Mens vi venter på velferden

Etter 16 år med frihet og turbokapitalisme, vil latvierne ha et sosialt sikkerhetsnett å lande i.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[latvia] Da Kristine Timermane ble født, var Latvia en del av Sovjetunionen. Det var

meningsterror og varemangel. Fra oppveksten husker hun hvordan retten til å kjøpe en tv eller en sykkel ble loddet ut fordi det var så stor knapphet.

I dag, 25 år senere, tar Kristine en slurk av limonaden på en solfylt kafé i den latviske byen Cesis. Hun stråler fordi det er hennes tur til å gi oss en ny verdensborger.

Denne gangen vil barnet, når det ser dagens lys i august, oppleve et Latvia som har vært EU- og Nato-medlem i litt over to år. Det er markedsøkonomi og mer frihet. Den lille gutten eller jenta skal få en sykkel, helt uten loddtrekning. Det lover Kristine.

Utenlandske selskaper stormer i dag inn på det latviske markedet. Blant selskapene er også noen norske: Filialer av kjeder som Narvesen, Rimi, Dressmann og Statoil spretter opp som paddehatter.

Latvia er samtidig det landet i EU med

lavest lønnsnivå. 77 prosent sier de har problemer med å klare seg, og 88 prosent hevder at de ikke er i stand til å spare.

– Men vi har også den raskeste økonomiske veksten i Europa, forteller utenriksminister

Artis Pabriks til Ny Tid.

Da Sovjetunionen kollapset, fikk vi noen hundre millionærer, og noen hundretusen fattige, sier gjerne latviere når de blir bedt om å gjøre rede for sin nye situasjon.

Pabriks mener Latvia er ferdig med overgangsfasen som fulgte kommunismens sammenbrudd.

– Vi er på rett vei. Om kort tid er vi et donorland, og ikke lenger en bistandsmottaker. En ny generasjon, som knapt husker sovjettiden, er på vei til topps i samfunnet. Nye barn, som Kristines, vil ikke ha opplevd noe annet enn Latvia som EU-medlem, sier han.

I Riga – og i den 800 år gamle byen Cesis – er det likevel én kontrast som er mer slående enn alle andre: Prangende nyoppussede fasader står side om side med falleferdige bygårder som har et desperat behov for fire-fem malingsstrøk og nye, hele vinduer. Det er fortsatt litt å gjøre for den unge latviske staten.

Balansegangen

Latvia har bare 2,3 millioner innbyggere og partier med navn som «Fedreland og frihet», «Ny æra», «Harmonisk sentrum» og «Alt for Latvia». Den viktigste politiske dimensjonen er etnisitet, ikke klasse. Skillet går mellom etniske latviere og russere. Det viktige vendepunktet i 1990 og 1991 innebar ikke bare ny nasjonal selvstendighet, men også en overgang fra industri- til serviceøkonomi. Både arbeidsledigheten og de sosiale forskjellene økte dramatisk.

Nylig ble det avholdt en konferanse i Riga, arrangert av et latvisk og et estisk universitet i samarbeid med forskningsinstituttet Fafo fra Norge. Der ble utviklingen av den postkommunistiske velferdsstaten diskutert. Den latviske velferdsstaten står overfor mange av de samme utfordringene som resten av Europa: Eldrebølge, økonomisk globalisering og sviktende legitimitet i en individualisert tid, for å nevne noe. I tillegg preges landets økonomi av ettervirkningene av de liberalistiske hestekurene på 1990-tallet.

– Jeg vil kalle det vi har sett en overreaksjon på kommunismen. Ansvaret for innbyggernes velferd er flyttet fra staten til individet. Sannsynligvis i for stor grad, sier Feliciana Rajevska, velferdsforsker ved Universitetet i Latvia og en av arrangørene bak konferansen.

– Men er det ikke nødvendig med en moderat velferdsstat for å tiltrekke investeringer?

– Jo da, vi må nok ha et lavt skattenivå skal vi skaffe til veie utenlandsk kapital, men det må være en balanse, sier hun.

En velferdsstat på vei

I 1989, året da Berlinmuren raste, var Kristine Timermane og hennes tre år yngre søster Elina henholdsvis åtte og fem. Moren deres var utearbeidende og fikk lønn. I tillegg mottok hun en liten barnetrygd. Til sammen hadde moren en inntekt på 120 rubler i måneden. De to jentene hadde også en tante med to barn. Hun jobbet ikke, i motsetning til Kristines mor. Likevel hadde hun den samme inntekten, 120 rubler i måneden – i barnebidrag. Det var likt for alle.

15 år etter Sovjetunionens sammenbrudd er Latvia i ferd med å finne en ny form på velferdsstaten.

– Rammeverket er helt klart, og lovtekstene våre er på nivå med EUs. Når det gjelder pensjon, arbeidsledighetstrygd og sosialstønad, er mye på plass. På helseområdet henger vi litt etter, men det kommer seg også der, forteller professor Rajevska.

Når Kristines lille ser dagens lys, vil Kristine allerede ha mottatt full lønnskompensasjon i to måneder før fødselen. Hun får det samme i ytterligere to måneder, før summen reduseres til 70 prosent for de resterende ti månedene av barnets første leveår.

– Det er det andre året som er vanskelig. Barna begynner sjelden i barnehage før de er to år gamle, mens støtten er lav, bare 30 lats i måneden, sier Kristine.

Det er et generelt fenomen i Latvia at satsene på velferdsordningene er lave, skal vi tro Arne Grønningsæter fra Fafo.

– Det gir økt sjanse for at folk kjøper seg private forsikringer på toppen av de offentlige støtteordningene. Det vil på sikt føre til at velferdsstaten svekkes, sier han.

Et av problemene konferansedeltakerne peker på er den manglende offentlige debatten rundt utformingen av de nye velferdsordningene. Bare én person med tilknytning til politikk og næringsliv er innom konferansen, nemlig Nilis Kristopans, tidligere statsminister og transportminister, nå forretningsmann.

– Mindre stat, mer marked og lavere skatter vil føre til et bedre liv for alle. 90 prosent av befolkningen er venstrevridd fordi det er enkelt å si at de rike må betale, men da stopper økonomien opp, sier han til Ny Tid.

Deretter forsvinner han. Det er viktigere gjøremål enn deltagelse på en velferdskonferanse.

Én europeisk modell?

Det har vært vanlig å skille mellom tre velferdsmodeller: Den liberale modellen kjent fra USA og Storbritannia, den sosialdemokratiske som identifiseres med Skandinavia, og den kontinentale, konservative modellen. Ifølge Chris de Neubourg fra Maastricht School of Global Governance er det imidlertid på tide å finne opp noen nye begreper.

– Det kan se ut som om den sosialdemokratiske og den konservative modellen er i ferd med å smelte sammen, sier han.

Reformene som er ment å sikre konkurranse-kraft og bærekraft i møte med truslene fra globalisering og eldrebølge, fører til mindre variasjon modellene imellom.

Neubourg avviser imidlertid at vi nærmer oss én europeisk velferdsmodell.

– Kanskje sett utenfra, men ikke sett fra Brussel, sier han.

Ikke minst skyldes det de nye medlemslandene. Neubourg skiller mellom en «støttende», en «selektiv» og en «inkluderende» velferdsmodell.

I hvilken kategori er så Latvia, landet som bare ser seg forbigått av USA når det gjelder hvor stor andel av innbyggerne som har privat helseforsikring, men samtidig har kopiert hele pensjonssystemet fra Sverige?

Må gagne middelklassen

I sosiologien regnes det som en kjensgjerning at velferdsstaten må gi noe igjen til middelklassen om den skal være politisk bærekraftig over tid. I Norge sirkulerer enorme summer fra middelklassens skattesedler til støtteordninger som i hovedsak kommer middelklassen til gode. Utdanningssystemet er det mest opplagte eksemplet på det Neubourg kaller en «støttende» modell.

I Latvia er det annerledes. Velferdsmodellen er nærmere den Neubourg kaller «selektiv». Kristine Timermans lillesøster Elina studerer kommunikasjon ved Stradins Universitet i Riga. Hun forteller at studenter har fått dårligere kår etter Sovjetunionens sammenbrudd.

