Mer makt enn noen annen president

Vil krigen i Afghanistan gi George W. Bush den institusjonelle makten som et svært tvilsomt valg og tapet av flertallet i Senatet hadde svekket? I alle fall kom truslene mot nasjonen i rett tid for å rettferdiggjøre en styrking av den utøvende makt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Siden slutten av Vietnam-krigen har høyresiden i USA drømt om en gjenoppbygging av imperiet. Ved siden av en nyliberal politikk, har den «konservative motrevolusjonen» bestått av et sterkt ønske om å blåse liv i landets sårete patriotisme, gjenreise USAs militære ære og gi tilbake til den utøvende makt den autonomien den tapte etter nederlaget i Vietnam og Watergate-saken. Paradoksalt nok, i landet med en «svak stat,» er det ofte de sterkeste kritikerne av de føderale myndighetene som – når de kommer til makten – styrker presidentens makt og hans mulighet til å føre krig.

Som herold for budskapet om mindre stat, satte Ronald Reagan (1981-89) i gang den kraftigste militære ekspansjonen i fredstid i USAs historie. George Bush (1989-93) – som var en hendig geopolitiker, men en dårlig statsmann – fortsatte oppbyggingen av det nasjonale sikkerhetsapparatet innenfor rammene av den kalde krigen. Men verken Reagan eller Bush klarte å følge logikken helt ut.

Under en president som man trodde var forutbestemt til middelmådighet og politisk svakhet, ser det nå ut til at gjenoppbyggingen av en sterk utøvende makt basert på det nasjonale sikkerhetsapparatet blir en realitet.

Takket være den uhørte forbrytelsen 11. september, og krigen i Afghanistan – den siste av tre høyteknologiske konflikter som USA har vunnet på 10 år – er den tidligere provinsguvernøren blitt en amerikansk Cesar. Verken Reagan eller Bush senior oppnådde en slik posisjon. «Angrepene 11. september og krigen i Afghanistan,» skriver Washington Post, «har i betydelig grad satt fortgang i den styrkingen av presidentens makt som Bush-administrasjonen har arbeidet for (…) Presidenten har en mer dominerende innflytelse enn alle presidenter siden Watergate, ja kanskje like stor som Franklin D. Roosevelt.»

Ordet dominerende er godt valgt. Krigen har alltid to ansikter: et internt og et eksternt. Allerede Aristoteles understreket at en tyrann av og til kan starte en krig «for å ta friheten fra undersåttene sine og til enhver tid påtvinge dem behovet for en leder.»

George W. Bush er naturligvis ikke noen tyrann, bare den dristige vinner av et tvilsomt og kritisert valg. Og det var ikke han som begynte stridighetene. Men krigen, som han sier vil bli evigvarende, gir ham mulighet til å understreke landets makt. Utenrikspolitisk gir den ham sjansen til igjen å bevise USAs militærteknologiske overmakt, til å understreke – slik faren hans og Bill Clinton gjorde det i Irak – at makt er viktig også etter den kalde krigen, og til å omskape det internasjonale strategiske landskapet. Innenrikspolitisk fører krigen til en gjenoppliving av den nasjonale sikkerhetsstaten (National Security State), samtidig som den sikrer presidentens autoritet og rettferdiggjør marginaliseringen av den lovgivende og dømmende motmakten. Slik ender en litt autoritær provinsguvernør med statsskrekk opp med å reise en sterk, samlet, selvstendig og intervensjonistisk utøvende makt.

Et parallelt rettssystem

Takket være de to kamrene i Kongressen (hvor Senatet kontrolleres av demokratene) – som ved å stemme for USA Patriotic Act i slutten av september ga fra seg en stor del av privilegiene sine – har han oppnådd å gi den utøvende makt uvanlig stort albuerom. For eksempel muligheten til å holde utenlandske statsborgere uten papirene i orden i forvaring på ubestemt tid. Eller til å opprette militære unntaksdomstoler, ifølge et presidentdekret av 13. november.

Mange hundre personer som ble fengslet etter 11. september sitter fortsatt arrestert, uten at noen vet hvem de er eller hva de er anklaget for. Verken fangene eller familiene deres har adgang til saksdokumentene. Når det gjelder de militære unntaksdomstolene, som ble opprettet uten at verken Kongressen eller Høyesterett ble rådspurt, er disse gitt fullmakt til å fengsle, dømme og drepe «terrorister» og «krigsforbrytere» definert av den utøvende makt på grunnlag av hemmelige vitneprov og bevis. Domstolenes tilholdssted, sakførselen, anklagen, rettsforhandlingene, dommene og sammensetningen av retten er også hemmelige. I motsetning til ved vanlige militærdomstoler, kan de anklagede ikke anke, selv ikke ved dødsdom.

Som New York Times har understreket, betyr disse krenkelsene av de mest fundamentale prinsippene i rettsstaten, som i prinsippet skal gjelde for alle som faller innenfor statens domsmyndighet, at man bygger opp et parallelt rettssystem. Amerikanske borgere, inkludert terrorister som Timothy McVeigh – mannen bak det dødbringende attentatet i Oklahoma City i 1996, vil bli dømt ved ordinære domstoler. Utlendinger, enten de bor i USA eller ikke, kan dømmes ved militære unntaksdomstoler. Kort sagt: Den utøvende makt har skapt et rettsløst rom i rettsstaten som på toppen av det hele har fått makt til både etterforskning og intervensjon over hele verden. På den måten kan Pentagon både krige, utpeke de skyldige, og dømme dem.

