Mens vi venter på Peterson

Jordan Petersons 12 Rules for Life er full av selvmotsigelser og den typen reduksjonisme han selv advarer mot.  

Eivind Tjønneland
Email: e-tjoenn@online.no
Publisert: 01.10.2018

12 Rules for Life. An Antidote to Chaos

Jordan B. Peterson

Random House

Canada

Grovt regnet har den kanadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson fått over 100 helsider i norske aviser hittil i år – og ennå har han ikke ankommet Norge! Det skjer først 23. oktober, da han er i Oslo i forbindelse med lanseringen av den norske oversettelsen av 12 Rules for Life. An Antidote to Chaos, hans selvhjelpsbok som utkom i januar. 

Peterson har klart å snekre sammen en livsfilosofi gjennom anekdoter fra eget liv, evolusjonsbiologien, Carl Gustav Jung, eksistensialismen og Bibelen. Ikke minst flyter han på bred erfaring som terapeut, ved siden av å være professor i psykologi ved Universitetet i Toronto. 

Reaksjonene i Norge har vært motstridende: Vårt Land presenterer ham som «en sekulær såmann», og avisen Dagen liker at han «forsvarer kristen etikk». Ingunn Økland i Aftenposten ble både fascinert og lattermild av å lese ham. Sturla Haugsgjerd mener derimot at Peterson er middelmådig, mens Mohammed Abdi kritiserer Peterson for å gi «livredning til patriarkatet». Sindre Bangstad i Dagbladet skriver at Petersons angrep på «kulturmarxismen» er svært for­enklende, mens Bjørn Stærk hevder at Peterson er et latterlig fenomen. 

Også politikerne har vært på banen. Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen mener at Petersons «vektlegging av personlig ansvar, disiplin, selvrespekt og tradisjonelle idealer for hva det er å være et godt menneske og en god mann», gjør ham til «en motpol til alt det symbolske året 1968 representerer. Hans suksess er en illustrasjon av at noe er i emning». 

Spurv med kanoner

En av grunnene til Petersons suksess, er at han i 2016 angrep en lov mot diskriminering og hatefulle ytringer. Den skulle beskytte mot trakassering av kjønnsidentiteten til for eksempel transseksuelle. Hvis en transvestitt foretrekker å bli tiltalt med «hen», så gjerne for meg. Men Peterson mente det var en innskrenkning av ytringsfriheten å godta dette. Milelange juridiske avhandlinger forklarer i detalj Petersons misforståelse av denne loven, for eksempel av Brenda Cossman og Kyle Kirkup i Toronto Law Journal. Loven mot diskriminering vil ikke føre til en totalitær stat – slik Peterson svartmalte situasjonen. Problemet med en del av dem som kritiserer identitetspolitikken, er åpenbart at de lider av den samme overfølsomheten som de snowflakes og trigger warning-happy safe-spaces-addicts de elsker å angripe. 

Hummer som selvhjelpsmetafor

I sin første leveregel om å stå oppreist med skuldrene tilbake, sammenlikner Peterson menneskene med hummerens revirkamper. Heldigvis er ikke slike tvilsomme analogier tyngdepunktet i Petersons leveregler. For er virkelig mennesker territoriale på samme måten som hummeren – kan vi ikke heve oss over paringskampen? 

Her er Peterson motsigelsesfull og famlende. Hummeren har det samme nervesystemet som oss, og har eksistert i 350 millioner år. Derfor er det umulig å bli kvitt hierarkier: Marxister som tror at hierarkier skyldes kapitalismen, tar grundig feil! 

Når Petersons regel «Stand up straight with your shoulders back» illustreres med den aggressive hummeren, blir eksemplet selvparodierende.

Livet er kort, sykdom og ulykker truer, og vi skal alle dø. Vår tilværelse er begrenset. Men er dette nok til å hevde at livet er lidelse? Peterson drøfter aldri sammenhengen mellom sosial undertrykkelse og trangen til frelse. En nådeløs og kald sosialitet og en plaget eksistens fremtvinger ofte troen på det hinsidige. Peterson er pessimist og slår fast som et aksiom at livet er tragisk. Det er nådeløst, og det er hardt å overleve i livskampen: «You’re in a war, not a battle, and a war is composed of many battles». I denne sosialdarwinistiske tilstanden trengs regler for å overleve.

Den darwinistiske begrunnelsen for økonomiske forskjeller er en av de mest uspiselige sidene ved Petersons tenkning. Alfahann-analogiene til menneskelig handling har imidlertid vanskelig for å forklare demokratiet: Alt blir redusert til parringskamper. Hierarkiene er viktige for overlevelsen, mener Peterson. Dette overføres direkte på klasseforskjeller: «When the aristocracy catches a cold, as it is said, the working class dies of pneumonia.»

Alfa-hummeren «can look tall and dangerous, like Clint Eastwood in a Spaghetti Western». «It’s winner-take-all in the lobster world just as it in human societies, when the top 1 percent have as much loot as the bottom 50 percent.» Dette er en naturlov, ifølge Peterson. Hvis man vil fremme større likhet, fører det til et kommunistisk skrekkscenario: Stalins GULag eller Maos kulturrevolusjon. 

En annen leveregel er at man ikke bør sammenlikne seg med andre. For da isolerer man ofte ett trekk og glemmer resten. Hvis man misunner de rike, glemmer man at de også kan være deprimerte og ha dårlig helse. Når Peterson sammenlikner mennesket og hummeren, gjør han seg skyldig i den typen reduksjon han advarer mot. Disse selvmotsigelsene er typiske for boken. 

