Mussolini’s Sister Regissør, klipper og produsent: Juna Suleiman

Menneskelivets lodd

KVINNELIV: Svart humor lysner opp dette nærgående portrettet av en sarkastisk, eldre palestinsk kvinnes liv, relasjoner, savn og bitterhet.

Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.
Email: holdsworth.nick@gmail.com
Publisert: 2019-09-02
Mussolini’s Sister

Juna Suleiman (Palestina, Israel)

Det er noe The Odd Couple-aktig ved Juna Suleimans kynisk morsomme dokufiksjon-portrett av den gamle sarkastiske palestinske kvinnen Haims liv og kjærlighetsforhold (eller snarere hatforhold) i Mussolini’s Sister. Og – før du spør – tittelen er virkelig iøynefallende. Den blir forklart, langt ute i dette merksnodige snapshotet av livet til en åttiårig kvinne i Nasaret, da vi får høre at hun faktisk hadde en bror som het Mussolini … Å, og én bror til, kalt Hitler, som døde som barn. Kors på halsen. Eller kanskje ikke. Det er aldri helt klart hva som er faktiske fakta og hvor fakta glir over i fiksjon i det som tidvis er en munter undersøkelse av menneskets lodd.

Intimt mørke

Vi er vant til å se filmer om Israel, Palestina og Midtøsten som fokuserer på politikken, krigene, raseriet, volden og dødsangsten. Suleimans film berører alle disse temaene, men bare som tilsynelatende tilfeldige glimt sett i fjernsynsruten (et politisk mord, der blodet drypper fra en hylle; syriske byer bombet i filler; den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu som oppfordrer velgerne til å stemme på Likud for å veie opp for det «store antallet arabiske velgere»). I stedet er emnet hennes langt mer intimt og ligger trolig ubehagelig nær for mange seere: den nesten umerkelige, daglige negativiteten, småligheten, og bitre ego-drevne projeksjoner som skaper så mye sinne og smerte blant folk, inkludert oss selv.

I utgangspunktet er det ikke stort å like ved Haim, som vi først ser i sin velstelte og romslige leilighet i Nasaret. Hun ligger på sengen og leser klagespalten i en avis, en spalte full av fortvilelse over forgjeves slit med kjærligheten. Hun veksler mellom ulike radiokanaler; Voice of Israel fases ut mens hun mumler «ja da, dra til helvete», over til den neste; en arabiskspråklig kanal, som slår fast at «våre sekunder forsvinner i forsøket på å omfavne fortiden … takk for at du lyttet».

Gradvis blir vi kjent med de viktigste personene rundt Haim: først den vakre frisøren hennes, dernest hennes 55-årige sønn, som hun behandler som om han fremdeles var et barn; lager mat til ham og skjeller ham ut for at han blir tjukk, eller advarer ham mot å menge seg med «løsaktige kvinner».

Mor og sønn er limt sammen med noe som minner om gjensidig forakt, med konstant småkrangling om ubetydelige ting: «Når vil du forbarme deg og kverne kjøttet litt finere?» spør sønnen, og legger til: «Du, mor, er udugelig – du har gjort det samme i 80 år.» Det hele virker noe dystert, inntil humoren begynner å snike seg inn mellom Haims fordomsfulle og bitre bemerkninger. «Denne kornblandingen er super; den er som medisin. Jeg spiser den – og går rett på toalettet.»

Abonnement halvår kr 450

Vi møter også de første i en lang rekke av private hushjelper – unge kvinner som er ansatt for å stelle for henne og rengjøre huset. De fleste av dem faller raskt i unåde hos Haim; hun er mistenksom av natur og gir dem sparken på grunnlag av forskjellige forseelser, innbilte eller ei.

Ulevd liv

Klaustrofobien i en film hvor alle opptak er gjort – så langt – i Haims leilighet, begynner å vokse. Men så gir Suleiman oss glimt av et større liv: det russiske kommunistpartiets kitsch – en gjennomsiktig plastblokk prydet med en svart byste av Lenin og slagordet med kyrilliske bokstaver: Partiet – visdom, ære og bevissthet om vår tid. Dette er litt forvirrende, inntil vi ser Haim bla gjennom et gammelt fotoalbum og det blir klart at mannen hennes var en ledende palestinsk kommunist.

«Jeg husker alt fra livet mitt; det jeg har gjennomgått, er en
katastrofe.» Haim

Etter hvert begynner vi å forstå hvor bitterheten hennes kommer fra. Kanskje er det det ulevde livet – den uutforskede lidenskapen vi ser brenne i øynene til en vakker ung kvinne i tjueårene som skimtes på et fotografi. Dette er Haim i hennes beste alder. «Jeg ble gift, og helvete brøt løs. Jeg holdt kjeft gang på gang … Hva kunne jeg gjøre? Jeg husker alt fra livet mitt; det jeg har gjennomgått, er en katastrofe.»

Det finnes ingen direkte referanse til palestinernes sentrale traume – massefordrivelse og drap på den palestinske befolkningen, etterfulgt av okkupasjonen av landet deres idet staten Israel erklærte selvstendighet i 1948. Dette kalles al-Nakba («katastrofen») på arabisk. Haim var vel bare 17 år den gangen.

Gradvis begynner en følelse av medlidenhet – til og med kjærlighet – overfor denne merkelige og bitre gamle kvinnen å vokse fram, midt mellom nærbildene av hennes aldrende føtter med vridde tær og liktorner, hennes grundige voksing av ansiktshår og hyppige besøk hos frisøren for å ivareta sin kvinnelighet.

Underliggende bitterhet

Haim er inn og ut av sykehus, og blir tydelig svakere og mer lutrygget. Til slutt – etter noen bilder av en tom leilighet som får oss til å tro at hun kanskje er død – åpner filmen opp og viser oss nabolaget hennes: en attraktiv åsside som er del av middelklassens Nasaret.

En gammel familievideo fra 1970- eller 80-tallet blir brukt som en overgang til å grave dypere ned i Haims fortid i en velstående familie, hvor broren hennes holdt overdådige fester og giftet seg med en glamorøs spansk kvinne. Mussolini kalte seg Maurice når han reiste til utlandet. Hitler hadde vært død lenge. (Jeg antar at disse navnene er ekte og ikke en av de fiksjonaliserte elementene.) Når hun forsvinner inn i minner fra den tiden, mykner Haim, selv om bitterheten alltid er nærværende, sydende rett under overflaten: «Til helvete med dette tåpelige, lurvete livet.»

Etter hvert begynner vi å forstå hvor hovedkarakterens
bitterhet kommer fra.

Hun ansetter en ny hushjelp – en nepalesisk kvinne som er anbefalt av hennes betrodde venn, frisøren. Det virker som om denne hushjelpen er gudesendt; plutselig farter Haim omkring i byen, legger på seg noen kilo, og ser yngre og lykkeligere ut. Men det varer ikke, og den nye hushjelpen får sparken fordi hun er «egoistisk, en intrigemaker og lat».

Filmen gjør en sirkelbevegelse og slutter der den startet – Haim liggende på sengen, der hun hører på radio. I søken etter botemiddel for sin ensomhet og smerte ringer hun inn til et astrologi-program. «Du er kreps med månen i tvillingene – du sier det du har på hjertet. Du er en romantiker, men har problemer,» sier programlederen. «Du er materialistisk og tar mye plass, og din tankeløse oppførsel fører til konfrontasjoner.»

Fade til svart, kjør rulletekst … og denne merkelig engasjerende filmen om Mussolinis søster tar slutt.


Oversatt av Vibeke Harper

[/mepr-active] …

Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?

Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.