En diktatorisk maktovertakelse

Den utøvende makt kan nå få økt sitt myndighetsområde i det amerikanske offentlige liv betraktelig. Ved i praksis å frata Høyesterett rollen som siste ankeinstans, og ved å gjøre Kongressen maktesløs, har Bush på en alvorlig måte forrykket balansen i maktfordelingsprinsippet, selve grunnsteinen i det amerikanske demokratiet.

Denne autoritære utglidningen har ingen parallell i amerikansk historie. Selv da den kalde krigen var på sitt kaldeste, gikk den amerikanske presidenten aldri så langt. Den gang støttet og forsvarte presidenten heksejakt, sensur, svartelister, voldelig undertrykking av borgerrettsbevegelsen, statshemmeligheter og statsløgn, den urimelige makten til FBI og illegale operasjoner nasjonalt og internasjonalt. Men verken Vietnam-krigen eller Korea-krigen førte til at det ble opprettet et parallelt rettssystem kontrollert av presidentembetet og det nasjonale sikkerhetsapparatet.

Ifølge William Sadire, en journalist som hører hjemme på den frihetlige høyresiden, dreier det seg om en «diktatorisk maktovertakelse». Essayisten og den kritiske forskeren Chalmers Johnson trekker den samme slutningen. Han mener vi nå ser «et maskert militærkupp. Kanskje kan det ikke reverseres, og kanskje omformer det landet til et nytt DDR, bygd på angiveri, der bare hvite mormoner kan leve i trygghet.»

Uten at vi trekker det så langt, synes det allikevel opplagt at George W. Bush´ maksimale sikkerhetsstat – som er helt i strid med amerikansk politisk tradisjon – bare kan bli institusjonalisert hvis krigen vedvarer. Her finner vi uten tvil den skjulte agendaen bak den uforanderlige diskursen til imperiets president. Når han sier at 11. september markerer begynnelsen på en verdenskrig, og at det er det 21. århundrets «Pearl Harbour», erklærer han en global kamp mot terrorismen uten begrensninger i tid eller rom.

Uten begrensning i rom: Når felttoget i Afghanistan er over, må en «fase nummer to» begynne. Denne ble nevnt i slutten av september, og vil i første omgang rette seg mot land som mistenkes for å skjule de forbudte terrorist-nettverkene i Midt-Østen, Asia, Afrika og Latin-Amerika. For øvrig er amerikanske «spesialister» allerede i arbeid på Filippinene, der de bidrar med ekspertise i antiopprørskamp, og de vil snart være på plass i Somalia hvor en avtale mellom de to landene er i ferd med å underskrives for at USA kan benytte havna i Berbera. Deretter kan man gå over i en tredje fase med operasjoner mot en farligere fiende, Irak.

Uten begrensning i tid: Dag etter dag gjentar administrasjonen utrettelig at kampen blir langvarig, kanskje uten ende. Når Osama bin Laden er eliminert, må man ta seg av al Qaida-nettverket som er spredt utover i alle land. Og deretter stedfortrederne deres, for symptom-behandling har aldri kunnet utrydde et onde.

Hvis vi skal tro enkeltes marerittaktige visjoner, kan krigen komme til å vare i 50 år, i alle fall «langt utover vår levetid,» ifølge vise-president Richard Cheney, som siden 11. september har sittet gjemt i en bunker utenfor Washington DC. Og – som under den såkalte kalde krigen, som varte i 40 år – vil «alle statsmaktens midler» bli satt inn.

Går amerikanerne lei?

Disse uttalelsene, med en streng logisk indre sammenheng, er mer rettet mot den amerikanske opinionen enn mot verdensopinionen. De forsøker å ildne opp og mobilisere befolkningen, og å samle den bak en leder som ikke er omstridt i dag, men som når krigen i Afghanistan er avsluttet, risikerer å stå overfor en velgermasse som blir mer og mer misfornøyd på grunn av den økonomiske tilbakegangen.

Enkelte naive sjeler tror nå at statens økende inngripen i økonomien betyr mer planøkonomi og mindre globalisering. Men den statlige inngripen har utelukkende kommet det militær-industrielle kompleks – den republikanske presidentens naturlige støttespiller – til gode. Staten har på denne måten gitt ut flere titalls milliarder dollar i direkte og indirekte støtte: 15 milliarder til flyselskapene, 25 milliarder til en generell, tilbakevirkende skattelette for alle bedrifter, og 20 milliarder i økte bevilgninger til Pentagon (som allerede har et budsjett på 329 milliarder dollar).

Samtidig har man ikke foretatt seg noe for å hjelpe ansatte og arbeidsledige. (Dette på tross av at antall ledige nå er steget til 5,6 prosent av den yrkesaktive befolkningen). Som Richard Armey, republikansk medlem av Representantenes Hus uttrykte det: Arbeidsløshetstrygd «er ikke en del av den amerikanske ånd.» På grunn av nedgangstidene vil et økende antall amerikanere stå uten arbeid fram mot kongressvalget i 2002 og presidentvalget i 2004. Ut fra hva han til nå har gjort, ser det ut til at president Bush ønsker en maksimal sikkerhetsstat og en minimal sosialstat.

Uten den konstante mobiliseringen som bare frykten kan skape, vil Bush uten tvil få problemer med å holde på populariteten. Kanskje vant han krigen i Afghanistan for raskt? USA risikerer snart å gå lei av det nye keiseraktige presidentstyret.

Gjengitt med tillatelse av Le Monde Diplomatique. Oversatt at Ole-Jacob Christensen

---
DEL

Legg igjen et svar