Mer eller mindre mann

Selvransakende og humoristisk dokumentar om å prøve å finne sin indre alfahann.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det sies ofte at mannsrollen er i krise. På et vis er dette utgangspunktet for den Netflix-produserte My Own Man, som er en personlig og nokså humoristisk dokumentarfilm av amerikanske David Sampliner. I en alder av 40 er han i ferd med å bli far for første gang, men innser at han aldri har følt deg spesielt mandig. Han setter seg derfor fore å finne den «ekte» mannen han muligens har i seg – en søken som naturligvis skal dokumenteres med kamera. Unge menn som strever med å finne seg selv i voksenversjon er ikke noe ukjent fenomen på film. For drøyt ti år siden hadde vi sågar en diskusjon om hvorvidt for mange norske filmer handlet om dette, der man for øvrig påpekte at disse filmene som regel også var laget av unge menn. Detektor fra 2000 var en av filmene som hadde åpnet en dør til kinopublikummet for den hjemlige filmproduksjonen, og handlet om en ung mann som stadig bodde hos sin mor. Da 2003 bød på hele tre publikumssuksesser som handlet om umodne unge menn, nemlig BuddyUnited og Kvinnen i mitt liv, så mange grunn til å advare om tematisk ensretting. Han går til en life coach og en stemmetrener, han får utredet testosteronnivået sitt, får skytetrening, går på jakt og deltar i en mannegruppe ved navn The New Warriors Training Adventure. Når man i etterkant ser gjennom lista over norske kinopremierer fra millenniumsskiftet og utover, fremstår riktignok ikke dette som en spesielt klar tendens – selv om kritikken også har blitt gjentatt senere. (At i overkant mange spillefilmer er regissert av menn, er en annen sak.) Riktignok kan man se at tematikken dukker opp i filmer som Reprise (2006) og Tatt av kvinnen (2007), mens Ellings morsbinding derimot må anses å være for patologisk til at han kan kategoriseres som en «ung mann som behøver å vokse opp». (Ung er han heller ikke, når jeg tenker meg om.) I de siste årene kan man for så vidt finne den beskrevne tematikken i Mer eller mindre mann (2012) og Mot naturen (2014), og muligens også i Pornopung (2013) og Børning (2014). Men med tanke på at det nå produseres godt over 20 norske kinofilmer i året, kan det neppe kalles en veldig dominerende trend. Generelt fenomen. Samtidig skal det sies at Norge ikke har vært det eneste filmlandet hvor dette temaet tas opp. Ikke minst har tafatte gutter som nekter å innse at de er blitt menn vært en gjenganger i amerikanske filmer, fortrinnsvis i uavhengige produksjoner og studiofilmer som etterstreber «indie»-kredibilitet. Som eksempler kan nevnes Garden State (2004), High Fidelity (2000), Knocked Up (2007), Forgetting Sarah Marshall (2008) og (500) Days of Summer (2009) – samt en hel haug komedier om ulike «manchildren», enten de er Step Brothers (2008), 40 Year Old Virgins (2005) eller de har Hangover (2009) eller Horrible Bosses (2011). Dette er neppe uten sammenheng med at unge menn er en primærmålgruppe for kinofilm. Jeg har hørt noen påstå at jenter ofte ser filmer som først og fremst er rettet mot gutter, mens gutta ikke er like klare for å bli med på «jentefilmer». Hvis markedsanalytikere mener det er en viss sannhet i dette, er det ikke utenkelig at det påvirker hvilke filmer som lages – spesielt i den kommersielt orienterte amerikanske filmindustrien. Det er først og fremst noen rimelig seriøse father issues som ligger til grunn for Sampliners følelse av mannlig utilstrekkelighet. I tillegg kan man muligens si at den klassiske dramaturgien, slik den kommer til uttrykk i amerikanske (og dermed også mange andre lands) filmer, legger opp til denne type fortellinger. Hovedkarakteren skal gjerne gå gjennom en indre utvikling, hvor han (i våre tilfeller er det jo hankjønn) erfarer og erkjenner noe som gjør ham til et bedre menneske mot slutten av filmen. Ofte er dette en form for modningsprosess, og da er en til dels umoden karakter et nokså åpenbart utgangspunkt. Gitt at man gjerne vil appellere til et relativt ungt og mannlig publikum, er det kanskje ikke så underlig at man får en del historier om nettopp unge menn som er nødt til å erkjenne at de ikke lenger er gutter og må begynne å ta ansvar for eget liv. I tillegg sies det altså at mannsrollen er i krise. Og det er her David Sampliners film kommer inn i bildet. Å takle voksenansvaret forbundet med å skulle få barn er riktignok et tema i flere av de nevnte norske og amerikanske filmene, og Sampliner beskriver seg selv som en kar med mange av kjennetegnene til protagonistene herfra: Ved filmens begynnelse er han