Menneskerettigheter for spesielt interesserte

Folkestyret svekkes av premissgivende overnasjonale domstoler, fastslo Maktutredningen allerede i 2003. Hva med menneskerettighetene i dette bildet?

Olaussen er professor emeritus i jus.

Menneskerettighetene og Norge. Rettsutvikling, rettsliggjøring og demokrati

Andreas FøllesdalMorten Ruud og Geir Ulfstein (red.)

Universitetsforlaget

Norge

Gjennom seks tiår har norske myndigheter gradvis forpliktet seg til å realisere et økende antall rettigheter for landets innbyggere. Menneskerettighetene og Norge. Rettsutvikling, rettsliggjøring og demokrati gir ikke en oversikt over alle disse rettighetene, noe som heller ikke var hensikten. Ifølge bokomslaget kartlegger forfatterne hvilken betydning menneskerettighetene har hatt for Norge, og om denne internasjonale rettsliggjøringen har begrenset Stortingets makt. Dermed vil boken skape grunnlag for en mer opplyst debatt, heter det. Av bokens 15 kapittelforfattere er 12 meget godt kvalifiserte jurister i sentrale juridiske fagmiljøer og norsk samfunnsliv. Den trettende er en tidligere medarbeider i Dagbladet, og de to siste rettssosiologer ved Universitetet i Oslo. De tre bokredaktørene arbeider for Pluricourt, et senter for fremragende forskning ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo.

Grep før jubileet. Menneskerettighetene i Norge gir et overordnet bilde av den menneskerettslige situasjonen i dagens Norge – sett fra sentrale norske institusjoner – etter at Stortinget våren 2014 vedtok å grunnlovfeste fire viktige rettigheter samt at norske myndigheter også har plikt til å håndheve rettigheter som finnes i menneskerettserklæringer og konvensjoner som Norge har ratifisert. De fire rettighetene dreier seg om rettferdig rettergang; respekt for privatliv, familieliv og kommunikasjon; til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger samt barns krav på integritet og menneskeverd. Grunnlovfestingen betyr ikke at nye rettigheter ble innført, men at de eksisterende blir vanskeligere å endre politisk og sikrer håndhevelsen av dem. Dette grepet passet godt like før Grunnlovsjubileet i mai 2014.

Hvor flinke har mediene egentlig vært til å stille spørsmål omkring menneske­rettighetenes legitimitet i befolkningen? 

Finjus. Juristforfatterne tar opp menneskerettigheter med utgangspunkt i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), Norges Høyesterett, Stortinget og Sivilombudsmannen. Kapitlene inneholder viktig og grunnleggende stoff om menneskerettighetenes betydning for disse rettslig svært viktige institusjonenes virksomhet. Siden tekstene er omfattende og preget av juridiske detaljdrøftinger, må man imidlertid må være villig til å bruke god tid for å tilegne seg stoffet. Dette gjelder særlig for kapitlene med stor vekt på juridiske metodespørsmål, et grunnleggende jusfaglig tema, slik som betydningen av internasjonale rettskilder i norsk statsforfatningsrett. Dette er selvsagt viktig juridisk fagstoff, men etter mitt skjønn ikke påkrevet som grunnlag for en opplyst samtale om menneskerettighetenes betydning i Norge. «Finjusen» med detaljerte juridiske tolkninger og grensedragninger som høykvalifiserte eksperter støter på i sitt profesjonelle virke, fungerer snarere som en sperre for diskusjonen av mer overordnede spørsmål.

Medias unnlatelse. Kapittelet om menneskerettighetenes betydning for mediene, skrevet av en mangeårig medarbeider i Dagbladet, er en svært lite juspreget ensidig hyllest til menneskerettighetene som en «global gullstandard for journalister». Også her har forfatteren valgt seg et internt ståsted i sin beretning om hvordan menneskerettighetene på ulikt vis har tjent journalister og medier vel. Det er ingen grunn til å betvile dette – men hvor flinke har mediene egentlig vært til å stille spørsmål omkring disse rettighetenes legitimitet i befolkningen? Skaper de tidvis heller opprivende konflikter mellom personer, grupper og myndigheter? Begrenser Den europeiske menneskerettsdomstolen lovgivende myndigheters makt på uheldig vis? Eller er idealene som menneskerettighetene hviler på så selvsagte og allment aksepterte at medienes eneste oppgave er å gjøre dem ytterligere kjent, og slik universelt virkeliggjort? Kina lot Norge ligge i fryseboksen i seks år etter nobelprisutdelingen til Liu Xiaobo i 2009, og norske statslederes på-tå-hev-gange under Kina-besøkene i mai illustrerer skarpt hvor omstridte selv de klassiske menneskerettighetene er.

Demokratisk legitimitet. Tre kapitler som tar for seg mer avgrensede og jordnære aspekter ved alminnelige folks liv – og ikke institusjonalisert yrkesutøvelse – er nok de som lettest vil engasjere lesere utenfor fagjuristenes rekker. Disse tar opp temaer som menneskerettighetenes betydning i straffesaker og menneskerettigheter som rammeverk i det nye mangfoldssamfunnet, der innvandring og flyktningstrømmer har skapt mange nye mellommenneskelige og rettslige problemer. Noe tilsvarende gjelder urfolksrettigheter: samenes situasjon i Norge, og forholdet mellom samer og andre innbyggere, virksomheter og myndigheter.

Norske statslederes på-tå-hev-gange under Kina-besøkene i mai illustrerer skarpt hvor omstridte selv de klassiske menneskerettighetene er.

Boken formidler lite om hvilken betydning menneskerettighetene har hatt for Norge, når «Norge» forstås som mer enn mediene og sentrale juridiske institusjoner: Vi «har ikke gjennomført empiriske undersøkelser av respekten for menneskerettighetene, hvordan begrensningen av styringsmulighetene oppfattes av Stortinget og forvaltningen, eller hvilken betydning menneskerettighetene har for folks hverdag», skriver også redaktørene.

Det kan tilføyes at boken heller ikke viser til andre undersøkelser om nordmenns oppfatninger av menneskerettighetene eller deres følger for Norge. Man finner således ingen svar i denne boken – og heller ingen spørsmål.

Muligheten for at utgivelsen skal skape grunnlag for en mer opplyst debatt, begrenses etter min mening av forfatternes interne ståsteder; det virker som om Norge utelukkende består av juridiske institusjoner og eksperter. At mange avveininger mellom ulike rettigheter handler om langt mer enn jus, og at ulike rettigheters legitimitet berører viktige allmennpolitiske spørsmål, blir ikke tematisert. At jurister i sitt faglige arbeid finner det demokratisk uproblematisk at Stortinget har vedtatt regler og ratifisert menneskerettskonvensjoner, er greit. Men Stortingets tilslutning til menneskerettighetene er i seg selv ikke et godt argument for at dette er demokratisk uproblematisk.

Folket utelatt. Folkestyre er et sentralt aspekt ved demokratiet: Rettsregler fastsatt av folkets representanter skal kunne gjøres om ved at andre representanter med lovgivende myndighet blir valgt. Men et slikt styringsperspektiv finnes ikke blant forfatterne, selv om en av juristene påpeker at «en stadig forsterkning og utvidelse av rettigheter som i og for seg er nedlagt i konvensjonen, kan lett komme i konflikt med andre verdier og mål for samfunnsutviklingen, og i en demokratisk rettsstat får det da være opp til folkevalgte organer å bestemme rettsutviklingen nasjonalt og til traktatendringer med nye protokoller å utvikle nye internasjonale bindinger på nasjonal lovgivning».

For øvrig virker det som om «demokrati» er synonymt med «rettigheter», slik domstolsjurister har utpenslet og avveid dem. Derfor diskuteres hverken fraværet av en internasjonal lovgivende forsamling med folkevalgte representanter som kan endre menneskerettsbestemmelsene, eller det faktum at endring nærmest er umulig fordi dette bare kan skje ved enighet mellom ratifiserende stater. I praksis ligger endringsmuligheten i at dommere i Den europeiske menneskerettsdomstolen endrer tolkningen/vektingen av rettighetene. Dette innebærer at personlige verdioppfatninger og hierarkier innenfor EMD-systemet har avgjørende betydning for hva nasjonale myndigheter skal anse for gjeldende rett og derfor også håndheve. Dette ble også påpekt i maktutredernes sluttrapport i 2003: at folkestyret blir svekket av mer aktive og premissgivende overnasjonale og nasjonale domstoler, slik at makt forskyves fra folkevalgte organer til domstolene. Intet materiale i Menneskerettighetene og Norge. Rettsutvikling, rettsliggjøring og demokrati er egnet til å svekke denne konklusjonen – snarere tvert imot.

---
DEL