Menneskesammenspjæringa


Aina Villanger har skrevet en samling dikt som vil kommunisere, i en setting som er intim og universell på en og samme tid.

Novelist & book reviewer.
Email: gregnidaros@hotmail.com
Publisert: 2019-03-14
Nattnød
Forfatter: Aina Villanger
, Forlaget Oktober, Norge

Nattnød begynner med et sitat av Camille Paglia: «Den vanligst forekommende vold i verden er barnefødselen, med sin forferdende smerte og blodutgytelse.» Ikke så lett å diskutere denne påstanden når man er mann, selv om man kanskje har bevitnet både en og flere fødsler på nært hold – smerten og blodet har man sett og hørt, men dette som Paglia kaller vold, kjenner naturlig nok bare kvinnen som føder. I det hele tatt står man – som mann – litt på avstand og vurderer Aina Villangers dikt om fødsel og det å få barn.

At kroppen gir fra seg et levende liv, peker paradoksalt også mot døden

Likevel er samlingen skrevet i et språk som ikke stenger oss karer ute fra det som dreier seg om en eksistensiell grunnsituasjon, særlig for det nyfødte barnet, men også for moren, hun som fører jeg-stemmen i diktene. Villangers språk mangler verken metaforer eller det man kan kalle god poetisk kompresjon, men tonen og formuleringene ligger likevel aldri langt fra det hverdagslige og allmenne: Dette er dikt som vil kommunisere og vise fram en setting som på en og samme tid er både intim og universell.

Blikkets speiling

Første setting er sengen på barselavdelingen på sykehuset, der moren ligger med sin nyfødte sønn. Og guttens skrik etter pupp dominerer diktene. Sulten vekker ungen, den åpner munnen og slipper ut skriket, og moren responderer så godt hun kan, med den melken hun har å gi. Det høres kanskje banalt ut, men det er jo det det dreier seg om i den aller første fasen i livet: Vi krever mat, vi skriker etter det. Og moren må forsyne oss, hun er matforrådet, og det skaper allerede ved fødselen den kanskje eneste formen for symbiose som finnes mellom to mennesker. Villanger ironiserer litt over dette der hun skriver: «er vi der nå ? / i liksom-barn-mor-symbiosen / menneskesammenspjæringa.»

Dette er dikt som vil kommunisere.

Det siste ordet her er litt av en metafor, brutal, med tung seksuell ladning, og på grensen til det incestuøse. Denne «gi-meg-pupp»-situasjonen er jo også rimelig incestuøs, men Villanger spekulerer egentlig lite eller ingenting i den seksuelle dimensjonen mellom mor og barn, ikke minst den som ofte antydes mellom mor og sønn.

Men man finner her også en utdypende beskrivelse av blikkontakten mellom mor og baby, ja, den er faktisk både jeg-oppløsende og transcenderende. Slik Villanger skriver: «nå …

Abonnement kr 195/kvartal


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)