Er mennesket målestokken for alle ting?

Nok en gang viser J.M. Coetzee at han er i stand til å rive vekk grunnen under leserens føtter.

Foto: Lambtron
Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

J.M. Coetzee:
The Schooldays of Jesus
Harvill Secker, 2016

«According to one strand of legend, Metros said there is nothing in the universe that cannot be measured. According to another strand, he said that there can be no absolute measurement – that measurement is always relative to the measurer.»

Den sørafrikansk-australske, prisbelønte forfatteren J.M. Coetzees enigmatiske romaner har akkumulert en rekke avhandlinger og masteroppgaver verden over (min egen inkludert). Hans verker er inspirerte av alt fra Kafka og Dostojevskij til lingvistikk og matematikk, samtidig som flere av dem har fått sørafrikanere til å stille spørsmål ved både apartheid- og post-apartheidsamfunnet. Her er det med andre ord mye å ta tak i for både litteraturvitere og filosofer. Årets roman, The Schooldays of Jesus (oppfølger til 2013-romanen The Childhood of Jesus), mangler heller ikke rekkevidde for tolkning.

Et nytt liv. Kort fortalt handler The Childhood of Jesus og The Schooldays of Jesus om den uortodokst sammensatte familien som består av Simón, Inés og Davíd. De har alle ankommet et navnløst, spansktalende land uten noen klar idé om hvor de kommer fra. Det blir antydet at i dette universet får man flere liv, men ingen minner fra det forrige. Man blir «washed clean», men det markeres tidlig at Davíd er spesiell, for han har minner fra fortiden som han ikke klarer å artikulere, men som for eksempel fører til at han stadig gjentar at Davíd ikke er hans ekte navn. Simón, hans verge, prøver å fortelle ham at navn ikke har betydning, at de likeså godt kunne vært tildelt numre.

cc13028e-f4ca-4cb6-856b-83c79a4c245d

Her åpnes konfliktene mellom de to opp. På den ene siden: den rasjonelle, rettferdige og selvoppofrende Simón, og på den andre siden: det individualistiske, kreative og følelsesdrevne barnet Davíd. I den første boken bor de i byen med det symboltunge navnet Novilla, og her er innbyggerne nesten for rasjonelle og lidenskapsløse selv for Simón. Når Davíd blir kastet ut av skolen fordi han aktivt motsetter seg læring, velger familien å flytte til byen med det ikke mindre symbolske navnet Estrella. Her møter Davíd sine likesinnede på The Academy of Dance, hvor de lærer å danse stjerner og tall og bekjenner seg til en vagt numerologi-inspirert filosofi hvor hver ting er unik og umålbar og kroppen og musikken snakker et språk som er sannere enn det konvensjonelle.

Coetzee viser i denne romanen hvor skjøre fortellingene våre er, og hvor uutholdelig små vi føler oss hvis narrativene forsvinner og verden bare blir redusert til en samling fysiske lover.

Moralfilosofiske undersøkelser. I Youth (2002) spør Coetzees alter ego (eller andre ego er kanskje mer presist, siden han kalte sin selvbiografiske trilogi for autrebiography) om når i historien man valgte en eitheror– fremfor en and–or-logikk. Inspirert av postkolonialismens slektskap med poststrukturalistisk tenkning har han gjennom sine romaner dekonstruert dikotomier som rasjonell/irrasjonell, hvit/svart, mester/slave, mann/kvinne, oss/dem og dyr/menneske. Sistnevnte er også en del av årets roman, for eksempel når Davíds eldre venn Dimitri blir anklaget for drap og Simón prøver å fortelle Davíd at psykiatri ikke kommer til å hjelpe ham, fordi det ikke er hjernen, men hjertet hans som ikke er godt: «’Maybe the doctor should take a bear’s heart and put it in Dimitri’,» foreslår Davíd. På én setning klarer Coetzee både å stille spørsmål ved hva som skiller oss fra dyrene og om fri vilje eksisterer, og han viser nok en gang at romanen kan være en utmerket form for moralfilosofiske og metafysiske undersøkelser.

Bærende fortellinger. Den tause majoriteten sammenliknes av danseakademiets lærere med maur, men romanen er mer dialogisk enn danselæreren; den fordømmer ikke de praktiske og rasjonelle mauregenskapene som bygger et samfunn. Snarere minner den oss på hvor mye av virkeligheten som er mentale byggverk. Det er fortellingene som er de mest grunnleggende byggverkene i livene våre, og Coetzee viser i denne romanen hvor skjøre disse egentlig er, og hvor uutholdelig små vi føler oss hvis narrativene forsvinner og verden bare blir redusert til en samling fysiske lover. Davíd sier ofte at han blir «tiny» når han opplever at han blir presset inn i en verden full av lover og regler: Da ser han bare svarte hull han kan falle ned i – avstanden mellom de etablerte ordene, tekstene og narrativene. Løsningen finner han på danseakademiet, hvor lærerinnen deklamerer at «words are feeble – that is why we dance».

På en kveldsskole overhører Davíd en lærer snakke om universet, og reagerer på hennes påstand om at «There is no beyond». «How can the woman be so sure of herself? His own opinion is that, whether or not there is a beyond, one would drown in despair were there not an idea of a beyond to cling to». Dette trenger, på tross av bokens tittel, ikke nødvendigvis peke mot det religiøse, det kan like så godt peke mot kunsten, som i romanen er representert gjennom musikken, dansen og romanen selv (Davíd og Simón leser selve urromanen, Don Quijote). Som Financial Times’ anmelder påpekte, bærer akademiets lærere de spanske versjonene av navnene til J.S. Bach og hans andre kone. Kjenner jeg Coetzee rett, er det neppe tilfeldig.

---
DEL