Mer enn et flyktningdrama

Gullpalme-vinneren Dheepan er en kompleks og modig film med et forstyrrende klimaks, som har delt publikum i minst to leire.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dheepan
Regi: Jacques Audiard, foto: Éponine Momenceau

Med sin syvende spillefilm vant Jacques Audiard omsider Gullpalmen under årets filmfestival i Cannes, etter sterke filmer som Profeten (som ble belønnet med «andreprisen» Juryens Grand Prix, og ble hans internasjonale gjennombrudd) og Rust og bein i hovedkonkurransen på samme festival. Flere kommentatorer mente sågar at den franske filmskaperen fikk den gjeve prisen fordi det var «hans tur» og/eller fordi den hadde et «riktig» tema, og pekte – muligens med rette – på at Dheepan ikke er Audiards beste film.
Men man kan også se beslutningen som en anerkjennelse av en modig film som ønsker å skape debatt om mer enn bare sitt dagsaktuelle flyktningtema. Følgelig vil jeg mene at prisen var fortjent nok, vel å merke uten å ha sett alle filmene den konkurrerte mot. Dheepan er i mine øyne både helstøpt, kunstferdig og på alle måter overbevisende, i det minste frem til den i siste akt tar en sjangervending mange vil ha problemer med.

Flykter fra Sri Lanka. Men la oss ikke begynne med slutten. Langt mer naturlig er det å si noen ord om filmens korte, men effektive anslag, som utspiller seg i Sri Lanka. Her introduseres vi for hovedkarakteren Sivadhasan, som må skjule sin bakgrunn som geriljakrigende tamiltiger for å komme seg ut av det stadig krigsherjede landet. Derfor har han sikret seg pass fra en død mann med samme fornavn som filmen, samt fra denne personens kone og barn. Sivadhasan allierer seg med den unge kvinnen Yalini til å utgi seg for å være hans hustru, som igjen finner en jente blant flyktningene som kan gå for å være deres ni år gamle datter.
Med hjelp av en smugler og håp om å få innvilget oppholdstillatelse som familie, setter de kursen mot den vestlige delen av verden. Den nedstrippede, innledende historiefortellingen viser så hvordan de livnærer seg som gateselgere i Paris, frem til en sympatiserende tolk på flyktningemottaket styrer dem i retning av de «rette» svarene. Deretter blir den fiktive familien tildelt en sosialleilighet i en av den franske hovedstadens underprivilegerte forsteder, hvor Dheepan som en del av tilbudet skal jobbe som vaktmester.

Innhentes av volden. Etter hvert som de forsøker å finne seg til rette i det nye og ukjente landet, er de tre flyktningene nødt til å opprettholde løgnen ovenfor nærmiljøet om at de er en familie – uten at de nødvendigvis passer så godt sammen. Der Dheepan i virkeligheten har mistet både kone og barn, har Yalini svært begrenset erfaring med unger, og er selv knapt nok voksen. Datteren i den konstruerte familien, Illayalal, begynner på sin side i en spesialklasse på skolen, hvor hun lærer seg språket og til en viss grad integreres raskere enn sine ferske foresatte. Men i likhet med dem er også hun sterkt preget av opplevelsene hun har flyktet fra.
Den bakenforliggende volden truer også med å vende tilbake til deres liv. Etter hvert oppsøkes Dheepan av andre tamiltigre som ønsker ham aktiv igjen, men mer gjennomgående er brutaliteten i deres nye nabolag, som er base for en gruppe dopselgere. Ikke minst kommer Yalani tett på dette miljøet, da hun blir ansatt til å lage mat og ta seg av en pleietrengende, eldre mann. Han viser seg å være onkelen til en av lederne i narkoligaen, som Yalani nærer en viss tiltrekning til. Mens Dheepan ser seg nødt til å ta i bruk sine erfaringer fra gamlelandet for å hanskes med gjengoppgjørene han nå befinner seg i midten av.

En studie av familien. Dheepan er en innsiktsfull og velobservert skildring av hvordan det nok kan fortone seg å ankomme et fremmed land og skulle tilegne seg denne kulturen. Filmen gjør et poeng av hvordan traumene fra konfliktområdet de har forlatt, hele tiden er til stede som et bakteppe for de tre sentrale karakterene. Men Audiard lar også lettere øyeblikk av latter og humor slippe til, på en måte som gjør filmen både mer levende og mindre trykkende. Dheepan er da også en film om langt mer enn å være flyktning fra et konfliktområde. Det handler om å finne tilhørighet på et mer overordnet plan, og ikke minst er den en interessant og ikke så rent lite original studie av familien som institusjon og sosial konstruksjon.

