye regioner, i en valgurne nær deg!»

Fylkestinget i Finnmark har gått mot at 88 nordnorske kommuner skal inngå i et nytt superfylke, mens sterke krefter i Nordland og Troms ønsker sammenslåingen. Motstanden i Finnmark er forståelig. I en ny storregion risikerer Finnmark konsekvent å bli taperen, kanskje med unntak av Alta, som vokser jevnt i kraft av sin egen størrelse. I de nye, store regionene vil vekstvilkårene for de største byene bedres, for i kraft av egen, samlet tyngde vil de kunne gjøre opp sitt bo seg i mellom. Derfor finnes de virkelig entusiastiske regionalistene i Bodø og Bergen, i Trondheim og i Tromsø, mens troen på superfylkene er lite uttalt i Kvalsund og i Kjøllefjord, på Værøy og i Vågan.

Siste år gikk folketallet ned i fylker som Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Hedmark, Nordland, Troms og Finnmark. Det er de store byene som vokser, og dermed vokser folketallet i Oslo, Akershus, Hordaland, Rogaland og Sør-Trøndelag, ikke fordi folk flytter til distriktene i disse fylkene, men fordi stadig flere flytter til Bærum, Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim. I Nord-Norge skjer nesten all vekst i Bodø, Tromsø og Alta.

Lang tid

Store regioner vil ligge langt ut i tid. Å avvikle 19 fylkeskommunale administrasjoner og fylkesting, peke ut fem til sju nye regionsentra, og bygge opp en ny administrasjon og nye folkevalgte forsamlinger rundt disse tar tid. Det er ikke mulig å gjøre dette på fire år. For dagens fylker kan ikke nedlegges uten grunnlovsendring, noe som alene innebærer at nye regioner ikke kan innføres i den perioden arbeidsprogrammet omtaler.

Bare lokaliseringsdebatten om de nye regionsentraene må antas å kreve et helt tiår med posisjonering og taktikkeri, med en intens kamp om arbeidsplassene i mange av de 19 fylkene som risikerer å miste sin største og vesentligste arbeidsgiver.

Mener jeg at fylkeskommunene skal være et sysselsettingsprosjekt? Selvsagt ikke. Men de nye storregionene medfører en storstilt flytting av offentlige arbeidsplasser som vil virke sentraliserende, og som vertskommunene med full rett vil frykte. Denne kampen alene gir grunn til å tro at flere i SV vil rygge tilbake for regiontenkningen straks virkeligheten melder seg med full tyngde.

Sykehus til regioner som ikke eksisterer?

Fordi de nye folkevalgte regionene, selv med maksimal politisk velvilje, vil ligge langt ut i tid, foreligger det heller ingen realistiske muligheter til å overføre sykehusene til dette ikke-eksisterende nivået i kommende stortingsperiode. Det er selvsagt at den folkevalgte styringen med sykehusene må sikres. Men i overskuelig framtid er det vanskelig å se at dette kan gjøres på annen måte enn ved å plassere det overordnede ansvaret i Stortinget. Ansvaret for sykehusene havnet på statens hender i 2002. Tre år senere vil arbeidsprogramkomiteen ha dem overført til ikke-eksisterende regioner. Vinden har snudd, men realitetene er de samme. Norge er fortsatt et lite land, og nasjonal helsepolitikk behøver nasjonal overbygning, gjennom helhetlige vedtak. Helsepolitikken kan ikke styres av tidevannet, og regionaliseringsdebatten har i så henseende lite å bidra med annet enn som et politisk mantra som svar på det demokratiske underskuddet i helseforetakene. Hovedproblemet i dag er imidlertid ikke at staten har ansvaret for driften av sykehusene, men at det statlige ansvaret pulveriseres gjennom avgjørelser i styrer utenfor folkevalgt kontroll. Dersom Stortinget vedtar strukturen på spesialisthelsetjenesten, og så må stilles direkte til ansvar for sine egne beslutninger, så vil dette ansvaret klargjøres. Det er også sammenfallende med SVs forslag til styring av sykehusene i 2001, et forslag som fikk støtte både fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. De folkevalgte i styrene kan utpekes i et samarbeid mellom eksisterende fylker, basert på den eksisterende helseregionstrukturen. Man behøver ingen nye folkevalgte regioner for å få dette til.

Samiske rettigheter på regionenes alter?

Helt siden 1981 har det pågått en prosess for styrking av samenes rettigheter gjennom en ny lovgivning for Finnmark. Stortinget skal sluttbehandle Finnmarksloven våren 2005. Lovutkastet baserer seg på eksisterende fylkesstruktur. En helt ny fylkesstruktur gir helt nye utfordringer for denne loven, men i SVs arbeidsprogram er de to temaene (nye regioner og urfolkspolitikken) behandlet som om det ikke eksisterer noen innbyrdes sammenheng. Slik framstår regiontenkningen ikke som noen overbyggende helhet i arbeidsprogrammet, men mer som en politisk besvergelse mot det vonde og vanskelige, som en salgbar vare i den politiske detaljvarehandelen, der hvert av elementene ikke nødvendigvis er ment å tilhøre noen større enhet.

Stortingsrepresentanter fra de nye regionene?

Skal morgendagens Storting velge sine representanter fra de nye regionene? I så fall kan det innebære at Sogn og Fjordane, Aust-Agder eller Finnmark ikke lenger har stortingsrepresentanter, fordi nominasjonsprosessene avgjøres av folketunge sentra som Bergen, Kristiansand og Tromsø, gjerne i et samspill med andre folketunge sentra, som så fordeler representantene mellom seg. Allerede i dag finnes det eksempler på at deler av et fylke blir underrepresentert. Det foregår kamper mellom Sula og Nordfjord, Namdalen og Stjørdal, Stamsund og Brønnøysund, kamper som kan utlignes over tid i fylker der oversikt og politisk hukommelse gir rom for omkamper. Men i en nordnorsk region med 88 kommuner skal man være lokalkjent for å vite forskjellen på Vega og Vikna, Meløy og Magerøya. Og hvem i Kabelvåg har hørt om Nesseby? Men Tromsø og Bodø kjenner alle, for der finnes det flere velgere enn det finnes byer i Belgia.

Veien er målet

Det er godt forståelig at dagens fylkesting taper i oppslutning, for nesten all makt er tatt ut av fylkespolitikernes hender. Men vitaliseringen av det regionale nivået kan utmerket godt gjennomføres også med dagens fylkesstruktur. Fylkene kan rå over kulturmidler og samferdselsmidler, og ansvaret for mer av utdanningen etter grunnskolen kan overføres til fylkene. Hvis målet med reformen er å gjenskape den folkelige nærheten framstår det som en god idé å la folket bestemme over prosessen gjennom fylkesvise folkeavstemninger. Veien fram til målet er ofte det viktigste av alle mål, siden det gjerne er langs kanten av veien at denne typen ideer strander.

---
DEL

Legg igjen et svar