Stipendordningene er blitt dårligere, og

studieavgiftene har skutt i været. Det eneste alternativet til å jobbe ved siden av studiene er å be om penger fra foreldrene sine. Men det vil ikke Elina.

Det finnes også en ordning med private studielån som staten garanterer for, men denne ordningen er ikke særlig populær.

– Folk tør ikke ta risikoen, sier Elina.

I de nyeste EU-landene, inkludert Latvia, overføres nemlig en betraktelig andel av skattepengene til dem med lavest inntekt, istedenfor at det bevilges studiestøtte og andre tiltak som treffer dem med middels inntekt best. Land som Frankrike og Tyskland bruker på sin side brorparten av skattepengene på pensjoner og helse. Mens «Det gamle Europa» bruker omtrent 30 prosent av bruttonasjonalprodukt på sosiale programmer, er den tilsvarende andelen for de baltiske landene 15 prosent.

Rester fra sovjettiden

Chris de Neubourg var tidligere en av verdensbankens rådgivere i Latvia. Han mener Latvia er i ferd med å utvikle et system som minner om det man finner i land som Hellas og Portugal.

– Da man innførte en statlig garantert minstelønnsordning, unnlot man å gi de lokale myndighetene ressurser nok til å håndheve denne ordningen på en tilfredsstillende måte. Det kan undergrave hele systemet, sier han.

Også på andre områder trekker Latvia fortsatt på destruktive deler av arven etter det

kommunistiske systemet, mens de positive sidene ved sovjettiden har forsvunnet.

Den gang kunne Kristine og Elina Timermanes mor jobbe da jentene var små fordi det var barnehageplasser til alle – og de var svært billige.

– Nå må vi søke om plass allerede når barnet fødes, forteller Kristine.

Det er eneste mulighet, skal man ha håp om plass i en offentlig barnehage når barnet når toårsalderen. I Cesis vil det koste 15 lats i måneden. I Riga minst 35. Private barnehager, som gjerne er noe bedre enn de offentlige, koster enda mer.

I tillegg kommer kvasiobligatoriske donasjoner som foreldrene forventes å gi til barnehagene, gjerne 150-200 lats i året. Gjør man ikke det, risikerer man å stå uten barnehageplass året etter.

– Det er selvfølgelig ulovlig, sier Kristine.

– De aller fleste gjør likevel som de får beskjed om.

Hvordan holde på folk?

[arbeidsmigrasjon] Mens Vest-Europa frykter sosial dumping som en følge av billig arbeidskraft fra de nye EU-

landene, diskuterer Latvia høylytt

hvordan man skal holde på den sårt

tiltrengte arbeidskraften. Det er særlig

Irland, Storbritannia og de skandinaviske landene som er mottakere av latviske

arbeidsimmigranter. Også til Norge reiser en betydelig andel.

– Emigrasjonen vil fortsette så lenge det er så enorme forskjeller mellom lønnsnivået i Latvia og lønnsnivået i «Det gamle Europa», tror den latviske utenriksministeren, Artis Pabriks.

– Hva er ditt syn på «Det gamle Europa»s frykt for sosial dumping?

– For begge sider er arbeidsmigrasjonen et problem, men det er viktigere å øke den europeiske konkurransekraften enn å kjekle om dette. Proteksjonisme vil på lang sikt føre til at Europa mister økonomisk kraft. Vi kalles gratispassasjerer, nykommerer og så videre, men det er ikke sant. Dersom Europa ikke lykkes, taper også Latvia, sier Pabriks.

LATVIA

  • I fjor var veksten i Latvias bruttonasjonalprodukt på 8,3 prosent. Det er den største veksten i Europa. Samtidig er Latvia EUs fattigste land.
  • De sosiale forskjellene har økt i Latvia siden landet ble uavhengig da Sovjetunionen kollapset.
  • I forbindelse med søknadsprosessen til EU reformerte landet sitt velferdssystem. I dag bruker Latvia 15 prosent av bruttonasjonalprodukt på sosiale programmer.
---
DEL

Legg igjen et svar