Menneskenes genetiske arv reddet fra spekulasjon

Nobelprisvinner John Sulston forteller om arbeidet for allemannsrett til genene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kunnskapen om genene som vi nå er kommet fram til, er av enorm betydning for biologien og den medisinske forskningen. Derfor er det så viktig at utgivelsen av det første utkastet til den menneskelige gensekvensen munner ut i en definitiv og komplett versjon, slik at alle forskere kan bruke den så raskt om mulig. Når den er ferdig løpet av 2003, vil den utgjøre et permanent referansesystem for forskerne.

Human Genome Project

Vil prosjektet for kartlegging av menneskenes gener, Human Genome Project, få betydning for måten vi lever og ernærer oss på? I de vestlige samfunnene vil vi uten tvil oppleve at forskningsresultatene blir utnyttet kommersielt til det ytterste. Det hender jeg har mareritt om at menneskene velger restaurant ut fra sin genotype.

Mer realistisk kan man si at de neste tiårene vil gi oss nye og mer målrettede behandlingsmetoder for sykdommer som i dag er svært vanskelig å behandle. La oss ta et eksempel som for tiden blir studert ved Sanger-instituttet. Forskningstemaet som ledes av Mike Stratton undersøker kreftsvulster for å se hvordan disse avviker fra normalen på det genetiske plan. Faktisk er det ofte lettere å drepe en syk celle enn å behandle den. De genetiske informasjonene bør kunne hjelpe oss å finne spesifikke mål på kreftcellene for å styre behandlingen mot disse og ødelegge dem på selektivt vis, og på den måten redusere bivirkningene og øke sjansen for bedring hos pasienten.

Et brystkreftmonopol

Kartlegging av genomet representerer et formidabelt framskritt på det molekylære nivå for kunnskapen om menneskekroppen. Men dette er ikke slutten – det er bare begynnelsen. Vi kjenner ikke ennå sammensetningen av de fleste genene, og ikke hvor eller når de kommer til uttrykk i form av proteiner. Genomet alene er ikke nok ikke å forstå alt dette, men det utgjør en verktøykasse som enhver kan bruke. Neste etappe er oppdagelsen av alle genene, av deres plass, forståelsen av deres betydning, og særlig analysen av genenes kontrollmekanismer.

I november 1995 oppdaget teamet til Mike Stratton, som den gang arbeidet ved det Britiske instituttet for kreftforskning (ICR), en mutasjon som så ut til å kunne knyttes til et gen kalt BRCA2 i en av de brystkrefttypene teamet studerte. Regionen til genomet som lå rundt dette genet var bare kartlagt i to uker da teamet konstaterte mutasjon, og la til at de hadde funnet fem andre mutasjoner.

Krevde eierskap

Mike Stratton skyndte seg å få publisert oppdagelsen i tidsskriftet Nature, mens han helt til siste øyeblikk passet på å ikke si noe til dem han arbeidet sammen med. På tross av alle disse forsiktighetsreglene, klarte det amerikanske selskapet Myriad å få tak i tilstrekkelig informasjon til å lokalisere det aktuelle genet, og Mark Skolnick, selskapets vitenskapelige direktør, nølte ikke med å sende inn et patentkrav. Dagen før artikkelen ble publisert.

ICR, som fryktet at oppdagelsene deres skulle bli utnyttet kommersielt, bestemte seg så for å patentere mutasjonene. På sin side krevde Myriad eierskap til hele BRCA2 og til genet BRCA1 som dets egne forskere var de første til å klone. Selskapet åpnet sitt eget laboratorium for medisinsk analyser, og med en gang de hadde oppnådd patent, truet de alle andre laboratorier i USA med rettssak hvis de brukte et av disse to genene til å diagnostisere brystkreft. Denne politikken har gjort det mulig for Myriad å være det eneste laboratoriet som utfører denne diagnostiseringen, som de krever ca. 2 500 dollar for. Andre laboratorier får tillatelse til å utføre en enklere utgave av diagnostiseringen, mot et vederlag på rundt 200 dollar pr. test.

Monopol

En av testene til Myriad bygger på mutasjonen av BRCA2-genet som ICR hadde oppdaget, og som er utbredt blant jøder i Sentral- og Øst-Europa. «Forekomsten av denne mutasjonen hos askenaser-jødene (østeuropeiske og amerikanske jøder, o.a.) utgjorde den røde tråden i vår originalartikkel,» forklarer Mike Stratton: «Man kan derfor si at i USA i dag tar Myriad seg betalt for en mutasjon som vi har oppdaget». En bitter pille å svelge for Mike, som selv er askenaser.

