Mer enn et menneske

Månedens dokumentar: Peter Mettlers nye naturfilm, Becoming Animal har også en filosofisk dybde, der den lar den kanadiske øko-filosofen Davis Abram spille en viktig rolle.
Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.
Email: truls@nytid.no
Publisert: 01.11.2018

Becoming Animal

Peter MettlerEmma Davie

Modern Times Review møtte den kanadiske regissøren Peter Mettler, som er kjent for sin intuitive og eksperimentelle måte å lage film på, til en samtale om hans regipraksis som en videreføring av hans tidligere filmer: «Denne filmen var egentlig ikke min idé. Det var faktisk den skotske filmregissøren Emma Davie som foreslo den. Hun fant filosofen [David Abram], og valgte meg til å regissere filmen sammen med seg.»

Månedens film kan sees for abonnenter her.

Peter Mettler

Davie og Mettler har samarbeidet om å lage film i lengre tid: «Mange av mine samarbeidspartnere, produsenter og gode venner er kvinner. Emma var også skuespiller i min film Tectonic Plates (1992), der hun spilte en psykiater. Hun kom fra teatret, og fortsatte med dokumentarfilm. Hun var svært imponert over Davids bøker. Vi møtte ham faktisk på et workshop-seminar, der hun foreslo å lage denne filmen.»

Abram er kjent for sine bøker om økologi, The Spell of the Sensuous (1997) og den senere Becoming Animal (2011), som har samme tittel som Mettler og Davies nye film: «David er en praktfull forfatter, side etter side.» I 2014 underviste Abram ved Universitetet i Oslo som en del av Arne Næss Programme on Global Justice and the Environment. Han er også kjent for å ha definert det akademiske feltet økopsykologi.
«Vi ønsket å legemliggjøre ideene David tok opp, og legge til noen av våre tanker om hva det vil si å ta bilder av naturen,» sier Mettler.

Hva er det da de økologiske innsiktene virkelig handler om – dyr eller trær? Mettler forklarer hva Abram mener med det litt fremmedartede uttrykket at naturen også «ser oss»:
«Gjensidighet er ordet David bruker, følelsen av at du ser på skogen, og at den ser tilbake på deg, ettersom du er en del av det samme. Det handler om å være til stede i omgivelsene du er i – om det er en skog eller en parkeringsplass av betong.»

Det virker som om Mettler, Davie og Abram slutter seg til den kritiske opposisjonen mot konsumerisme, klimaendringer og kynisk teknologisk utbytting: «Min film Petropolis (2009) stiller et spørsmål helt i starten: ‘Hva er denne verdenen vi kalte natur?’

I Petropolis samarbeidet han med Greenpeace om å filme oljesand-prosjektet i Canada, drevet av det norske oljeselskapet Statoil (nå Equinor) fra 2007. Mettler kaller det sitt mest politiske prosjekt: «Trolig det mest åpenlyst politiske, siden jeg mener mine øvrige filmer er politiske på en annen måte. Petropolis gir seerne en opplevelse som virkelig får dem til å føle det skrekkelige ved dette stedet, men uten at det er en propagandafilm. Skogen var rett og slett forsvunnet, og erstattet av basseng med giftige væsker – et goldt landskap. Sett fra luften var det som et utrolig oljemaleri. Opprørende. Det handler virkelig bare om profitt.»

«Vi ønsket å legemliggjøre ideene David Abram tok opp, og legge til noen av våre tanker
om hva det vil si å ta bilder av naturen.»

Ni år senere, i Becoming Animal, har Mettler en temmelig lang scene med uberørte trær med oransjefarget løv som ser ut som det danser i vinden: «Som David forteller oss, er alt det vi betrakter, ekspressivt eller animert. Når vi ser der på hvordan vinden blåser og hvordan greinene på trærne beveger seg, begynner det faktisk å se ut som et slags abstrakt maleri, selv om intensiteten er forskjellig, vekslende mellom ville bevegelser og rett og slett ro. En slik opplevelse kan representere kunst, drama og musikalitet. Med tilstrekkelig tid til å se kan du begynne å tenke slik, i stedet for å ta alt for gitt. Ellers vil du bare se et tre,» fortsetter han.

Filmen inkluderer landskapene som er typisk for Mettlers tidligere filmer: «Det er landskap, miljø, en skog, klipper, elver – alle de ingrediensene som utgjør livet. Jeg ser det som et kontinuerlig økosystem vi alle er i. Det omfatter også motorveier og biler, og all den dritten vi lager.»

I Abrams bok Becoming Animal: An Earthly Cosmology skriver han om det han kaller «en mer enn menneskelig verden». Hva betyr dette begrepet for Mettler? «Jeg kjente ikke til det før jeg hørte det fra David. Men jeg var så heldig å kunne dra inn i den kanadiske villmarka på telttur, på kanotur – og være helt alene der ute i telt. Du vet, med all maten der, og vite at det er bjørner i nærheten (…), det kan gjøre dypt inntrykk på deg.»

Også begrepet «animisme» er nevnt i Mettler og Davies film: «Som David har sagt: Alt er ekspressivt. Tenk på hvordan lyder fra elvene har initiert ord i språket vårt. Men ettersom språk kommer fra Jorden selv, har det over tid også skilt oss fra tingene vi ser på. Vår persepsjon, vårt forhold til den organiske verden – og senere til teknologi – kan faktisk ha avsondret oss fra den større verden.»

