Mer Khmer

To bøker om Pol Pots grusomme regime minner oss om at de bloddryppende historiene må fortelles om og om igjen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[historie] Det føles nesten uvirkelig å lese om redslene under Røde Khmers styre i Kambodsja fra 1975 til 1978. Det var absurd, irrasjonelt og totalt idiotisk. Men mest av alt: den rene galskap. Pol Pots kvasi-marxistiske, halvmetafysiske «teorier» ble satt ut i live av horder av medsammensvorne. Resultatet er kjent: ifølge forsiktige anslag ble 1,7 millioner drept som følge av det «løfterike eksperimentet», som også våre hjemlige «radikalere» omfavnet som blinde høns.

Slik det er med all «ondskap», kunne de argumentere med at ingenting oppstår i et vakuum: Den særegne revolusjonen i Kambodsja måtte forstås på bakgrunn av både de lange og de kortere utviklingslinjene. Selvsagt bomba USA deler av landet sønder og sammen. Vi vet det, og det er aldeles for jævlig. Og selvsagt var Lon Nols reaksjonære regjering voldelig ut av en annen verden. Men – og dette synes jeg faktisk apologeter og kalde bortforklaringskunstnere som den politiske gåten Jan Myrdal bør lese: Ingenting av konteksten kan forsvare vanviddet under marxist-leninisten Saloth Sars (aka Pol Pots) styre. Kanskje var Pol Pot lite belest i marxismens klassikere, og kanskje var mye av hans politikk direkte «vranglære» i forhold til både Marx’, Lenins og Maos skrifter. Like fullt representerte han den revolusjonære venstresiden – og ledet en organisasjon som tilranet seg full kontroll over alle samfunnets kriker og kroker.

Enhver som forsvarer innskrenkinger av demokratiske rettigheter og friheter – igjen på grunn av konteksten, må vite – bør lære av følgende lille setning hos Philip Short: «Hybris kan bli en besettelse for alle despoter.» Eller som en av Røde Khmers landsbyledere sa om revolusjonen: «Toget gikk for fort. Ingen kunne få det til å snu.»

AKP og historias tog

Togmetaforen er ofte brukt på venstresiden. Dag Solstad skrev om sitt AKP-eventyr at det handlet om å kaste seg på historias tog. Verden var i bevegelse, og da kunne ikke småborgerlige eller sentimentale vurderinger stå i veien for Toget. Dette er så å si kjernen i alle revolusjonære bevegelser: De har Historien på sin side. Retningen er gitt. Det er bare å gripe øyeblikket. Kanskje var Pol Pot og hans svartkledde kumpaner utopister snarere enn dialektiske materialister, men alle revolusjoner bygger på en utopistisk visjon, kjennetegnet av religiøsitet – en tro på tusenårsriket.

Dette er ikke stedet for å ta for seg Pål Steigans, Tron Øgrims og Elisabeth Eides 1970-tallsvillfarelser igjen. Men bildet av en smilende Steigan på en Røde Khmer-stridsvogn – gjengitt i historiker Nik Brandals artikkel om AKPs Kambodsja-eventyr i siste nummer av Syn og Segn – er nesten rørende i all sin horror. Steigan var så glad over det han så i gamle Angkor: Det var folket selv som, i tråd med Teksten, hadde kastet Lon Nol og hans amerikanske støttespillere på historias søppeldynge. Men trodde han på det han så? Lå det en ekkel følelse bak smilet?

Jeg tror – håper – det.

Essensialistisk

Philip Shorts bredt anlagte biografi om Pol Pot er vitterlig en fantastisk prestasjon. Journalisten Short kan stoffet ut og inn, og boken er allerede et referanseverk for de fleste som studerer Kambodsjas blodige historie. Detaljkunnskapene hans er imponerende, og han evner å trekke opp de store linjene på virtuost vis. I likhet med det meste av britisk historieskriving, er Shorts bok nydelig skrevet. Det er nesten så man heller vil oppfordre folk til å lese originalversjonen enn Poul Henrik Poulssons ellers fine oversettelse.

Likefullt er han forunderlig essensialistisk i sin fortolkning av Pol Pot-tiden. I innledningen blir vi presentert for et heller grusomt giftattentat, utført av en sjalu kone mot mannens unge elskerinne. Short hevder i den forbindelse, på lite overbevisende vis, at grusomhet og forakt for enkeltmennesket ligger så djupt i det kambodsjanske kulturen at Pol Pot nærmest bare er en i rekken av kambodsjanske skurker. Ifølge Short – og Pål Steigan har vært innom det samme – søkte kambodsjanerne «sin egen, intuitive vei til kommunismen», med en «nesten mytisk tilnærming». Dermed brytes båndene mellom Lenin/Mao og Pol Pot, og den teoretiske venstresiden kan på nytt bortforklare vanviddet som et slags avvik. I likhet med nazismeforskeren Daniel Goldhagen, som mente at nazismen lå latent i den tyske sjelen, spør Short også hva det er med det kambodsjanske samfunnet som gjør at «frastøtende grusomheter» til stadighet tillates. Short kjenner Kambodsja og landets historie svært godt, men likevel er dette synet høyst problematisk. Det svekker en ellers unik kraftprestasjon av en bok.

Spennende reise

Svenske Jesper Huor har også skrevet om Kambodsja. Den siste reisen til Phnom Penh er blitt en suksess i Sverige. Humanist forlag har utgitt den lille boka i en ok norsk versjon, selv om det språklig skurrer litt her og der. Unge Huors (f. 1975) beretning om faren Someth er uansett svært gripende. Someth var, som Pol Pot, student i Vesten og ble på begynnelsen av 1970-tallet overbevist sosialist i takt med studentopprøret og de voldsomme hendelsene i Indokina. Someth ville reise hjem til sitt «Demokratiske Kampuchea» for å bygge landet etter revolusjonen, men regimets grenseløse paranoia gjorde at den idealistiske mannen endte sine dager i det beryktede S 21-fengselet i Phnom Penh. Vi følger sønnen Jespers jakt etter kunnskap om hva som egentlig skjedde med faren – og hans familie. Huor tar også et mildt oppgjør med moren Marita og hennes støtte til Pol Pots politikk, selv om han skriver at han kan forstå hva hun og andre «sannhetssøkere» i Vesten lette etter. Huor har selv venstreradikal bakgrunn, og tar kanskje litt lett på en del av de ekle problemstillingene vi alle må ta stilling til. Men stort sett er han edruelig og klok – i møte med et system hvis råskap verden knapt har sett maken til.

---
DEL