Menneskesammenspjæringa

Aina Villanger har skrevet en samling dikt som vil kommunisere, i en setting som er intim og universell på en og samme tid.
Kurt Sweeney
Novelist & book reviewer.
Email: gregnidaros@hotmail.com
Publisert: 14.03.2019
Nattnød
Forfatter: Aina Villanger
, Forlaget Oktober, Norge

Nattnød begynner med et sitat av Camille Paglia: «Den vanligst forekommende vold i verden er barnefødselen, med sin forferdende smerte og blodutgytelse.» Ikke så lett å diskutere denne påstanden når man er mann, selv om man kanskje har bevitnet både en og flere fødsler på nært hold – smerten og blodet har man sett og hørt, men dette som Paglia kaller vold, kjenner naturlig nok bare kvinnen som føder. I det hele tatt står man – som mann – litt på avstand og vurderer Aina Villangers dikt om fødsel og det å få barn.

At kroppen gir fra seg et levende liv, peker paradoksalt også mot døden

Likevel er samlingen skrevet i et språk som ikke stenger oss karer ute fra det som dreier seg om en eksistensiell grunnsituasjon, særlig for det nyfødte barnet, men også for moren, hun som fører jeg-stemmen i diktene. Villangers språk mangler verken metaforer eller det man kan kalle god poetisk kompresjon, men tonen og formuleringene ligger likevel aldri langt fra det hverdagslige og allmenne: Dette er dikt som vil kommunisere og vise fram en setting som på en og samme tid er både intim og universell.

Blikkets speiling

Første setting er sengen på barselavdelingen på sykehuset, der moren ligger med sin nyfødte sønn. Og guttens skrik etter pupp dominerer diktene. Sulten vekker ungen, den åpner munnen og slipper ut skriket, og moren responderer så godt hun kan, med den melken hun har å gi. Det høres kanskje banalt ut, men det er jo det det dreier seg om i den aller første fasen i livet: Vi krever mat, vi skriker etter det. Og moren må forsyne oss, hun er matforrådet, og det skaper allerede ved fødselen den kanskje eneste formen for symbiose som finnes mellom to mennesker. Villanger ironiserer litt over dette der hun skriver: «er vi der nå ? / i liksom-barn-mor-symbiosen / menneskesammenspjæringa.»

Dette er dikt som vil kommunisere.

Det siste ordet her er litt av en metafor, brutal, med tung seksuell ladning, og på grensen til det incestuøse. Denne «gi-meg-pupp»-situasjonen er jo også rimelig incestuøs, men Villanger spekulerer egentlig lite eller ingenting i den seksuelle dimensjonen mellom mor og barn, ikke minst den som ofte antydes mellom mor og sønn.

Men man finner her også en utdypende beskrivelse av blikkontakten mellom mor og baby, ja, den er faktisk både jeg-oppløsende og transcenderende. Slik Villanger skriver: «nå redder vi hverandre / blikksekundene er en innsirkling eller omringing / et dykk ned i hverandres jeg-løshet / som om vi var på korte besøk / i hverandres fremmede hjem / en urberøring / et råmøte.» Man kan se dette som ungens første speiling i et annet blikk og hva det betyr, og også hva det betyr for moren å møte dette blikket, som fra en annen tilværelse. Rekkevidden er svimlende for begge, og Villanger stabler opp en hel liten rekke av metaforer for å belyse det.

Biologisk arketyp

At kroppen gir fra seg et levende liv, peker paradoksalt også mot døden. En nyfødt baby kan dø, og tanken på denne skjørheten forandrer bevisstheten hos en mor (det gjør stort sett det hos begge foreldre). Hverdagens små og store farer blir tydelige som aldri før, et vedvarende trusselbilde lurer seg inn i tankene og blir der så lenge ungen må beskyttes mot alt som kan skje – selv om det nesten aldri skjer. Man ser både det psykologiske og det eksistensielle aspektet i dette å ta vare på et lite, forsvarsløst vesen.

Kvinnen som mor forblir  på en måte  en biologisk arketyp.

Det krever sitt, og Villanger skriver også om sin egen mor, som fylte femtito syvende sanser med opplysninger om hverdagsliv, familie og barn. Notatbøkene strekker seg over både år og tiår og illustrerer på en imponerende måte omfanget av et liv som forelder og mor: «det står alt sammen / nedskrevet med små bokstaver / i femtito syvende sanser / side for side / hvordan barna vokser / hvordan barna begynner på skolen / hvordan været er / hvem kommer på besøk / hvem ringer hvem / hvem har fødselsdag i dag …» Ingenting er for trivielt, alt har betydning, alt hadde betydning for en eller annen. Også det som skjer mellom en mor og en sønn som langsomt vokser vekk fra symbiosen de begge ble tvunget inn i da gutten måtte ammes for å overleve.

Kvinnen som mor forblir på en måte en biologisk arketyp; det som alltid har skjedd, fortsetter også å skje med henne, som det står: «enhver gravid kvinne / er en hedensk og primitiv / tilbakevending til de fjerne havsens strender / som vi aldri helt har utviklet oss vekk fra / skriver filosofen / enhver kvinne med et spebarn / er i dag en bekreftelse / på at verden aldri har endret seg.» Dette er for så vidt modige ord i en tid da ahistoriske utsagn gjerne får kjørt seg og ofte blir revet i fillebiter. Hvorvidt Villanger personlig står inne for dem, er litt usikkert ut fra sammenhengen, men mye i denne samlingen taler for det. På meg virker det som et klokt standpunkt, ikke minst fordi det baserer seg på erfaring. Og erfaringen som mor er det eneste som virkelig kvalifiserer for å skrive poesi om fødsler på en noenlunde sikker måte.

Gratis prøve
Kommentarer