Mennesker uten filter

REISEBREV: Noen filmer har en sjelden evne til å flytte tilskueren i tid og rom. Billedkunstner Astrid J. Johannessens siste to videoessays har denne forunderlige kraften.
AUTUMN LEAVES
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 01.04.2019

Jerusalem – A portrait without a frame og Autumn Leaves

Galleri Balder 23.3.–15.4.


Johannessen inviterer inn til sin opplevelse av steder som nåtiden later til å ha glemt. Jerusalem – A portrait without a frame lar deg ta del i fellesskapet blant fattige russisk-ortodokse pilegrimer. Autumn Leaves gir et møte med den georgiske gruvebyen Chiatura og menneskene der. Kameraet er tilforlatelig vinglete, men regien presis. Der bevegelser og komposisjon ikke har som agenda å imponere, fokuserer Johannessen på en beretning på mange plan.

Chiatura Girland Child

Sett innenfra en skranglende taubane blir de gamle kommunistblokkene mindre og mindre etter hvert som vi stiger til værs mot Chiatura nord i Georgia. Kameraet dveler ved slitte interiørdetaljer i den forhistoriske vognen før det snur seg mot den oppripede vindusflaten med frodig vegetasjon utenfor. Sanselige mønstre – som fra et bevegelig kaleidoskop – hentes fram fra utsikt og glassrute. Likevel brer en sterk følelse av uhygge og utrygghet seg. Eksteriørbildene bekrefter taubanens elendige forfatning: Den enorme og fotogene metallkonstruksjonen er tydelig et fossil fra det tidligere Sovjets storhetstid og fremdeles beboernes eneste framkomstmiddel. Høyt der oppe på klippene står en ensom malplassert høyblokk. Den vakre panoramautsikten er iblandet en skremmende avgrunnsfølelse.

De to videoessayene er Månedens film i april. Se dem her!

Uten filter

Et barn sykler uberørt i sirkler. En ungjente, Ludmila, bærer lillebroren sin på hoften. Nærheten dem imellom flytter perspektivet og forteller noe om menneskets iboende styrke og storhet, til tross for usle omgivelser. Johannessen formidler mennesker uten filter, og det virker som om de slipper henne inn uten forbehold. Dermed blir de skjulte rommene hun evner å fortelle fra, noe som oppstår mellom henne og de menneskene hun møter. Blikket hennes er ofte på barna, slik som søskenmotivet hun også har utforsket via analogt fotografi. Ulike medier åpner for betraktninger om fotografi kontra filmscene. Ludmila-fotografiet står støtt i eget helhetsunivers og åpner for meditativ kontemplasjon i mange lag. Stofflig innehar det celluloidens rojale klarhet og renhet.

Johannessen formidler mennesker uten filter, og det virker som om de slipper henne inn uten forbehold.

Det gir en rikere mulighet til å fordype seg i ansiktene eller i enkelte partier. Komposisjonen og linjenes ro fremmer Johannessens maleriske grep. Tonalitet i fotografi og video gir et ekko fra det østeuropeiske Orwo-negativet med sin forkjærlighet for de gylne tonene. Det klinger av nostalgi og et snev av sentimentalitet. Som filmscene åpner motivet nettopp for emosjonalitet som farger påfølgende scener. Samtidig endrer det betydningen av det vi har sett forut: Scenen får en tankevekkende og reflekterende nøkkelfunksjon for helheten. Denne vekslingen mellom ulike opplevelsesplan gjør det besøket verdt å se videoen på Johannessens separatutstilling White Nights som nylig åpnet på Galleri Balder i Oslo. Her vises et tjuetalls fotografiske verk (C-print) beslektet med stillbilder og miljøer fra begge videofilmene.

Sakralt

Johannessen har lenge gjort seg bemerket gjennom svært poetiske og annerledes videoer. Stemninger hun får fram, har taktile kvaliteter. De kan minne om forseggjorte gobeliner, selv om det er videoarbeider laget med HD-kamera. I filmen fra Jerusalems bortgjemte russisk-ortodokse enklave er stoffligheten i lyset på et nesten sakralt nivå. Sjostakovitsjs 15. symfoni danner rammeverket om filmen.

Musikken er i dette verket sterkt følelsesdrivende, men vekker også gjenklang av filmmusikk som er benyttet i en helt annen type film, nemlig sjangerfilmen som ofte tillater seg en litt større patos. De russiske samtidskomponistene dannet skole for filmmusikken da den oppsto.
Dynamikken er spenstig mellom den klassiske musikken som peker på det skolerte – men i filmsammenheng gir den assosiasjoner til den kommersielt brukte filmmusikken – satt opp mot den beskjedne filmingen. Det selvbevisste valget om ikke å være prangende skaper en umiddelbar nærhet: Fattige tett presset sammen på pilegrimsreise bøyer seg ned for å kysse det hellige ikon og hvile pannen et kort øyeblikk.

Observasjonen av pilegrimenes utålmodighet etter å komme seg i posisjon til sitt femtensekunders fysiske møte med helligdommen er befriende. De færreste klarer å komme seg fort nok til øyeblikket. Det skubbes og dyttes. I det opphøyde kapelltaket henger utallige glasslykter. Neste sekvens er et kjærkomment gjensyn med motivet fra et lavmælt, men likefullt inderlig fotografi: et hvilerom befolket av pilegrimer med mulighet til å sitte i ro eller fordype seg i bønn. Filmen handler indirekte om noe mer enn et nærstudium av pilegrimsreisen. I ulike glimt i videoen – og medfølgende tekst – antyder og peker Johannessen til pilgrimsprosjektet til tsarens sønn storfyrste Sergej Aleksandrovitsj Romanov og hans ektefelle Elisabet Feodorovna Romanov som danner bakhistorien til valfartsstedet i Det hellige land.

Det er en lettelse at Johannessen filmisk velger å underkommunisere denne historien. Essensen – ønsket om å bevare et sted for en annen religion midt inne i et strengt kontrollert land – siver tydelig fram gjennom helhetsopplevelsen. Det skiftende fokuset – mellom det enkelte menneskes åndelige søken og den kollektive pilegrimshistorien – gir mange tolkninger og innganger til en og samme film.

Kommentarer