Menneskerettigheter for spesielt interesserte

Folkestyret svekkes av premissgivende overnasjonale domstoler, fastslo Maktutredningen allerede i 2003. Hva med menneskerettighetene i dette bildet?

Avatar
Olaussen er professor emeritus i jus.
Email: l.p.olaussen@jus.uio.no
Publisert: 12.10.2017
Menneskerettighetene og Norge. Rettsutvikling, rettsliggjøring og demokrati
Forfatter: Andreas Føllesdal Morten Ruud og Geir Ulfstein (red.)
Universitetsforlaget, Norge

Gjennom seks tiår har norske myndigheter gradvis forpliktet seg til å realisere et økende antall rettigheter for landets innbyggere. Menneskerettighetene og Norge. Rettsutvikling, rettsliggjøring og demokrati gir ikke en oversikt over alle disse rettighetene, noe som heller ikke var hensikten. Ifølge bokomslaget kartlegger forfatterne hvilken betydning menneskerettighetene har hatt for Norge, og om denne internasjonale rettsliggjøringen har begrenset Stortingets makt. Dermed vil boken skape grunnlag for en mer opplyst debatt, heter det. Av bokens 15 kapittelforfattere er 12 meget godt kvalifiserte jurister i sentrale juridiske fagmiljøer og norsk samfunnsliv. Den trettende er en tidligere medarbeider i Dagbladet, og de to siste rettssosiologer ved Universitetet i Oslo. De tre bokredaktørene arbeider for Pluricourt, et senter for fremragende forskning ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo.

Grep før jubileet. Menneskerettighetene i Norge gir et overordnet bilde av den menneskerettslige situasjonen i dagens Norge – sett fra sentrale norske institusjoner – etter at Stortinget våren 2014 vedtok å grunnlovfeste fire viktige rettigheter samt at norske myndigheter også har plikt til å håndheve rettigheter som finnes i menneskerettserklæringer og konvensjoner som Norge har ratifisert. De fire rettighetene dreier seg om rettferdig rettergang; respekt for privatliv, familieliv og kommunikasjon; til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger samt barns krav på integritet og menneskeverd. Grunnlovfestingen betyr ikke at nye rettigheter ble innført, men at de eksisterende blir vanskeligere å endre politisk og sikrer håndhevelsen av dem. Dette grepet passet godt like før Grunnlovsjubileet i mai 2014.

Hvor flinke har mediene egentlig vært til å stille spørsmål omkring menneske­rettighetenes legitimitet i befolkningen? 

Finjus. Juristforfatterne tar opp menneskerettigheter med utgangspunkt i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), Norges Høyesterett, Stortinget og Sivilombudsmannen. Kapitlene inneholder viktig og grunnleggende stoff om menneskerettighetenes betydning for disse rettslig svært viktige institusjonenes virksomhet. Siden tekstene er omfattende og preget av juridiske detaljdrøftinger, må man imidlertid må være villig til å bruke god tid for å tilegne seg stoffet. Dette gjelder særlig for kapitlene med stor vekt på juridiske metodespørsmål, et grunnleggende jusfaglig tema, slik som betydningen av internasjonale rettskilder i norsk statsforfatningsrett. Dette er selvsagt viktig juridisk fagstoff, men etter mitt skjønn ikke påkrevet som grunnlag for en opplyst samtale om menneskerettighetenes betydning i Norge. «Finjusen» med detaljerte juridiske tolkninger og grensedragninger som høykvalifiserte eksperter støter på i sitt profesjonelle virke, fungerer snarere som en sperre for diskusjonen av mer overordnede spørsmål.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer