Mer kanonføde

Enda en påminner om at det finnes forfatterskap som ikke er til å komme forbi.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[kanon] «Hvorfor kommer alt dette akkurat nå? Står norsk litteratur fra forrige århundre i fare for å gå i glemmeboken?» Det er forståelig at Aftenpostens Ingunn Økland stiller disse spørsmålene (26. mai). «Akkurat nå» ser det ut til at listekulturen – jeg hadde nær sagt den kulturen vi forbinder med Erlend Loes Naiv.Super – er i ferd med å kolonisere store deler av Bok-Norge.

Det mest ambisiøse blant vårens kanonprosjekter, er utvilsomt Den norske litterære kanon 1900-1960, redigert av litteraturviterne Erik Bjerck Hagen og Petter Aaslestad. Godt hjulpet av kollegene Tone Selboe og Jørgen Magnus Sejersted, har de to redaktørene funnet fram til 16 norske forfattere som alle litteraturinteresserte bør lese: Olav Duun, Kristofer Uppdal, Cora Sandel, Sigrid Undset, Olaf Bull, Francis Bull, Tarjei Vesaas, Aksel Sandemose, Johan Borgen, Jens Arup Seip, Rolf Jacobsen, Olav H. Hauge, Alf Prøysen, Agnar Mykle, André Bjerke og Gunvor Hofmo.

1900-1960

Epokeinndelingen – 1900-1960 – er ikke vanntett, den er snarere et resultat av et pragmatisk valg. Om Paal Brekke leser vi at han er «en mulig kanonkandidat som like gjerne kan plasseres i 1900-1960 som i 1960-200. Han, i likhet med Jens Bjørneboe, har vi valgt å skyve foran oss, fordi han utgav sine mest sentrale verk i første halvdel av 1960-tallet».

De fire litteraturviterne skriver hver sine kapitler – og de skriver på hver sin måte. Mens Bjerck Hagen trer fram som pragmatikeren som ikke er redd for å ta store ord i sin munn, framstår Aaslestad som den grundige nærleseren. Selboe er på sitt beste når hun kommenterer, analyserer og utfordrer et forfatterskaps resepsjonshistorie. Sejersted vil jeg karakterisere som en god blanding av de tre andre: en nærlesende pragmatiker med et kritisk blikk rettet mot den historiske forståelseshorisonten et verk kan sies å være en del av.

Her er det mye å gripe fatt i, og alt taler for at boka vil «føre til diskusjon om begreper som kvalitet og smak før og nå». Er utvalget for stort? For lite? Fungerer boka som en kritikk av rådende estetiske ideologier, eller er den heller å betrakte som en akademisk legitimering av status quo? Det er gledelig at både Francis Bull og Jens Arup Seip er med på listen. Presentasjonen av de to sakprosaforfatterne vil kunne demme opp for den store norske misforståelsen at bare skjønnlitteratur er litteratur.

I Blooms fotspor

Men så var det svakhetene. Kun unntaksvis blir den norske litteraturen satt inn i en internasjonal sammenheng, og det er påfallende hvor uproblematisk selve kanonspørsmålet er for Bjerck Hagen & co. Først halvveis ut i boka, i Petter Aaslestads kapittel om Sandemose, berøres en av litteraturvitenskapens tyngste diskusjoner om hva det er som skal til for at et verk skal kunne bli betraktet som kanonisert.

Aaslestad viser til Harold Bloom, vår tids kanskje fremste kanontenker: I The Western Canon (1994) kommer Bloom «fort frem til at det å tilføre fremmedhet til skjønnhet er karakteristisk for kanoniske verk. I de fleste tilfeller dreier det seg om en type originalitet som enten er slik at den ikke kan assimileres, eller at den assimileres på en slik måte at vi slutter å betrakte den som merkelig».

Hvorfor ikke utdype dette? For lesere uten kjennskap til Blooms kanonteori vil boka lett kunne framstå som en øvelse i ren påståelighet. Denne kritikken kan særlig rettes mot flere av Erik Bjerck Hagens formuleringer. Hva mener Bjerck Hagen med ord som kraft, styrke, person og selvet? Dette er ord som for Bloom inngår i beskrivelsen av kanon som en kamp mellom yngre og eldre litteratur, som for eksempel Ibsens kamp mot den store forgjengeren, Shakespeare.

Hvorfor dette skjer akkurat nå? Du kommer et stykke på vei hvis du leser Blooms kanonbok før du leser Den norske kanon 1900-1960.

---
DEL

Legg igjen et svar