Debuterende skuespillere. Filmen er ikke mindre modig med tanke på at de ledende rolleinnehaverne alle er debutanter. Antonythasan Jesuthasan som spiller Sivadhasan/Dheepan har selv bakgrunn som barnesoldat for tamiltigrene, og skal ha benyttet seg av egne erfaringer i rolletolkningen. Han flyktet fra Sri Lanka på slutten av 80-tallet, og endte i Frankrike i 1993, hvor han er etablerte seg som forfatter av romaner, essayer og skuespill. Jesuthasan har tidligere spilt i den indiske filmen Sendadal fra 2011, men i Dheepan har han sin første hovedrolle. Kaliaswari Srinivasi, som spiller Yalini, er på sin side en indisk sceneskuespiller, som her gjør sin filmdebut. Det samme gjør barneskuespiller Claudine Vinasithamby i rollen som lIlayalal.
Alle markerer de seg som ansikter man trolig kommer til å se mer av på lerretet. Deres intense og nyanserte prestasjoner er dessuten solide vitnemål om Audiards evne til å få frem det beste i sine skuespillere, enten de er etablerte stjerner (som Marion Cotillard i Rust og Bein) eller lite erfarne med faget.

Audiard kommer fra fransk films sterke tradisjon for moderne sosialrealisme, og har et tydelig klasseperspektiv i sine fortellinger.

Poetisk sosialrealisme. Selv om Profeten var en fengselsthriller og Rust og bein et romantisk drama, går det likevel en linje av samfunnsaktualitet og sosialt engasjement gjennom disse og Dheepan. Audiard kommer fra fransk films sterke tradisjon for moderne sosialrealisme, og har et tydelig klasseperspektiv i sine fortellinger (som også var påtakelig i den mer melodramatisk anlagte Rust og bein). Dheepan kan således leses som en beskrivelse av flyktningene som den nye underklassen.
Den er imidlertid en kompleks film, hvor filmskaperen har videreført de stiliserte, mer poetisk anlagte sekvensene som også var å finne i Rust og Bein, i kombinasjon med den nevnte, nokså røffe realismen. Filmen er både karakterdrama, sosial studie og spenningsfilm – sistnevnte med noen ganske så tradisjonelle elementer. I sin kjerne forteller Dheepan nemlig en klassisk historie om en protagonist som forsøksvis har forlatt et liv i vold, hvor denne fortiden truer med å innhente ham etter hvert som gamle kjenninger og nye farer dukker opp i hans nåværende tilværelse – som også inkluderer kvinnen han utvikler følelser for. Men selv om man velger å se filmen mer som en thriller enn et drama, vil nok de fleste la seg overraske av filmens siste akt – som det er vanskelig å diskutere uten å komme med en og annen «spoiler» (dette ment som en advarsel før videre lesning).

Ikke minst er filmen en interessant og ikke så rent lite original studie av familien som institusjon og sosial konstruksjon.

Problematisk klimaks. Mot slutten tar nemlig filmen et hardt og brutalt skritt i retning av en «vigilante»-fortelling, med Martin Scorseses mesterlige Taxi Driver som en opplagt referanse. Denne sekvensen er unektelig fascinerende og vellaget, men kan – i hvert fall med en viss vrangvilje – anses som både umusikalsk og malplassert. Ikke bare brytes mye av den etablerte troverdigheten, men man kan også sette spørsmålstegn ved filmens moral (slik man ofte kan og bør innen vigilante-subsjangeren), da den klimaktiske voldsutgytelsen innebærer en viss katarsis for utøveren. Men det skal også sies at filmens avslutning, og da først og fremst dens epilog, ikke nødvendigvis er ment å leses fullstendig bokstavelig – og med dette åpner fortellingen for noen hakket mer interessante tolkningsmuligheter.
Det er altså denne finalen som har delt filmens publikum i to, eller egentlig flere leire, med meg selv blant de mer ambivalente. Men ikke desto mindre er den med på å gjøre Dheepan til en uredd og utfordrende sjangerhybrid fra en av Frankrikes dyktigste og mest spennende filmskapere.


Huser er filmkritiker i Ny Tid.
alekshuser@gmail.com

---
DEL