Når Myriad betrakter seg som eier av diagnostiseringsmetoder for de to BRCA-enene på, og tar seg godt betalt, øker de totale helsekostnadene. Og når forskerne etter hvert forstår hvordan mutasjonene av BRAC1 og 2 fører til vekst i svulsten, vil de kanskje kunne utvikle nye behandlingsmetoder. Men Myriad vil i så fall være den eneste bedriften som har lov til å selge disse behandlingsmetodene.

Bermuda-møtet

Hele tida mens vi arbeidet med den formidable oppgaven som Prosjekt det menneskelige genom har vært, har vi vært konfrontert med spørsmålet om eiendomsretten til det forskningen kommer fram til. Helt fra 1995 har den aggressive tilnærmingen til spørsmålet fra selskapet Myriad – selv om vi den gang ikke overså konsekvensene – latt oss forstå hvor den sterke vektleggingen av kommersiell profitt og patentrettigheter vil føre oss. Det var også klart at det internasjonale forskersamfunnet måtte engasjere seg i å bevare all informasjon om det menneskelige genom som offentlige eiendom slik at denne ikke ble spredt rundt som følge av ulike avtaler med private selskaper.

Vi organiserte et internasjonalt møte på Bermuda for å fordele arbeidsoppgaver og fastsette normer for bruk av dataene. Det var første gang forskere fra vårt fagområde utvekslet ideer uten begrensninger. Omfanget av prosjektet vårt tvang oss til å samarbeide – ingen kunne drømme om å utføre hele kartleggingen alene. Alle skrev derfor ned de delene av genomet som de ville arbeide med, og alt dobbeltarbeid ble eliminert.

På den tida hadde vi ikke planlagt hvordan vi skulle publisere foreløpige resultater siden offentlige databaser bare aksepterte ferdige data. Men selv de uferdige kartleggingsutkastene som maskinene våre laget, viste seg nyttig for andre forskere som ønsket å lokalisere gener eller verifisere en hypotese. På Sanger-instituttet hadde vi bestemt oss for å publisere alle data vi fant fram til – enten det gjaldt mennesker eller mark – på internettsiden vår, slik at enhver kunne laste dem ned og bruke dem til det de ønsket. Det eneste vi krevde var at ved all bruk av dataene skulle det gå fram at det var foreløpig, og at de bare skulle offentliggjøres med kildehenvisning.

Fri spredning

På Bermuda måtte vi akseptere dette prinsippet om fri spredning av dataene – ellers kunne ingen stole på de andre. Enstemmighet var lite trolig siden noen av forskerne som var tilstede allerede hadde inngått forbindelser med kommersielle selskaper – og derfor kunne komme til å motsette seg tanken om å offentliggjøre alt uten å motta noe tilbake. Allikevel lyktes vi, mens jeg skrev, pusset ut og skrev på nytt på tavla, for å komme fram til en erklæring. The Welcome Trust, den viktigste bidragsyteren til sentret vårt, har tatt vare på et foto av tavla der det er skrevet tre punkter:

  • Automatisk offentliggjøring av sammensetning av sekvenser på mer enn tusen baser (hvis mulig innen 24 timer).
  • Umiddelbar publisering av ferdig kommenterte sekvenser.
  • Mål: Å gjøre hele sekvensen fritt tilgjengelig for offentligheten, både for forskning og utvikling for å maksimere fordelene for hele samfunnet.

Oppdagelse eller oppfinnelse?

På samme måte som vi redigerte denne erklæringen sammen med Bob Waterston ved Washington-universitetet i Saint Louis, satt vår kollega Michael Morgan i møter med representanter for sponsorene for å be dem støtte arbeidet. Under navnet «Bermuda-prinsippene» danner dette i all hovedsak grunnlaget for store kartleggingsprosjekter som finansieres med offentlige midler.

Prinsippene om fri tilgang på informasjon og umiddelbar publisering betyr at alle biologer i verden kan bruke dataene – for til slutt å gjøre nye oppfinnelser som eventuelt kan patenteres. Men sekvensen selv kan ikke patenteres når den en gang er offentliggjort i ubehandlet form. Hvilken oppmuntering var det ikke å se at så mange mennesker var enig om å se på gensekvensen som «menneskehetens arv»! Dette uttrykket ble brukt i 1997, i den første artikkelen i den Universelle deklarasjonen om det menneskelige genom og om menneskerettighetene under generalforsamlingen til Unesco.

