Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

Mer allmennmenneskelig filosofi

ESSAY: På tide å lære hva verdens mange oversette kvinnelige filosofer tenkte? Eller hva med den utelatte afrikanske filosofien? Fire bøker gir en bredere forståelse av tenkningens historie.

(Maskin-oversatt fra Norsk av Gtranslate (utvidet Google))

På forbausende vis har 2020 blitt ekstraordinært: Året begynte med at et lite virus snudde verden på hodet. Flyreiser ble kansellert. Selv nordmenn sluttet brått å håndhilse på grunn av covid-19. Så ble man både i USA og Norge klar over en annen sykdom i vår midte: den rasistiske pandemien. Politidrapet på George Floyd i Minnesota avfødte et, forsøksvis, oppgjør med rasismen også i Norge. Fotballspillere gikk ned på kne til støtte for Black Lives Matter. Og så ble året avsluttet med at Donald J. Trump tapte presidentvalget i USA. Det hvite hus i Washington (D.C.) skal fra 2021 ikke lenger bli styrt av en mobber som bedriver hundefløyteretorikk overfor nyfascistiske grupperinger.

Filosofiens historie

Men den hvite identitetspolitikken i Trump-ideologien ble ikke oppfunnet av ham. Trump er kun et symptom på et kolonialt tenkesett som har preget oss de siste par århundrene.

Se bare på filosofien: I dag er alt ikke-europeisk (de siste tiårene kalt «ikke-vestlig») fjernet fra pensumlistene ved skandinaviske og europeiske filosofiinstitutter. Dette ville forbauset den greske retorikeren Isokrates (436–338), Platons jevnaldrende, som konkluderte med at det var egypterne som «for sjelen introduserte opplæring i filosofi». Platon selv påpeker i Faidros at det var egypterne som utviklet skriften, mens Aristoteles i Politikk argumenterer med at det er fønikiske Kartago (i dagens Tunisia) som utviklet det første, lengstvarende og mest stabile demokratiet.

Den amoske filosofien er en mer universell og mindre religiøs variant av den kartesianske
dualismen.

Et slikt utadvendt verdensbilde kom til å prege Europa i et par årtusener. I Dantes Den guddommelige komedie befinner den persiske tenkeren Ibn Sina (Avicenna) seg i samme limbo-område som Sokrates, Platon og Aristoteles. I  Rafael s berømte freske fra 1511, «Kunnskap om årsakene» (Causarum cognitio, nå kjent under det feilaktige navnet «Skolen i Athen»), der en kvinne symboliserer filosofien, er den muslimsk-arabiske filosofen Ibn Rushd (Averroes) malt inn som den eneste tenkeren fra nyere tid. I Leviathan (1651) påpeker Thomas Hobbes: «Gymnosofistene i India, magiene i India og prestene i Khaldea [dagens Irak, red.anm.] og Egypt er å regne som de eldste filosofene.» Først lenge etterpå kom kunnskapen til Hellas, og de lærte da astronomi og geometri fra kaldeerne og egypterne (ifølge Hobbes).

Men dette verdensbildet skulle få sitt nådestøt i kjølvannet av europeernes nye, transatlantiske slavehandel og med den militære erobringen av Amerika, Afrika, Australia og så store deler av Asia. Fra midten av 1700-tallet fant Hume, Kant og Hegel på en helt ny forståelse av tenkningens og filosofiens historie, slik Dallas-professor Peter K.J. Park viser i sin prisbelønte bok Africa, Asia, and the History of Philosophy: Racism in the Formation of the Philosophical Canon, 1780-1830 (SUNY, 2013). Mennesket ble delt inn etter hudfarge. Og det var kun «hvite», underforstått hvite menn, som kunne tenke og filosofere. Alle andre, og da spesielt fargede og ikke-kristne, ble utdefinert fra filosofiens historie – slik dette kolonialistiske narrativet ble ferdigdefinert på begynnelsen av 1800-tallet. I to århundrer har man vært preget av denne selektive filosofiforståelsen, der det kantianske og hegelianske verdensbildet synes å gå opp i en høyere enhet.

Men de siste årene har noe begynt å skje. Spesielt etter Rhodes Must fall-kampanjen, som begynte på Cape Town-universitetet i mars 2015. Yale- og Vassar College-professor Bryan W. van Norden, som er ekspert på kinesisk filosofi, har publisert Taking Back Philosophy. A Multicultural Manifesto (Columbia University Press, 2017). I februar var han i Oslo og fortalte om arbeidet med å få frem en mer faglig og vitenskapsbasert fremstilling av filosofiens historie, med et globalt perspektiv.

