Mer enn sol og varme

MIGRASJON: Ujevn bok om mennesker som flytter med et ønske om et bedre liv, men møter problemer når de flytter «hjem» igjen.

Avatar
Hansen er professor i samfunnsfag ved UiS og fast anmelder i Ny Tid.
Email: ketil.f.hansen@uis.no
Publisert: 30.06.2019
Les migrations des Nords vers les Suds
Forfatter: Giulia FabbianoMichel PeraldiAlexandra PoliLiza Terrazzoni
Karthala, Frankrike

Mer enn sol og varme er tittelen på Ann Elisabeth L. Cardozos doktorgradsavhandling (UiS, 2018). Her utforsker hun hvorfor nordmenn har valgt å bosette seg på Costa Blanca, og hvordan norske migranter i Alicante gjennom 50 år har vedlikeholdt transnasjonale nettverk, det vil si: Hvordan de har beholdt kontakt og nærhet til Norge og norske venner samtidig som de har etablert nye vennskap, vaner og kunnskap i Spania.

Mens det på 1960- og 1970-tallet var forbeholdt de få å kunne flytte til Spania når pensjonsalderen inntraff, ble det på 1980- og 1990-tallet mulig for de fleste pensjonister å migrere. Norske pensjoner var høye, og kostnadene til mat og bolig i Spania var lave. Dessuten var det lettere å flytte når såpass mange nordmenn bodde der fra før.

Klimaet var tiltrekkende, det samme var kostnadsnivået. Flere eldre nordmenn i Alicante betydde også et økt behov for ulike tjenester: Det var deilig å få klippet håret av en man kunne snakke med på sitt eget morsmål, eller å bli stelt av en norsktalende. En rekke yngre yrkesaktive nordmenn, spesielt i servicebransjen, så økonomiske muligheter i det stadig voksende skandinaviske eldremiljøet i Alicante og flyttet, de også. Også mange norske turister benyttet seg av tjenestetilbudet som nordmenn etablerte på Costa Blanca: De spiste på restauranter som hadde menyer på norsk og norsktalende betjening. Nordmennene etablerte skoler, klubber og interesseforeninger. Folk flytter med et ønske om et bedre liv; det gjelder både dem som flytter fra nord til sør og omvendt.

Migrantene prøver å føle seg hjemme ved å holde kontakten med andre migranter.

Cardozos forsking ville ikke kommet med i boken Les migrations des Nords vers les Suds, siden redaktørene her har en annen forståelse av «sør» enn vi har i Norge. Redaktørene, som alle er forskere ved den prestisjetunge École des hautes études en science sociales (EHESS) i Paris, er italienske og franske, og for dem er sør – legg merke til at de bruker sør i flertall – forstått som det globale sør. Landene i det globale sør er økonomisk fattigere og mindre industrielt utviklet enn i det globale nord, men ligger ikke nødvendigvis sør for det globale nord.

PIXABAY

Ujevn

Boken inneholder 12 mer eller mindre gode kapitler. Ett av de mindre gode er kapittelet til Aziz Nafa og Jean-Baptiste Meyer. De har intervjuet 36 personer, de fleste andregenerasjons algeriske innvandrere i Frankrike som har begynt å investere i sitt «hjemland» – et hjemland de aldri har bodd i. Samtlige forteller at det er markedsmulighetene i Algerie som driver dem, noen framhever også de dårlige økonomiske tidene i Frankrike som årsak til at de søker seg ut. Men solidaritet med Algerie og et ønske om å bidra til utvikling i hjemlandet blir også nevnt av noen. Kapittelet inneholder en del lengre sitater fra de kvalitative intervjuene, men uten at forfatterne analyserer svarene. Ingen av de 36 intervjuobjektene har flyttet «hjem», for dem er det Frankrike som er hjemme. Hva har et kapittel om en gjeng entreprenører som benytter markedsmuligheter i foreldrenes fødeland, å gjøre i en bok om migrasjon? Ingenting!

Folk flytter med et ønske om et bedre liv, det gjelder både dem som flytter fra nord til sør og omvendt.

Antropologen Chantal Crenn har derimot skrevet et svært lesverdig kapittel om senegalesere som har bodd 30–40 år i Bordeaux og som, når de pensjonerer seg, flytter «hjem» til Dakar. Noen flytter for godt, men mange velger en tilværelse som «go-betweens». Disse transnasjonale «senegalesiske» migrantene (ofte med fransk statsborgerskap og pass) møter mange kulturspesifikke problemer når de kommer «hjem» til Dakar.

Samtidig som de forventer å bli behandlet med stor respekt, slik gamle mennesker i Senegal som oftest blir, synes de det er problematisk at det hele tiden forventes at de skal bekoste niesens nye frisyre, gi kost og losji til en fjern onkel eller finansiere utdanningen til lillesøsterens barnebarn.

Maten forsvant

Crenn har utført noe hun kaller «kjøleskapsantropologi» for bedre å forstå generøsiteten og den kollektive holdningen som forventes at folk har overfor både nær og fjern familie i Senegal. I flere uker noterte hun seg hvem som tok hva fra kjøleskapet i noen storfamilier. De hjemflyttede senegaleserne ble frustrert over at alle deres «personlige franske» matvarer hele tiden ble spist av andre – små yoghurtbegre, oster, syltetøy, fersk melk, jus, smør …

Et pensjonert ektepar løste dette ved å ha et eget kjøleskap plassert på soverommet sitt. For mange franske vaner eller klaging over dårlig mathygiene resulterte i at slektningene kalte dem «toubab» (hvit/fremmed), noe som fornærmet de hjemvendte senegaleserne kraftig. For å føle seg mer hjemme i Senegal etablerte de egne klubber for hjemvendte. På den måten likner de på nordmennene Cardozo studerte i Alicante – de prøver å føle seg hjemme ved å holde kontakten med andre migranter.

Boken inneholder også tre kapitler om religionens rolle som trekkplaster for migrasjon – inkludert ett om fremmedkrigere i IS, ett om livet som franske «expat-koner» i Saudi-Arabia (Amélie Le Renard) og ett som omhandler migrasjon mellom USA og Mexico (Ève Bantman-Masum). Så selv om boken til en viss grad holder det tittelen – Les migrations des Nords vers les Suds – lover, er innholdet og perspektivene så ulike at de, etter min mening, hadde passet bedre som enkeltstående artikler i ulike tidsskrift. Da hadde de middelmådige kapitlene i boken heller aldri sett dagens lys.

Gratis prøve