Alltid et kamera

Becoming Animal åpner med en stor og praktfull elg: «Det er det interessante poenget
– det ser tomt ut, du er et eller annet sted i villmarka. Men halvveis ut i filmen ser du den samme elgen i et større utsnitt, med en masse andre mennesker som filmer den, akkurat som oss.» I Becoming Animal nevner Abram også at det som ikke er fotografert eller bevart på annen måte, det er ikke virkelig eller til stede for folk. «Det var morsomt at David snakket om folks frenetiske trang til å gjøre opptak. Må et øyeblikk fotograferes for i det hele tatt å eksistere i minnet ditt?»

Dette må også være et problem for filmregissører: «Også jeg kjemper konstant med dette. Det er et øyeblikk i Picture of Light (1994) hvor jeg motstår fristelsen til å gripe kameraet, og i stedet bare ser, rett og slett. Så hva er det viktigste: å lage en film alle kan se, eller å være til stede selv i akkurat dette øyeblikket?»

«Mer enn en menneskeverden.»

Hva med forholdet mellom kinematografi og skjønnhet? Mettler håndterer kameraet også: «Kameraer bestemmer hvordan vi ser verden, men de er også del av et vekselspill som engasjerer, stiller spørsmål ved og oppdager ting. Et kamera hjelper meg til å se, til å se på en annen måte, og til å få nye assosiasjoner når jeg redigerer film,» sier han. «Jeg beveges av skjønnhet og beveges av undere – men det er ikke grunnen til at jeg lager film. Jeg har et sammensatt forhold til kameraer, til det å ta opp video. På en måte elsker jeg dem like mye som jeg hater dem, for de er åpenbart med oss hele tiden.»

Becoming Animal

Men hva mener han egentlig med dette forslitte ordet «skjønnhet»? «Jeg tror skjønnhet er forbundet med bestemte følelser som jeg personlig opplever bak kameraet, ikke nødvendigvis noe ekstatisk vakkert, men en følelse som overføres gjennom å gjøre opptak. Som et ansikt som har visse uttrykk av tristhet, eller en varsom bevegelse gjennom skogen. Et slags nærvær, en slags skjønnhet.»

Filmen ble tatt opp i og omkring Grand Teton nasjonalpark i Wyoming i USA, med det svimlende mangfoldet i dyreliv og bergarter som er milliarder av år gamle, men også rekker av nysgjerrige mennesker i store biler. Etter å ha sett filmen oppdager du at filmens synopsis har rett når den kaller den «en geysir av provokative ideer (…) som forbinder oss med våre evig skiftende omgivelser».

Hvor lang tid tar det så å lage en dokumentar av dette? «Vi telte aldri, men det ble mange opptak sammen med David, og timevis med samtaler. Han har tross alt skrevet to hele bøker om dette emnet, så hvordan skulle vi bygge opp en film med færre bestanddeler? Vi dro til parken tre ganger i alt. Og etter opptakene redigerte vi i åtte måneder.»

Essays. På nettsidens sin beskriver Mettler det han gjør som å «nå frem til en åpning mellom det eksperimentelle, det fortellende, det personlige, det essayistiske og det dokumentariske». Essays for film? spør vi ham. «Ja, essays, for du utforsker verden og temaer, ideer folk gir deg. En film kan utløse tanker, assosiasjoner, og kanskje stille et spørsmål her og der.»

Mettler snakker også om menneskelig persepsjon og teknologiens evne til å frigjøre, og nevner slaveerfaringen i sin film Gambling, Gods and LSD (2002)
– som også skildrer erfaringer fra USA, Sveits og Sør-India: «Jeg har et sterkt ønske om å bevege meg bortenfor intellektet og eksperimentere med musikkens rom.» Men også filmen The End of Time (2012) hadde en filosofisk vri – der han filmet folk, for eksempel en fysiker og en indisk buddhist: «Det hele dreier seg om en nysgjerrighet på det å være i denne verden. Det handler om hvordan folk arbeider – å forstå noe om meg selv og virkeligheten. Å spørre seg selv: Hvorfor lager vi i det hele tatt bilder? Eller hva er det egentlig vi streber etter?»

Mettlers mor sier på slutten av sitt liv i The End of Time at vi må benytte den tiden vi har fått. I år fyller Mettler 60 år. Så hvor går han herfra? «Mer enn å lage dokumentarer utvikler jeg nå serier som lar folk være med på en utforskning av temaer over lengre tid.»

Det er nå 45 år siden Mettler begynte å lage film, og vi avslutter dette intervjuet med å spørre om den assosiative eller essayistiske stilen ligger nærmere naturen selv: «Ja, der har du det! Sammenhengen mellom virkelige erfaringer er ikke et narrativ, men vi bygger narrativer i erindringene våre.»

Månedens film kan sees for abonnenter her.
Se også vår anmeldelse av
Becoming Animal på
www.moderntimes.review.
Becoming Animal vises i programdelen Masters ved IDFA,
Amsterdam.

Mer info: www.petermettler.com

 

 

 

Kommentarer