Mennesket og grensene

Menneskesmugling er nødvendig for at reelle flyktninger skal ha muligheten til å benytte seg av den menneskeretten det er å søke asyl, mener Frida Nome.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Menneskesmuglere er en gjeng kyniske spekulanter i menneskeliv. Med sine mafiøse tilbøyeligheter og voldelige metoder, er menneskesmuglere av de aller verste kryp på jordens overflate. De som smugles er ofre, og menneskesmugling er det samme som menneskehandel – en virksomhet som ikke engang narkotikahandelen kan overgå i grusomhet.

Slik tenker vi gjerne. Men så enkelt er det nok ikke, mener Frida Nome. Hun har skrevet boken Langs smuglerruta.

– Joda, jeg har møtt mennesker som har hatt fæle historier om møtet med smuglerne. Det er en side ved menneskesmuglingen. Men samtidig er det få andre muligheter for folk som er politisk forfulgt i hjemlandet. Vestlige ambassader behandler ikke asylsøknader, og forsøker du å krysse grensen lovlig, blir du enten arrestert, eller asylsøknaden din mister troverdighet fordi du har fått forlate landet ditt uten problemer. Menneskesmugling er en utrolig dyr reisemåte, som ikke gir garantier om et ønskverdig utfall. Samtidig er den nødvendig for at reelle flyktninger skal ha muligheten til å benytte seg av den menneskeretten det er å søke asyl, sier Nome, som til daglig jobber med konfliktløsning ved Institutt for fredsforskning (Prio).

Transitt

Årlig kommer det omlag 500 000 illegale immigranter til Europa, ifølge forfatteren. Utenfor Schengen-grensene stanger nye tusener hodet mot muren. Vel ute av eget land, er FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) et alternativ. Men nåløyet er trangt, og selv om du får flyktningstatus, er det bare 20 land som på regulær basis tar imot kvoteflyktninger fra FN. Derfor blir ventetiden ofte lang. Og mens du venter, får du ikke penger til livsopphold.

– Livet i transitt er et liv i skyggeland, med illegalt arbeid som eneste mulighet, forklarer Nome.

Det er da mange ber om hjelp også til den neste etappen – å bli smuglet inn i Schengen.

– Dette er den farligste delen av reisen, og den det er viktigst å gjøre noe med. Kanskje kan UNHCR være en mulighet, men i dag er det for få som tar imot flyktninger, sier Nome, som tidligere har jobbet i UDI og ved ambassaden i Damaskus, der hun forsøkte å verifisere historiene til syriske asylsøkere i Norge.

Et spørsmål om penger

Inntil videre lever dermed mange flere år i transitt, de har klart den første etappen på flukt fra hjemlandet, og er på vei til et liv med større fremtidsutsikter i Vesten.

– Noen har blitt behandlet dårlig, men ofte er det fæle de har opplevd knyttet til en strabasiøs reise – over fjell og rundt kontrollposter, om natta og i kulda. Dette er en viktig side ved menneskesmuglingen. På den andre siden har de reisende selv tatt kontakt med menneskesmuglerne. De har frivillig inngått en kontrakt med dem om transport.

Jeg mener å se en tendens til at noen overdriver lidelsene de har vært igjennom på veien. Dette er noe man gjør av nødvendighet – slik kan det være lettere å få asyl i et vestlig land, eller flyktningstatus gjennom FN – men det betyr ikke at folk ikke har hatt gode grunner til å reise. Om man kommer raskt og trygt frem er et spørsmål om penger. Her som i andre «bransjer», er det en sammenheng mellom prisen og kvaliteten på det man får igjen sier Nome.

Hun møter mange av enkeltskjebnene som forteller sine historier i Tyrkia.

Vi er i byen Van, nær grensen mot Iran, et knutepunkt på ruta fra Afghanistan, Iran og Syria mot Vesten. Vi er i Istanbul, det store oppsamlingsstedet for dem som forsøker seg på den siste og farligste etappen, enten gjennom skogen rundt grenseposten ved Edirne, via sjøveien den korte distansen til den greske øya Chios, eller over en av de andre grenseovergangene. Mange har forsøkt flere ganger, men de gir seg ikke.

Ingen mafia

– Å se på menneskesmuglingen som en mafiageskjeft, tror jeg er en overdrivelse, sier Nome.

Hun mener menneskesmuglere finnes i flere varianter, men de hun traff i forbindelse med boka, hadde dette som næringsvei.

I landsbyen Belengaz, tar man imot flyktninger fra Iran og Afghanistan. Landsbyens befolkning har drevet med smugling i generasjoner. Da også folk ville over fjellene, var det ikke annet enn naturlig å utvide virksomheten til å omfatte dem i tillegg til bensin og andre smuglervarer. Delvis er det tradisjon som gjør at disse landsbyboerne ikke ser på menneskesmugling som noe moralsk tvilsomt. Delvis opplever de at de hjelper folk på flukt.

– De visste at smuglingen var ulovlig, men de hadde heller ikke så mange andre muligheter. I likhet med fiskere som vil tjene ekstra på å frakte folk over til Hellas, og pensjonerte grensevakter som loser folk gjennom skogen, er disse mer lokale arbeidere som har sett en mulighet til å utvide næringsgrunnlaget sitt enn en mafiaorganisasjon.

Lykkejegere?

– I norsk debatt hører man av og til om lykkejegere som utvanner asylinstituttet. Er dette en utbredt gruppe blant de som reiser, slik du ser det?

– Alle jeg møtte hadde gode grunner til å reise. Jeg vil snarere si at de søker fremtidsmuligheter og en måte å forsørge familien sin på, enn lykke. De faller kanskje ikke inn under asylordningen, men de hadde reelle og gode grunner for å ta det tøffe valget om å reise. Å velge å bli igjen fremstod som enda tøffere, sier Nome.

Hun fortsetter:

– Det er ikke enkelt å komme til Norge for å søke asyl uten å være illegal på en eller annen måte. Kripos sier at 80 prosent av de som søker asyl i Norge har reist illegalt. De resterende må ha kommet på visum, slik jeg forstår det, men å søke asyl etter å a kommet hit på visum er heller ikke uproblematisk. Som asylsøker i Norge har du enten misbrukt visumet, reist på falske papirer, eller er smuglet inn i landet.

Slike nyanser mener Nome mangler i den norske debatten om flyktninger, innvandring og menneskesmugling. Som hun skriver i etterordet i boka: «I dag er det stort sett menneskesmuglerne som sikrer adgangen til asylinstituttet, både om den reisende har tenkt seg til nabolandet og nærmeste UNHCR-kontor, eller hele veien til Vesten… Menneskesmugling er et resultat av stengte grenser, og av det økonomiske gapet mellom nord og sør.»

---
DEL

Legg igjen et svar