Mens vi venter på et kabinettspørsmål

Forrige gang de borgerlige styrte norsk økonomi måtte de kaste inn håndkleet i form av et kabinettspørsmål om bensinavgiften. Den gang tok det fem år. Vi får håpe det går raskere nå.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Enogtredve milliarder i skatte- og avgiftslettelser, inkludert den planlagte fjerningen av investeringsavgiften, kombinert med til dels store utgiftsøkninger til KrFs hjertesaker. Det er en drømmepakke som de tre påtroppende regjeringspartiene har lagt fram. Den kommer ikke til å holde for fem øre. Enten kommer Høyre, KrF og Venstre til å bryte løftene i regjeringserklæringen. Eller enda verre: De kommer til å holde dem. For tjue år siden tok det de borgerlige fem år å kaste kortene. Vi får håpe de bruker kortere tid denne gangen.

Intermezzoet fra 1989 til 1990, da Høyres Jan P. Syse regjerte sammen med KrF og Senterpartiet, fikk sitt endelige dødsstøt i europapolitikken. Willochs regjering fra 1981 til 1986, først Høyre alene, senere sammen med Sp og KrF, levde lenger og gjorde større skade. Først og fremst fordi den fulgte samme oppskift som Asker-gjengen nå har kopiert: Uhemmet bruk av statens midler kombinert med liberalisering av økonomien og nedbygging av politisk kontroll. Resultatet var en overoppheting av norsk økonomi. Man kan alltids mene at Arbeiderpartiet tro for hardt på bremsen da de endelig overtok. Men de som nødig vil oppleve arbeidsledigheten og rentestormene fra slutten av åttitallet igjen, bør skjelve i buksene nå. Bare vi som ikke eier egen bolig kan glede oss: Når renta kommer opp i sytten og en halv prosent, skal vi kjøpe de nye gjeldsslavenes leiligheter for prisen av en subsidiert el-bil.

I Asker-kameratenes felleserklæring framkommer det at skattene skal senkes med 25 milliarder, i tillegg den allerede vedtatte fjerningen av investeringsavgiften på seks milliarder. Det betyr ikke bare at Høyre har fått solid gjennomslag for sine skatteløfter – tross Bondeviks advarsler i valgkampen. Det betyr også at de skal bruke halvparten av oljefondets avkastning til skattelettelser. Det kan virke tilforlatelig at avkastningen fordeles rimelig likt mellom offentlig og privat sektor. Hva Bondevik ser ut til å ha oversett, er at den automatiske veksten i statens utgifter kommer til å øke dramatisk i årene framover – fra i forfjor til i fjor økte utgiftene automatisk med 14 milliarder kroner. De første tre kvartalene i år økte de like mye som i hele fjor, og sluttsummen for 2001 blir enda høyere. I 2002, 2003, 2004 og så videre kommer den automatiske påplussningen til å fortsette å øke.

Dette er ikke lekepenger som man kan trikse og mikse med. Det aller meste skyldes at vi blir fler, og eldre, pensjonister – og at offentlig ansatte også må få sin del av lønnsveksten. Sannheten er at disse utgiftene spiser opp svært mye av den samlede veksten i økonomien selv om skattenivået holdes som i dag og selv om velferdsordningene bare opprettholdes, ikke forbedres.

Bondevik II-regjeringens andre utfordring er den skrikende mangelen på arbeidskraft i kongeriket. Det problemet kan i bunn og grunn løses på fire måter:

  • Man kan kvalifisere flere arbeidsledige for arbeidslivet. Problemet er bare at mange av de drøyt 60.000 ledige har alvorlige problemer med å komme inn. Fordi de bor på feil sted, og har forpliktelser som gjør dem lite mobile. Fordi de sliter med sosiale problemer som gjør at de ikke fungerer i arbeidslivet. Eller fordi de er lite attraktive for arbeidslivet, for eksempel på grunn av svake norskkunnskaper kombinert med fordommer blant arbeidsgiverne.
  • Man kan få flere deltidsarbeidende ut i full jobb, og hjemmeværende og studenter ut i arbeidslivet. Der er neppe den planlagte økningen av kontantstøtten noe godt bidrag. Og yrkesdeltagelsen i Norge er allerede svært høy.
  • Man kan effektivisere offentlig sektor (og privat sektor, for den del). Men rasjonaliseringsprosesser tar gjerne uendelig lang tid. De gir ingen raske gevinster.
  • Man kan åpne for mer arbeidsinnvandring, men til hvilke sektorer? Mange av dem som kom til Norge for et kvart århundre siden gikk inn i manuelt produksjonsarbeid som ikke trengte voldsomme kvalifikasjoner. Den slags arbeid blir det stadig mindre av. Nå kreves det større ressurser til kvalifisering, om ikke annet norskkurs. Hvor skal man ta norsklærerne fra? Bulgaria?

Alle disse fire tiltakene er gode tiltak. Problemet er at de ikke er tilstrekkelige. Og når landets rikeste skal få mer penger i lomma til privat forbruk og investeringer i nye IT-bobler blir ikke arbeidskraftmangelen mindre – verken for sykehjemmene eller konkurranseutsatt industri. Økonomer har påpekt at skatte- og avgiftslettelser gir mindre press på økonomien enn økte offentlige utgifter. Men kombinasjonen av slike lettelser og økte utgifter gir i hvert fall press. Dermed må man velge: Å dele ut penger gjennom skattelettelser eller å øke utgiftene. Og velger man det første, blir det lite penger, og ansatte, igjen til sykepleie og barnehagedrift.

Da Gro Harlem Brundtland overtok etter Willoch-regjeringens åttitallskalas i 1986 var en av de første tingene hun gjorde å skaffe seg oversikt over det budsjettmessige handlingsrommet. Det så ikke bra ut. Oversikten viste at 96,4 prosent av statsbudsjettet på en eller annen måte var bundet opp. En artikkel i Aftenposten i oktober i fjor viste at tallet var økt til 98,9 prosent – altså at bare 1,1 prosent er penger politikerne helt fritt kan flytte rundt på. En del av de bundne utgiftene er ikke pålagt det Finansdepartementet omtaler som «sterke bindinger», men andelen mindre bundne utgifter har gått ned siden 1986. Handlingsrommet er med andre ord mindre enn i 1986. Nå vil Asker-gjengen bruke det lille handlingsrommet, og vel så det, til skattelettelser. Det kan bare bety en ting: At andre utgifter skal ned. Men regjeringserklæringen sier nesten ingenting om hvordan.

Bare at bistanden ikke skal røres. At kontantstøtten skal økes. At forsvaret som alltid skal ha sitt. At pappapermisjonen skal utvides. At barnehagene skal bli billigere. At det skal satses på alternativ og fornybar energi. At kommuneøkonomien skal styrkes. At timetallet i grunnskolen skal opp. At lærerlønnen skal differensieres (skal de dårlige få mindre eller de gode få mer?). At tilskuddene til privatskoler skal øke. At kollektivtrafikken skal få mye mere penger. At det skal brukes penger på veibygging. At retten til sykehusbehandling skal lovfestes. At folk i landbruket skal få samme inntektsutvikling som resten av samfunnet.

Gode formål, det aller meste av det. Men pengene er gitt bort. I skattelette.

Det eneste som skal hjelpe på situasjonen er arbeidsinnvandring og effektivisering av offentlig sektor. Det er ikke nok. Derfor kommer Bondevik II til å måtte velge mellom skattelettelsene og utgiftsøkningene. De kommer til å måtte kutte på områder som de ikke har villet snakke om nå.

Og hvis Bondeviks regjering ikke klarer å prioritere – hvilket ikke er usannsynlig – så får de redde seg ut av uføret med et kabinettspørsmål om økning av bensinavgiften. Og bruke de neste femten årene på å gråte krokodilletårer over at Carl I. Hagen felte en borgerlig regjering.

---
DEL

Legg igjen et svar