Menneskelig – altfor menneskelig

En bok om den rare og forunderlige insektverdenen, og om alt man kan oppleve der. Bli med under jorden til lortbillen, og opp i luften sammen med øyenstikkeren.

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Anne Sverdrup-Thygeson er insektforsker og professor på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Nå har hun skrevet en bok om nettopp insekter. «Om de rare, nyttige og fascinerende småkrypene vi ikke kan leve uten» er undertittelen. Og sannelig: Boken holder hva den lover. Her myldrer det, både bokstavelig og billedlig talt.

Tvilsomme sammenlikninger. Fristelsen til å menneskeliggjøre naturen er tydeligvis stor, og parallellene Sverdrup-Thygeson trekker til menneskeverdenen, bringer henne over i karikaturen for min del. Insektene får ikke lov til å være insekter, de liksom være mennesker. Jeg nekter for eksempel å godta et insekter har et sexliv. De formerer seg fort, ja, men ærlig talt: Noe sexliv har de vel ikke? Triksene forfatteren bruker for å holde på leserens oppmerksomhet, blir for billige.

Riktignok bruker vi ofte insektmetaforer om mennesker. Vi kan for eksempel omtale et menneske som en «parasitt» eller si at noen er «irriterende som en flue», men da skjønner vi et det bare var metaforisk ment. Et menneske kan bare være et menneske. Det er trettende – og ikke morsomt i lengden – å lese om insekter «som haiker» og liknende. Og når Sverdrup-Thygeson blander Beyoncé inn i teksten for å gjøre et poeng ut av at det er hunnene som bestemmer både i insektverdenen og i menneskeverdenen, blir det for dumt for meg. (Hva blir det neste? Feministiske fluer?) Når forfatteren omtaler insekter som «sexy», vet jeg sannelig ikke hva jeg skal tro. Her er det vel forsker-nerden som slår til med sin noe ukritiske formidlingsevne.

Forfatteren burde ikke stadig falt for fristelsen til å trekke paralleller til menneskeriket – det gir et lite vitenskapelig inntrykk.

Jeg synes Sverdrup-Thygeson burde holdt seg strengere til det hun faktisk skriver om, og ikke til stadighet falt for fristelsen til å trekke paralleller til menneskeriket. Det gir et lite vitenskapelig inntrykk.

Særdeles kunnskapsrik. Sverdrup-Thygeson skal likevel ha for to ting: At hun vet hva hun skriver om, og at hun makter å formidle hvorfor insekter er en viktig del av vår planet. For eksempel: «Mange vil mene at maur er brysomme, endog ekle. Men maur er faktisk fine å ha, også i våre urbane omgivelser. En gruppe insektforskere som studerte maur på Manhattan (…) anslo at det bor 2000 maur per menneske i byen (…) [og at de] setter til livs junkfood-rester tilsvarende 60 000 pølser på ett år! Jammen godt vi har dem.»

I denne boken får jeg vite mye jeg ikke visste fra før, og det kan godt være at jeg slutter å se på insekter som bare skadedyr etter dette (jeg skal i hvert fall prøve). Insekter er sexy, ja vel, endog smakfulle (gode å spise), nydelige, vakre og så videre. Og tenk at hannbier har en bestefar uten å ha noen far! (Forklaringen på dette underlige faktumet får du når du leser boken.)

Boken er interessant når den går inn på insektenes særegne kroppsbygning, som i passasjen om øyestikkerne: «Noe av årsaken til at øyenstikkerne er så dyktige jegere, er deres suverene luftherredømme. De fire vingene kan beveges uavhengig av hverandre, noe som er uvanlig blant insekter. Hver vinge styres av flere sett muskler som justerer frekvens og retning. Dermed kan en øyenstikker både fly baklengs og opp og ned, og veksle mellom å stå stille i luften og rase avgårde i en toppfart opp mot 50 kilometer i timen. Ikke rart de står modell for det amerikanske forsvaret når de skal designe nye droner.» Her fungerer også analogien til menneskeverdenen perfekt!

Det blir imidlertid dumt igjen når forfatteren – for å poengtere at øyenstikkeren kan se 300 separate bilder per sekund og derfor ikke får det «flytende synet» som vi mennesker får når bilder beveger seg – skriver: «En kinobillett er helt bortkastet på en øyenstikker.» Jeg synes forfatteren kunne ha droppet dette med kinobilletten, da jeg får en følelse av at hun snakker til en åttendeklasse (som boken sikkert er egnet for), men jeg er et voksent menneske, og forfatteren burde kanskje spurt seg selv hvem hun skriver for.

Det jeg savner aller mest i denne boken, er en sterkere vilje til å komme på innsiden av insektenes liv. Jeg skulle ønske forfatteren kunne invitere oss til å se verden enda mer fra insektenes perspektiv.

Best til sist. Det er det siste kapittelet – «Insektene og vi – i fremtiden» – som løfter denne boken til å bli ordentlig god. For når forfatteren skriver om insekter fra et økologisk perspektiv, kommer en større tyngde inn i teksten. Det gjør boken interessant, og den maner til ettertanke.

Når hun skriver om insekter fra et økologisk perspektiv, får teksten en større tyngde. Boken maner til ettertanke.

Forskning kan jo være så mangt, men når det skal inn i skriftlig form krever det en viss grad av disiplin – ikke alle forskere er forfattere. Allikevel vil jeg si at Sverdrup-Thygeson klarer å vise naturens innebygde klokskap på en tidvis god og morsom måte. Det er både mangt å glede og undre seg over og mye å grøsse over, og jeg griper meg i å tenke at vi lever på en underlig og vidunderlige planet.

Tenk for eksempel at det finnes en fugl som heter honninglos som hjelper oss mennesker med å finne honning! Forfatteren skriver: «Mens de fleste fugler flyr sin vei når vi kommer, er det motsatt med honninglosen. Den oppsøker mennesker, kvitrer og flyr et lite stykke, som for å se om du følger etter. Ny forskning viser at den responderer på bestemte menneskelyder. Yahofolket er en stamme i Mosambik som fremdeles finner honning i samarbeid med honninglosen.»

Alt i alt er dette en underholdende og morsom, men også rotete og temmelig udisiplinert bok, som kunne vært tjent med en strengere redigering. Sverdrup-Thygeson har kunnskapene, men mangler språklig eleganse og gode sammenlikninger og metaforer – selv om hun treffer et par steder. Kanskje hun burde slå seg sammen med en ordentlig forfatter neste gang?

---
DEL