Mer demokrati, mindre politikk

Våre folkevalgte er blant de grupper nordmenn stoler minst på. Da blir det rart å rope på mer overføring av makt til politikerne.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For noen uker siden gikk et par politikere fra Rød Ungdom til skriftlig angrep på høyresiden og kom med påstander om udemokratisk sinnelag, siden man vil sette klare grenser for hva politikerne kan vedta, for eksempel når det gjelder inngrep i økonomien. Og her er kanskje den klareste skillelinjen mellom en sosialistisk oppfatning av demokratiet som kollektiv handling, og det mer liberale idealet om et individualistisk folkestyre. Et av de flotteste ordene en politiker kan smykke seg med, er nemlig «demokrati». Vi er jo alle som kjent tilhengere av en demokratisk styreform i en eller annen avskygning.

Store deler av venstresiden oppfatter «demokrati» som ensbetydende med en representativ politisk styreform. De vil utvide politikernes mulighet til å styre på flere områder – og kaller det mer demokrati. Ofte for å demme opp for det man oppfatter som udemokratiske markedskrefter. Begrunnelsen er at det er viktig at «folket» kan styre mer. Men mer politisk styring innebærer ingen garanti om at folk flest får bestemme over utviklingen. De av oss som har vært med i det politiske spillet en stund, ser at det mange ganger er himmelropende avstand mellom hva som blir lovet og hva som blir levert. Politiske partier er pakkeløsninger, som ofte må ofre hjertesakene i hestehandel for å posisjonere seg. Hvilke saker som da forsvinner, er ikke godt å vite. De som stemte SV før valget i 2005 lurer nok ennå på hvor full barnehagedekning og varme skolemåltider er blitt av.

Tvert imot kan man lure på hva mange politikere har gjort for å fortjene mer tillit. Undersøkelser viser at våre folkevalgte er blant de grupper nordmenn stoler minst på. Da blir det et paradoks at man roper på mer overføring av makt til den politiske klassen. Noe av forklaringen ligger kanskje i at vi har fått en normativ underholdningsindustri i kjølvannet av den nordiske modellen, der en stor mengde interessegrupper forsøker å bemektige seg statlig begunstigelse. Muligens burde man bruke en marxistisk analyse på det politiske apparatet og sett hvem som sitter med den økonomiske makten – på hvem som tjener på at politisk styring er sett på som den mest legitime makten. Men dette ville neppe passe inn i «radikale» maktanalytikeres interessefelt.

Ordet demokrati eksisterer ikke som en platonsk idé som er endelig fastslått. Men kjernen i begrepet er folkets rett til å styre seg selv; det dreier seg om autonomi. Problemet er at det politiske demokratiet er blitt utviklet for å bestemme over andre – et herredømme til å styre andres handlinger. Dette kan være fornuftig for å utvikle de lange linjene i samfunnsstyringen. Jeg har imidlertid vanskelig for å se at politikerstyring over alt er særlig demokratisk, tvert i mot kan det svekke folkets frie handlingsrom. Hvorfor er det mer demokratisk at plassering av elever på en skole avgjøres i en utdanningskomité i stedet for at elevene selv velger hvor de vil gå? Det politiske demokratiet dreier seg om å bestemme seg for hvem som skal styre over en. Et liberalt demokrati må fokusere på bestemmelsesrett for folket, på bekostning av politikere og deres medsammensvorne.

På svært mange områder er det faktisk regnet som utidig om et flertall skulle blande seg inn i enkeltmenneskers avgjørelse. Vi har ikke demokratisk avgjorte ekteskap, eller ytringsdemokrati der man stemmer over det som skal bli sagt. Resepten for å styrke demokratiet er heller ikke å gi mer innflytelse til politikerklassen. I alle siviliserte stater er det en balanse mellom politikkens område og den private sfære. Men i dagens Norge er balansen forrykket i statsapparatets favør. Det er på tide at pendelen svinger tilbake.

---
DEL