Anton Wilhelm Amo

Et eksempel på en viktig stemme som er blitt skrevet ut av filosofiens historie, er  Anton Wilhelm Amo  (født ca. 1703, død etter 1753). Som lite barn ble han tatt fra akan-folket i Guinea, dagens Ghana og oppdratt hos en rik tysk fyrste. Leibniz var blant dem han møtte i sin barndom. Og i 1729 holdt Amo disputasen «Om afrikanernes rettigheter i Europa» («De jure Maurorum in Europa») ved universitetet i Halle. Han argumenterte her mot at europeere hadde rett til å gjøre afrikanere til slaver, og han brukte såkalt romersk lov i sin argumentasjon. I 1734 publiserte Amo to avhandlinger på latin ved Wittenberg-universitetet, der han tidvis går i rette med Descartes’ av behandling av forholdet mellom kropp og sjel. Han ble æret av rektor Johannes Kraus for å inngå i den lange linjen av store afrikanske tenkere. Amo underviste så ved de tyske universitetene, inkludert i Jena, før han i 1747 valgte å ta et skip tilbake til Axim i dagens Ghana, der han bodde i nærheten av sin far og søster.

I nesten tre århundrer har Amos filosofi vært skjult for offentligheten. Da jeg i 2017 skrev et essay for Aeon om Amo og rasjonalitetsfilosofen Zera Yacob (1599–1692) fra Etiopia, måtte jeg få tak i en utgave utgitt i DDR i 1968, som det kun er et snaut dusin utgaver av i verdens biblioteker.

Men sommeren 2020 skjedde noe overraskende. Da utga selveste Oxford University Press Anton Wilhelm Amo’s Philosophical Dissertations on Mind and Body (2020), redigert av Humboldt-professor Stephen Menn og Paris-professor Justin E.H. Smith. Her er Amos to Wittenberg-avhandlinger publisert både på latin og i engelsk oversettelse. For første gang på 284 år er nå Amos filosofi tilgjengeliggjort for verden.

Og som Menn og Smith får frem, er det en original og viktig tenker som her skriver. Ja, som mange av sine samtidige tok han den kartesianske kropp-sjel-dualismen nærmest for gitt. Men i avhandlingen «On the Impassivity of the Human Mind» (De humanae mentis apatheia) utvikler han en ny filosofi om hvordan kroppen og sinnet samarbeider. Amo ser bort fra  Descartes ’ noe kunstige konstruksjon med konglekjertelen. Og han velger heller ikke å følge de tre post-kartesianske hovedretningene: ikke reell interaksjon, ikke Malebranches religiøse okkasjonalisme og ikke Leibniz’ modell med «føretablert harmoni».

Isteden tar Amo til orde for en ny teori: Sinnet virker på kroppen, men ikke motsatt. Sansene tilhører ikke det menneskelige sinn, men kroppen. Forståelse (kognisjon) og handling skjer når  sinn et responderer på bevegelser i  kropp en og gir dem retning gjennom en mental tankeprosess.

Som Menn og Smith påpeker, er Amo mer kartesiansk enn Descartes selv. Han argumenterer nemlig for en tydeligere adskillelse mellom kropp og sinn. Amo viser også hvordan «Descartes påstår det motsatte av sitt eget syn» i brev 99 til tenkeren Elisabeth av Herford (Böhmen). Årsaken er at Descartes «plasserer sjelens natur» alene i tenkningens rom, «selv om tenkningen er en handling av sinnet, ikke en følelse».

Det er en tydelig rasjonalistisk filosofi Amo bedriver. Et sterkt argument for sinnets og tankens uavhengighet. Den amoske filosofien er en mer universell og mindre religiøs variant av den kartesianske dualismen.

Amo er engasjert. Tidvis griper jeg meg i å tenke at det er en dypere drivkraft i hans teori, selv om Menn og Smith ikke har sett eller kommentert dette. Som når Amo i kapittel 1 påpeker: «Intelligens og sinn er forskjellige av tilfeldighet (per accidens), ikke per se.»

Og: «Hver ånd er intelligent» (v.c. omnis spiritus intelligit).

Er det en indirekte argumentasjon for rettighetene til afrikanere og andre minoriteter i Europa? Amo fremviser en allmennmenneskelig filosofi, i skarp kontrast til de rasistiske og menneskefiendtlige utsagnene som David Hume kom med mindre enn to tiår senere, i 1752, noe som Kant tok opp igjen på 1770-tallet.

Kanskje det er først nå, i 2020, at tiden er moden for at vi virkelig kan forstå Amos filosofi. Det er som om det er noe i gjære. I oktober 2018 holdt jeg foredrag på den første internasjonale Amo-konferansen, i Halle. Konferansen ble arrangert av den unge filosofen Dwight K. Lewis jr., som i høst ble ansatt ved University of Central Florida. Nå arbeider Lewis med en egen bok om Amos liv og filosofi. Sommerens Amo-utgivelse viser at den kolonialistiske og orientalistiske fremstillingen av filosofihistorien har behov for å avkoloniseres.

