Mer demokrati, mindre politikk


Våre folkevalgte er blant de grupper nordmenn stoler minst på. Da blir det rart å rope på mer overføring av makt til politikerne.

Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 2008-08-05

For noen uker siden gikk et par politikere fra Rød Ungdom til skriftlig angrep på høyresiden og kom med påstander om udemokratisk sinnelag, siden man vil sette klare grenser for hva politikerne kan vedta, for eksempel når det gjelder inngrep i økonomien. Og her er kanskje den klareste skillelinjen mellom en sosialistisk oppfatning av demokratiet som kollektiv handling, og det mer liberale idealet om et individualistisk folkestyre. Et av de flotteste ordene en politiker kan smykke seg med, er nemlig «demokrati». Vi er jo alle som kjent tilhengere av en demokratisk styreform i en eller annen avskygning.

Store deler av venstresiden oppfatter «demokrati» som ensbetydende med en representativ politisk styreform. De vil utvide politikernes mulighet til å styre på flere områder – og kaller det mer demokrati. Ofte for å demme opp for det man oppfatter som udemokratiske markedskrefter. Begrunnelsen er at det er viktig at «folket» kan styre mer. Men mer politisk styring innebærer ingen garanti om at folk flest får bestemme over utviklingen. De av oss som har vært med i det politiske spillet en stund, ser at det mange ganger er himmelropende avstand mellom hva som blir lovet og hva som blir levert. Politiske partier er pakkeløsninger, som ofte må ofre hjertesakene i hestehandel for å posisjonere seg. Hvilke saker som da forsvinner, er ikke godt å vite. De som stemte SV før valget i 2005 lurer nok ennå på hvor full barnehagedekning og varme skolemåltider er blitt av.

Tvert imot kan man lure på hva mange politikere har gjort for å fortjene mer tillit. Undersøkelser viser at våre folkevalgte er blant de grupper nordmenn stoler minst på. Da blir det et paradoks at man roper på mer overføring av makt til den politiske klassen. Noe av forklaringen ligger kanskje i at vi har fått en normativ underholdningsindustri i kjølvannet av den nordiske modellen, der en stor mengde interessegrupper forsøker å bemektige seg statlig begunstigelse. Muligens burde man bruke en marxistisk analyse på det politiske apparatet og sett hvem som sitter med den økonomiske makten – på hvem som tjener på at politisk styring er sett på som den mest legitime makten. Men dette ville neppe passe inn i «radikale» maktanalytikeres interessefelt.

Ordet demokrati eksisterer ikke som en platonsk idé som er endelig fastslått. Men kjernen i begrepet er folkets rett til å styre seg selv; det dreier seg om autonomi. Problemet er at det …

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)