Mer enn sin manns hustru

Anna Lisbet Christina Palme er død, 87 år gammel. Det er mer enn 30 år siden hun ble enke, allikevel preges kronologene av drapet på ektemannen. Men Lisbet Palme fortjener overskrifter for det hun selv gjorde i livet.

John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskjöld-programmet (Jones er også med i Ny Tids redaksjonsråd).

Lisbet Palme var et varmt menneske med en uuttømmelig energi for barn og barnas beste. Som barnepsykolog fikk hun etter hvert utfolde seg over hele kloden. Palmes egne barnebarn var hennes store lidenskap. Hun fortalt stolt om en togtur med ett av dem, der han utbrøt: «Mormor, vi to er et flott par.» Og ute i verden ble hun gjennom sitt styrearbeid i UNICEF kjent som hele verdens «mormor».

Statsminister Ingvar Carlsson lyttet til henne og fikk Sverige inn i førersetet for verdens barn på rekordtid. På hennes initiativ mobiliserte UNICEF i 1990 det inntil da største internasjonale toppmøtet av verdensledere i New York, i etterkant av det formidable arbeidet hun var så stolt av: Konvensjonen for barns rettigheter i 1989.

Konvensjonens betydning for barns rettigheter i lovverk verden over kan ikke undervurderes. Og Lisbet Palmes navn står skrevet på hver side og i hver paragraf i det betydelige dokumentet. «Barn har rett!» ble da også mottoet for kampanjer med UNICEF og Redd Barna i Norge – og Lisbet koste seg. I dag er konvensjonen integrert i norsk lovverk.

Et delende menneske

Lisbet Palme var et levende og delende menneske. Hun besøkte Oslo og det svensk-norske kultursenteret Voksenåsen mange ganger. Under Dag Hammarskjöld-programmet engasjerte hun seg for Afrika; i Øst-Afrika, da vi tok opp kjønnsvolden mot kvinner og trakk frem de mange stolte medarbeiderne ved Panzi-sykehuset i Kongo; for kvinner og deres rolle i krig, Konvensjon 1325, sammen med kvinnebevegelsen – og for barn, barn, barn.

Lisbets avtrykk kan ses på hver side i Konvensjonen for barns ettigheter.

Afrikanske stipendiater ved Voksenåsen ble alltid invitert en tur til Stockholm og fikk spise middag med Lisbet. Hun tok oss med til Gamla Stan, hvor vi fikk se barnebarna hennes (på avstand!) i barnehagen, se den enkle leiligheten hun en gang delte med Olof og familien, oppleve Sveriges første vannklosett på Waldermars Udde, eller høre fortellinger som da hun sammen med Olof på en søndagstur reddet en mann som var gått gjennom isen: De tok ham med hjem, og Lisbet så sitt snitt til å gi den våte mannen Olofs utslitte blå dress som han ellers «aldri i livet» ville skille seg fra. Hun viste oss Stadsgården der hun arbeidet i en årrekke for Stockholms by. Under middagen i den fine restauranten fikk vi servert rådyr, som under Nobel-middagen. Hun fortalte stolt at hun under en middag med kongen – med kongelig skutt rådyr – samlet blyhagl som majesteten hadde pepret det stakkars dyret med, og som nesten – bare nesten – kostet henne en plombe.

Med Lisbet Palme har en forkjemper for barna og deres rettigheter og et varmt menneske gått bort. Som få andre så hun allerede mens hun levde alt som blomstret og grodde. Og hun gledet seg.

Kommentarer