Styringen fra det ubevisste

Peterson anbefaler å være lydhør overfor det førbevisste og det ubevisste, det vi vanligvis ikke er oppmerksomme på. Hvis man feier usagte ting under teppet for lenge, kan det fortrengte hevne seg. Eller som Peterson foretrekker å si: Slangen kan bite, dragen våkner til liv, helvete og de underjordiske kreftene oppløser livet i kaos. Vi må derfor være oppmerksomme på det vi ikke ser. Når et ekteskap havarerer, tenker man tilbake for å finne små tegn på samlivsbruddet som man skulle tatt mer alvorlig.

Det er viktig å være var det ubevisste. Peterson refererer til en miks av Jung, Bibelen og annen mytologi for å vise dette. Noen kritikere har ment å finne en politisk høyredreining her. Men det ubevisste er ikke høyreradikalt. Hvis man derimot dyrker instinktsikre føreregenskaper fremfor demokratiet, er saken en annen. 

Men å studere det ubevisste sosiologisk, som Pierre Bourdieu når det gjelder smak, innebærer selvsagt ikke noen høyredreining. Peterson drøfter heller ikke taus kunnskap hos Michael Polanyi, eller Peter L. Berger og Thomas Luckmanns arbeid om institusjonalisering og vanemessige aktiviteter. Før- og ubevisst kunnskap blir i stedet oppfattet mytologisk. Det ubevisste omskapes til en underverden der monstrene kan dukke opp. Det vi feier under teppet, gir næring til en drage som kan angripe oss i vårt svakeste øyeblikk. 

Idéhistorisk plassering

Røe Isaksen hilser Peterson velkommen som en kjærkommen reaksjon på -68. Men Peterson kan godt sees som en forlengelse av spirituelle strømninger i kjølvannet av sekstitallets revolusjon.

Motkulturen fra -68 kom forsinket til provinsen i Fairview, Alberta, der Peterson vokste opp. Han beskriver hvordan noen av vennene ble rusmisbrukere: Motkulturen viste sin demoniske side. Men Petersons spiritualitet er likevel dypt rotfestet i sekstitallets tenkesett, og han har brukt resten av livet på å krige mot kaoskreftene.

Fans helt opp i 50-årsalderen har allerede stolt lagt ut billettene sine til Konserthuset 23. oktober på Facebook. 

Timothy Millers The Hippies and American Values beskriver hippiene som en religiøs bevegelse. Jordan Peterson er en slags organisert hippie, en hippie uten hasj og LSD som gjør opprør mot religiøse institusjoner. Derfor har jo også fremtredende representanter for det katolske høyre mislikt boken, blant andre John Horvat II, visepresident i American Society for the Defense of Tradition, Family and Property. Alan Watts (1915–1973), i Norge blant annet kjent for Zen-veien, foregrep den blandingen av psykoterapi og religion man finner hos Peterson. Watts besøkte faktisk C.G. Jung i 1958.

Carlos Castaneda skildret i mange bøker den indianske vismannen Don Juan og reisen inn i det «naguale» – den delen av persepsjonen som er ukjent, men likevel mulig å komme i kontakt med. Dette prosjektet har åpenbare paralleller til Peterson, som hele tiden legger vekt på å bli venn med det ukjente. Dette er et uendelig prosjekt. Derfor blir i grunnen politisk handling umulig for Peterson: «Don’t reorganize the state until you have ordered your own experience.» Siden alt vi verdsetter, er et produkt av «unimaginably lenghty developmental processes, personal, cultural and biological», så forstår vi jo bare en liten flik av dette. Det å trekke seg ut av politikken for å ordne opp selv, fører i praksis til aksept for det bestående – og derfor trykker mange konservative Peterson til sitt bryst.

En straight hippie?

Politikk kokt sammen på basis av buddhisme, en kristen forståelse av livet som lidelse og en naturalistisk begrunnelse for ulikhet, hierarkier og tradisjonelle kjønnsforskjeller kan bli en temmelig brun suppe. Men 12 Rules for Life handler først og fremst om forholdet mellom etikk og psykologi. 

Boken er uformelig. Reglene er formulert essayistisk gjennom digresjoner, slik at det er vanskelig å følge dem. Forfatteren er alt annet enn «presis i sin tale» (regel nummer 10). På den annen side: Når regelen «stand up straight with your shoulders back» illustreres med den aggressive hummeren, blir eksemplet selvparodierende. 

Fans helt opp i 50-årsalderen som bygger identitet på å være mot identitetspolitikken, har allerede stolt lagt ut billettene sine til Konserthuset 23. oktober på Facebook. 

Da Woodstock-filmen ble satt opp i 1970, lå en tykk tåke av hasjrøyk i kinosalen. Når Peterson kommer til vekkelsesmøtet i Konserthuset, blir hans karisma – som på ingen måte må undervurderes – det eneste rusmiddel. Tankegodset er tatt fra motkulturen på 60- og 70-tallet, men pakket inn for unge menn som lengter etter orden og autoritet: Rydd rommet, klipp håret og få deg en jobb! 

Med alfahann-hummeren som forbilde, kan de også fantasere om suksess hos damene. 

Petersen kommer til Oslo 23.10

Kommentarer