Ble presset

Gjennom hele det 20. århundre økte avstanden mellom vitenskapene og de humanistiske fagene. Man så vanligvis ikke vitenskapene som del av kulturen. En av grunnene er sammenblandingen mellom vitenskap og teknologi, og at den første ble underlagt den siste. Av denne grunn ble vitenskapsfolk presset til å utnytte resultatene sine kommersielt, uten å vurdere konsekvensene av dette for samfunnet som helhet.

Men gensekvensen er en oppdagelse, ikke en oppfinnelse. På samme måte som et fjell eller et elvestryk, er dette et naturlig objekt som allerede eksisterer, ikke før oss naturligvis, men før vi legger merke til at det eksisterer. For meg er Jorda et felles gode, og selv om vi setter opp stengsler, er det en fordel at den ikke tilhører noen bestemt. Hvis et område viser seg å være viktig fordi landskapet der er spesielt vakkert eller fordi det fins sjeldne arter der, må vi verne dette området som et felles gode.

Naturligvis vil vi alltid komme til å diskutere hva som er privat og hva som er offentlige område, og vi kommer til å diskutere hvordan vi skal bruke disse områdene. Dette problemet er enda mer akutt når det gjelder det menneskelige genom, for hver enkelt av oss bærer en egen og unik kopi av dette. Men ingen kan hevde å eie et gen, for det ville si at han også eier ett av mine gener. Ingen kan si «la oss dele genene våre mellom oss», for enhver har bruk for alle genene sine. En patentrettighet kan ikke gi noen eiendomsrett i bokstavelig forstand til et gen, men patentet gir rettighetshaveren rett til å forhindre andre i å bruke dette genet i enhver kommersiell hensikt.

Kan ikke oppfinnes

Etter min mening må lovgivningen om tilgang til og eiendomsretten til gener begrenses strengt til den bestemte bruken forskeren gjør av det aktuelle genet mens hans er i oppfinnerfasen. For enhver annen forsker vil kunne bestemme seg for å bruke genet på en annen måte, som også krever tilgang til dette genet. Og det er jo ikke mulig å finne opp et menneskelig gen. Kunnskap om genene – deres sekvens og funksjon etc. må derfor skjermes mot konkurranse. Og patentsystemet, er ikke det nettopp langt på vei utviklet for å stimulere konkurransen? Dessuten finner man ofte fram til de viktigste bruksområdene for et gen først etter langvarig forskning – bruksområder som ligger langt fra de første og enkle bruksområdene. Dette er derfor ikke bare en prinsippsak.

I mars 2000, for eksempel, annonserte selskapet Human Genome Sciences (HGS) at de hadde oppnådd patent på genet CCR5 som koder for en av reseptorene på overflaten av cellene. Men på den tida dette selskapet sendte inn patentsøknaden, visste den ikke hvilken funksjon denne mottageren hadde. Søknaden var ennå ikke innvilget da en forskergruppe som var finansiert av og arbeidet for det amerikanske Nasjonalt Helseinstitutt oppdaget at enkelte personer med defekt CCR5 hadde naturlig resistens mot HIV-infeksjon, altså mot AIDS-viruset. Med andre ord, CCR5 så ut til å være inngangsportene som tillater HIV å trenge inn i cellene. Da HGS fikk vite om denne oppdagelsen, satte selskapet i gang eksperimenter som gjorde det mulig å bekrefte denne funksjonen, og fikk patent på den. Selskapet krevde da så eiendomsrett til alle bruksområder for dette genet. Det kunne på denne måten selge brukslisenser til flere farmasøytiske bedrifter som forsøkte å utvikle medisiner og vaksiner. Men hvem startet oppfinnelsesprosessen? Selskapet som tilfeldigvis kom over det riktige genet? Eller forskerne som fant fram til at hos enkelte mennesker som var resistente mot HIV, hadde dette genet mangler?

Når en patent hindrer forskning

William Haseltine, administrerende direktør i Human Genom Sciences, mener at patenter stimulerer til framskritt i den medisinske forskningen, og at patentet på CCR5 kan stimulere til utviklingen av en ny behandling eller vaksine. På tross av dette viser en undersøkelse blant laboratorieforskere ved amerikanske universiteter at mange av dem har gitt opp arbeidet med enkelte gener fordi de er redde for å måtte betale ublu patentavgifter – eller bli trukket for retten.

