Mer fornuft enn følelser

Rasjonell, men litt lidenskapsløs tilnærming til kjærlighetens galskap.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kan den pedofile Humbert Humberts besettelse av 12 år gamle Lolita, i Vladimir Nabokovs roman Lolita, kalles kjærlighet? Gir Hollywoods romantiske komedier et realistisk bilde av kjærligheten? Og kan kjærligheten overleve feminismen?

Filosof og skribent Hanne Andrea Kraugerud har i boka Gi meg ditt hjerte gått på jakt etter kjærligheten og vår oppfatning av den. Hun leter høyt og lavt; i litteraturen, i filmen, i politikken, i radikalismen, i feminismen. I det frigjorte og i det tilknappede. I den følelsessprengte romantikken, og i den kyniske fornuften.

Drømmeren og Planleggeren

Hun finner først og fremst to ulike kjærlighetssyn blant to motsatte mennesketyper: Drømmeren og Planleggeren. Drømmeren ser på kjærligheten som noe eventyrlig, vidunderlig, dyptgripende, besettende og ikke minst: ustyrlig. Kjærlighet oppstår som en slags sykdom, en galskap, fullstendig utenfor den rammedes kontroll. Her trekker Kraugerud fram den franske kjærlighetstenkeren Marie Henri Beyle, bedre kjent som Stendhal, og hans påstand om at lite er like drepende for kjærligheten som fantasiløs, virkelighetsorientert fornuft. Løytnant Glahn og Edvardas stormfulle, umulige kjærlighet i Knut Hamsuns Pan er ett av flere eksempler på Drømmerens lidenskapelige kjærlighetssyn.

Det stikk motsatte synet kommer til uttrykk hos Planleggeren, som Kraugerud først og fremst finner der kjærlighetsekteskap ikke nødvendigvis er normen – det være seg i Europa på 1800-tallet, blant egyptiske beduiner på 1970-tallet eller blant enkelte av dagens unge, norske muslimer. Hos Planleggeren er det fornuften som styrer skuta – kjærlighet er noe som kan oppstå dersom forholdene mellom to personer ligger til rette for det: Felles bakgrunn og et samsvarende syn på økonomi, kultur, familieliv, barneoppdragelse. Når man først har sjekket at alt dette matcher – ja, da kan man gå hen og forelske seg. Forelskelse og kjærlighet er ingen ustyrlig galskap, men derimot en viljesstyrt, veloverveid handling.

Kvelende feminisme

Men, argumenterer Kraugerud, også i samfunn der Drømmeren står sterkest, lurer Planleggerens syn under overflaten. Og motsatt. Beduinske ektepar kan drømme om den de aldri fikk, vestlige par prøver ut hverandres kompatibilitet før de tør gifte seg. Sånn sett har de to motpolene i kjærlighet mange likheter, påpeker Kraugerud, men går heller ikke særlig lenger i å utforske denne likheten mellom det som gjerne oppfattes som to uforenlige kjærlighetssyn. Hun ender også opp med å ta et klart standpunkt for Drømmerens kjærlighetssyn; for lidenskapen, galskapen, eventyret og beruselsen.

Med dette i bakhodet er det derfor ikke så merkelig at hun også går i forsvar for Hollywoods utskjelte romantiske komedier, som representerer nettopp Drømmerens fantasi om den altoverskyggende kjærligheten. Mer overraskende er det kanskje at hun hevder at eventyrfilmer som Pretty Woman og Notting Hill faktisk speiler en del av virkeligheten. Samtidig som hun spør om ikke feminismen er på bærtur i kampen mot de tradisjonelle kjønnsrollene – i hvert fall i forhold til kjærligheten.

Det kan se ut til, mener Kraugerud, at «feminismen ikke tar tilstrekkelig innover seg at konvensjonelle kjønnsforskjeller faktisk kan spille en både meklende og en magisk rolle i det gjensidige fellesskapet som utgjør et kjærlighetspar.» Tradisjonelle kjønnsroller skaper romantikk, hevder hun, feminismen kveler den. Et utspill som ikke bare er godt egnet til å erte på seg landets feminister, men også forhåpentlig i stand til å vekke en seriøs debatt angående kvinners stilling i samfunnet, så vel som i kjærligheten. Om man er enig med henne eller ikke, får være en annen sak.

Lidenskapsløst

Det er da også i kapitlet om kjærlighet versus feminisme at Kraugeruds bok er mest spennende. Det er her hun reiser de mest aktuelle spørsmålene, og til dels treffer de mest interessante konklusjonene. Men i det store og hele er det dessverre noe lett lidenskapsløst over hele boka.

Kraugerud har satt seg fore å jakte etter den store kjærligheten, men det hun finner bærer mer preg av avmålt realisme. Til tross for åpenbare tilfeller av vilje å provosere, sitter man som leser igjen med et litt skuffet skuldertrekk: «Javel, og hva så?». Som når Kraugerud konkluderer med at alle typer kjærlighetsforhold i utgangspunktet er likestilte – uavhengig av hvor likestilte kjærestene er. Det blir litt tamt. Språket er heller ikke egnet til stor begeistring – boka ligner mer på en kjølig avhandling enn et brennende forsvar for kjærligheten. Kjærlighetssitatene fra kjente og ukjente som krydrer margen på de fleste av bokas 175 sider, er et befriende pust i så måte, og jevnt over det som tilføyer boka følelser. Resten blir stort sett fornuft. Ironisk nok, fra en forfatter som heier på lidenskapen, galskapen og eventyret.

---
DEL

Legg igjen et svar