snart 40, men har ikke etablert seg med familie, og har ingen vellykket karriere eller noe liv han er stolt av. Sampliner synes imidlertid ikke å mene at hans problem først og fremst er forbundet med det å bli voksen i seg selv. Problemet er snarere at han verken kan stå opp for seg selv eller andre, som da han gjemte seg under en bil mens kameraten ble ranet for 20 år siden. Han er ikke en ordentlig mann. Smertefull konfrontasjon. Derfor drar han altså ut på jakt etter sin indre alfahann. Som seg hør og bør i denne type selvransakende og lett humoristiske dokumentarer, oppsøker han en rekke folk som kan hjelpe ham, og setter i gang flere (forhåpentlig) manndomsforløsende prosjekter. Han går til en life coach og en stemmetrener, han får utredet testosteronnivået sitt, får skytetrening, går på jakt og deltar i en mannegruppe ved navn The New Warriors Training Adventure. Med dette oppstår flere komiske situasjoner, som når han skader seg med rifla i det han fyrer av sitt aller første skudd. Men disse ablegøyene kan også skape en viss bekymring for at filmen skal bli en underholdende, men overflatisk reise innom en del stereotype machomiljøer. Og man kan innvende at flere av disse møtene kunne ha vært mer inngående dokumentert fra regissørens side. På Netflix finner man også den beslektede Unhung Hero (2012), hvor filmskaper Brian Spitz forsøker å finne ut hvorvidt penisstørrelsen teller. Selv har han nemlig fått høre at hans manglende storhet på dette området var grunnen til at kjæresten sa nei da han fridde – til alt overmål på direktesendt fjernsyn. Filmen er både artig og sjarmerende, men samtidig et eksempel på at denne typen dokumentarer ofte er mer underholdende enn de er innsiktsfulle. Dette kan man nok også si om A Complete History of My Sexual Failures (2008) av britiske Chris Waitt, som ikke desto mindre er min personlige favoritt innen sjangeren. Utgangspunktet her er at filmskaperen innser at hver eneste jente han har vært sammen med har dumpet ham (aldri vice versa), og bestemmer seg derfor for å oppsøke dem alle for å finne ut hva han gjorde galt. I likhet med Unhung Hero har den et friskt og komisk premiss, og resultatet er en svært morsom dokumentar – som dessuten stiller noen interessante spørsmål om hvor mye man skal by på av seg selv og andre på film. Begge disse filmene inneholder smertefulle konfrontasjoner for hovedpersonens del, som vel er en slags grunnleggende bestanddel for personlige dokumentarer – enten filmene er humoristiske eller ei. Men i større grad enn disse to, beveger My Own Man seg gradvis vekk fra komedien. Dette skjer etter hvert som filmen fokuserer på Sampliners forhold til sin far, en nylig pensjonert kirurg som hovedpersonen omtaler som «en klassisk femtitallsmann – en slags jødisk John Wayne». Med andre ord en sterk kontrast til filmskaperen, som på sin side beskrives som «varm og åpen, nesten som en jente» av en kamerat, og som «en følsom sjel, slik kvinner er det» av en venninne (uttalelser som for øvrig belyser hvor kjønnede våre oppfatninger av personlighetstrekk er). Filmens prosjekt blir dermed også å tegne et portrett av Sampliners far, en mann som ikke er så lett å komme innpå. Jeg har hørt noen påstå at jenter ofte ser filmer som først og fremst er rettet mot gutter, mens gutta ikke er like klare for å bli med på «jentefilmer». Underveis dukker også skuespiller Edward Norton opp, som står oppført som produsent på filmen. Det viser seg at han er en gammel kompis av David Sampliner, og dermed et av bekjentskapene som deler sine synspunkter på hovedpersonens mangel på machismo. Superstjernen Norton er nok hovedsakelig med for å gi en liten dokumentarfilm markedsmessig drahjelp, men det er like fullt interessant å se ham som en kontrast til den karrieremessig lite ambisiøse Sampliner. Det er imidlertid først og fremst noen rimelig seriøse father issues som ligger til grunn for vår manns følelse av maskulin utilstrekkelighet, og følgelig er det hans forhold til faren som må konfronteres. Med dette blir My Own Man en historie om my old man, og med den famlende og tidvis rørende tilnærmingen mellom de to generasjonene menn, viser filmen mer dybde enn man ofte finner i slike selvutleveringsunderholdningsdokumentarer. Men selv om David Sampliner til slutt finner en viss trygghet i forhold til egen maskulinitet, er My Own Man neppe den siste filmen vi får se om den moderne mannsrollen. All den tid den angivelig er i krise, vil vi nok fortsatt få filmer om mer eller mindre unge menn som strever med å være nettopp det.   My Own Man er tilgjengelig på Netflix.

---
DEL