Antallet patentsøknader på gener (menneskelige og andre) har allerede passert en halv million. Flere tusen patenter er utlevert. Allikevel er spørsmål om patent på liv fortsatt innviklet og uklart. I USA mener Kontoret for patenter og varemerker at oppdagelser av gener kan patenteres. Inntil en nylig reform ga det til og med patent på fragmenter som bare kunne brukes som «genetiske sonder». Det Europeiske patentkontoret var mer skeptisk, men i 1998 ga EU tillatelse til å utstede patenter på genetiske sekvenser. Flere stater, blant andre Frankrike, har motsatt seg direktivet. Andre, som Storbritannia, mener tvert imot at man må støtte en mer liberal tilnærming til patentspørsmålet for at europeisk industri skal kunne konkurrere med amerikansk.

Illusorisk

Det var illusorisk å tro at en moralsk, eller selv juridisk argumentasjon kunne føre fram til en rimelig løsning på den tida. For å unngå at gensekvensen skulle bli fragmentert på forskjellige private interesser, var det nødvendig å offentliggjøre denne. På denne måten ville gensekvensen oppnå det som på patentkontorens sjargong kalles anterioritè / prior art (noe som kommer før noe annet o.a.), og derfor blir umulig å patentere. Det er dette det internasjonale konsortiet av forente laboratorier under navnet Prosjektet det menneskelige genom lyktes i å gjøre for den ubehandlete gensekvensen. Vi vil nå heve lista ytterligere ved å publisere maksimalt med informasjon ikke bare om gensekvensen, men også om genenes funksjon.

Enkelte har foreslått å trekke en grense mellom det levende, som ikke skal være patenterbart, og ikke-levende, som skal kunne patenteres. Selv om jeg deler uroen til dem som foreslår en slik grense, og selv om jeg mener at det er viktig å hevde levende organismers ikke-kommersielle verdi, mener jeg at et slikt skille ikke kan rettferdiggjøres. Den avgrunnen som før skilte biologi og kjemi er i ferd med å fylles igjen, og derfor kan en slik sondering i mindre og mindre grad rettferdiggjøres. Bør vi akseptere patenter på transgene mus og bomullsplanter? Absolutt ikke, men ikke bare fordi det dreier seg om liv. Den dypeste grunnen til ikke å akseptere dette, er at det ikke dreier seg om oppfinnelser – bare oppdagelser av spesifikke modifikasjoner som gjør dem følsomme overfor kreft (musene), eller motstandsdyktige overfor skadedyr.

Bioinformatikk

Biologiens framtid er tett knyttet til framskritt innen bioinformatikken, forskningsområdet som arbeider med å samle alle biologiske data i numerisk form, for å ut fra dette forsøke å forstå livet i sin helhet. Ved å åpne for en bred adgang til dataene, gjør dette faget det mulig for eksperimentelle biologer å integrere sine resultater i, og knytte dem til, arbeidene til andre forskere. For at dette svært interessante vitenskapelige arbeidet, som også er rikt på medisinske framskritt, skal kunne fortsette, må grunnleggende data være tilgjengelig for alle. Enhver må kunne tolke dem, modifisere dem og gi dem videre. De vitenskapelige spørsmålene er for vanskelige til at de kan angripes på en fragmentarisk måte, med begrensete data, og hvis inngangsnøklene ligger i lommene på bedriftene.

Våre vestlige samfunn går nå gjennom en periode med økende tro på privat eiendom på bekostning av offentlige. Men all erfaring viser at det er mulig for oss å ta fornuftige kollektive beslutninger hvis vi baserer oss på kommersiell konkurranse. Grådigheten klarte nesten å privatisere genomet, vår felles DNA-kode – og denne trusselen hviler fortsatt over oss. Den harde kampen for at genomet skal være offentlig eiendom, har gjort at gensekvensen i dag er selve grunnsteinen i et system av biologisk informasjon som er åpent og fritt, og som gjør det mulig å øke kunnskapen i en overlegen hastighet. Dette er menneskehetens umistelige arv.

Gjengitt med tillatelse av Le Monde Diplomatique. Oversatt av Ole -Jacob Christensen.

---
DEL

Legg igjen et svar