Kvinnelige filosofer

I den andre enden av den tradisjonelle forleggerskalaen enn der Oxford University Press befinner seg, har vi forlaget Unbound, som i 2011 ble verdens første folkefinansierte (crowdfunding-baserte) forlag. For et par år siden gikk filosofistudenten Rebecca Buxton (Oxford) og Lisa Whiting (da på Durham) ut på Twitter og sa de ville ha en bok om verdens mange oversette kvinnelige filosofer. En interseksjonell utgivelse, og ikke en eurosentrisk, i den afrikansk-amerikanske juristen Kimberle Crenshaws ånd.

Nå foreligger resultatet: Den forseggjorte The Philosopher Queens. The lives and legacies of philosophy’s ungsung women (2020). Antologien omhandler 20 sentrale kvinnelige tenkere fra de siste 2400 årene, skrevet av et mangfoldig utvalg kvinner.

Den største akademiske stjernen Buxton og Whiting har fått med, er afrikansk-amerikanske Anita L. Allen (f. 1953), professor i jus og filosofi ved Pennsylvania. Hennes monografi fra 2007 om privatliv, samfunn og lov er blitt et standardverk innenfor et felt som blir stadig mer aktuelt nå med overvåking og ny, omseggripende teknologi. I 2018 ble Allen leder av USAs største avdeling innen American Philosophical Association (APA), Eastern Division, og i The Philosopher Queens skriver hun engasjert om sitt forbilde, professor  Angela Davies  (f. 1942).

Allen beskriver presist den foruroligende forfølgelsen som Davies ble utsatt for av amerikanske myndigheter på 1970-tallet, noe som også kan sees i lys av at Davies i januar 2019 ble avinvitert fra å motta Shuttleworths menneskerettighetspris på en galla hos Birmingham Civil Rights Institute. Årsaken til kanselleringen viste seg å være hennes kamp for palestinske rettigheter. De ellers høylytte ytringsfrihetsfundamentalistene i Norge nevnte ikke kneblingen av Davies med ett ord.

The Philosopher Queens begynner med en tekst om  Diotima, som har den viktigste opplysende rollen i utviklingen av Sokrates’ filosofi i Platons Drikkegildet. Dessverre har teksten ikke fått med seg en henvisning til Oxford-førsteamanuensis Armand D’Angours grundigere studie Socrates in Love: The Making of a Philosopher (Bloomsbury, 2019). D’Angour argumenterer her for at Diotima ikke er en fiktiv person, slik man har tatt for gitt det siste århundret. Snarere viser han at Platons Diotima synes å være den kvinnelige filosofen Aspasia (f. ca. 470) fra Milet i Vest-Asia, i dagens Tyrkia – en jevnaldrende med Sokrates. Det er tross alt Diotima som, i Platons tekst, lærer Sokrates om «kjærlighetsfilosofien»: det skjønne som peker oppover, «mot skjønnheten som en helhet».

Boken om «filosofidronningene» har også en gjennomgang av  Ban Zhao  (45–120). Ban Zhao fullførte Kinas fremste klassiske historieverk, «Han-boken». Og i «Lærdom for kvinner» drøfter hun kvinnens rolle i samfunnet. Hun tar der til orde for at både jenter og gutter bør få utdanning fra samme alder.

I The Philosopher Queens presenterer Shalini Sinha, som underviser i globalfilosofi ved Reading-universitetet,  Lalla (1320–1392) fra Kashmir. Indiske Lalla utviklet en individuell og maktkritisk tenkning gjennom poetiske tekster, som de siste 600 årene er blitt resitert av både  sufi -muslimer og av de buddhist-inspirerte saiva-hindu-tilhengerne. Hun var ikke alene om å være yogini, altså en kvinnelig asket som viet sitt liv til å tenke og filosofere. Men Lallas grenseoverskridende filosofi, med en vektlegging av selverkjennelse forent med hennes yoga-tilnærming, gjør hennes ekstra aktuell i dag, slik Sinha argumenterer. Lallas «frihetsfilosofi» representerer en «demokratisering av tradisjonen».

Simone Webb trekker frem  Mary Astell  og hennes  feminist iske appell fra 1694. Det kommer frem hvordan Astell bruker kartesiansk filosofi i sin likestillingskamp. Til forskjell fra Descartes mener hun ikke at sinnets natur kan forstås av menneskene – i tillegg til at hun argumenterer for at ikke alle mennesker har de samme mentale forutsetningene. De intellektuelle forskjellene er dog ikke «kjønnet». Argumentet synes for meg å ha paralleller til Amos filosofi på 1730-tallet.

The Philosophers Queens trekker også frem betydningen av vår samtidige filosof  Azizah Y. al-Hibri  (f. i Libanon 1943), USAs første kvinnelige,  muslimske jusprofessor. Al-Hibri har gjennom flere tiår nå påvist det egalitære og feministiske potensialet som ligger i  islam. Hennes utfordringer til de patriarkalske fortolkningene, som vi ser også i den religionen, blir fint betonet av Nima Dahir ved Stanford University.

Jeg er litt overrasket over at ingen i boken nevner for eksempel den arabisk-muslimske filosofen Aishah Al-Bauniyyah (d. 1517) fra Damaskus, nå som et av hennes hovedverk er kommet ut med The Principles of Sufism (New York University Press, 2016). Men til gjengjeld får vi en flott gjennomgang av den nigerianske filosofiprofessoren  Sophie Bosede Oluwole  (1935–2018) og hennes nybrottsarbeid med å dokumentere den langvarige filosofien i Afrika generelt og i yoruba-kulturen spesielt. Oluwoles siste verk var da også Socrates and Orunmila: Two Patrons of Classical Philosophy (2015), der hun leser den legendariske Sokrates opp mot ifá-kulturens anslagsvis samtidige tenker Orunmila. Der Sokrates søkte sannhet i «det evige», argumenterte Orumnila for at «sannhet er ordet som ikke kan falle».

Teksten om Oluwole er skrevet av den fremadstormende skribenten Minna Salami. Hun er grunnleggeren av nettstedet MsAfropolitan og har bakgrunn fra både Finland, Storbritannia og Nigeria. Våren 2020 debuterte Salami med boken Sensous Knowledge. A Black Feminist Approach for Everyone (Amistad): et engasjerende manifest, utformet som et essay, for en ny tid og en ny æra – både før, under og etter Black Lives Matter.

Salami forsøker i boken å være som nasjonalblomsten i Nigeria, «den gule trompeten»: I hagen i Lagos ser hun hvordan den hver morgen åpner sine blomsterblader for liksom å lytte til verden. Og om kvelden lukker den bladene, som for å ta til seg kunnskapen og grunne over den. Også Salami søker en dypere «skjønnhet», inspirert av Tony Morrisons ord om at skjønnhet ikke er noe man «er» eller «har», men «gjør». Lest opp mot Diotima og Aishah Al-Bauniyyah blir Salamis tenkning ekstra perspektivrik.

Nybrottsarbeid

Til slutt vil jeg fra i år også fremheve boken Maori Philosophy. Indigenous Thinking from Aotearoa (Bloomsbury Academic), som utkom i september. Boken er skrevet av Auckland-amanuensis Georgina Tuari Stewart, og hun viser her ikke bare hvordan sosialantropologen Marcel Mauss misforsto det berømte «hau»-begrepet, slik han formidlet dette i Gaven (1925). Mauss fokuserte nemlig på gaven som et objekt i seg selv, istedenfor å få med seg at «hau» snarere tilkjennegir et sosialt forhold mellom mennesker. Stewart gir også en innføring i sentrale maori-begreper som «whakapapa», som er grunnleggende innen maorienes tradisjonelle verdensbilde. «Whakapapa» viser til en lag-på-lag-forståelse når det gjelder både forholdet mellom mennesker og forholdet mellom menneske og natur.

Spesielt interessant blir denne  maorifilosofi en hvis man ser den i lys av de nye studiene av nahua-filosofien fra Mesoamerika (nahuaene omtales i Norge ofte som «aztekere»). Vi har her nedtegnelser i bøker av deres tenkning fra både 1400-tallet, før Columbus, og rett etter koloniseringen gjennom verkene til Bernardino de Sahagún og hans urfolkskilder fra 1530-tallet.

De siste tiårene har både Miguel León-Portilla (1956), James Maffie (2014) og Alexus McLeod (2018) gjort viktig nybrottsarbeid når det gjelder mellomamerikansk tenkning, sistnevnte også lest opp mot kinesisk filosofi. Med Stewarts studie kan også maorienes filosofi inngå i en større global helhetsforståelse av menneskelige tenkning.

Hennes bok inngår i den nye Bloomsbury-serien «Introductions to World Philosophies», der Monika Kirloskar-Steinbach og Leah Kalmanson er redaktører. I januar kommer de to redaktørenes egen oversiktsbok: A Practical Guide to World Philosophies.

Dag Herbjørnsrud
Tidligere redaktør i NY TID. Nå leder av Senter for global og komparativ idéhistorie.

Relaterte artikler