Bore-out er en ny diagnose. Den rammer folk som har for lite å gjøre på jobben. Danskene Dennis Nørmark og Anders Fogh Jensen fant sammen ut at dette var noe de måtte utforske. De oppdaget at det i de siste årene har kommet flere bøker om meningsløst arbeid. De intervjuet flere av forfatterne, og etter at boken deres ble utgitt på dansk, kom de i kontakt med mange mennesker som opplevde at de hadde altfor lite å gjøre på jobben og/eller at det de gjorde, var meningsløst. Resultatet av undersøkelsen er nå utgitt på norsk med tittel Pseudoarbeid – hvordan fikk vi det travelt med å gjøre ingenting.
Stadige omorganiseringer og utarbeiding av nye visjoner og logoer.
En rivende teknologisk utvikling har medført forenkling av mange arbeidsoppgaver. Dette har ført til innskrenkninger blant dem som utfører praktisk arbeid «på gulvet». Men det har ikke ført til det samme antallet oppsigelser på kontorsiden. Det kan være vanskelig å vurdere hvor effektivt det arbeides ved en datamaskin, og det finnes ikke noe objektivt mål for hvor lang tid det skal ta å lage en god rapport. I en slik situasjon forhindrer også lover og fagforeninger at folk sies opp.
Samtidig har noen «udugelig» medarbeidere bevisst blitt satt til å gjøre meningsløse oppgaver. Ifølge boken vil dessuten mange ledere vise sin betydning ved å ha en stor administrasjon. Det finnes dermed flere årsaker til at folk får for lite å gjøre på jobben. Men ingen våger å snakke om det, og mange finner på ulike triks for å late som om de jobber. Kombinasjonen av frykt for å være overflødig og mangel på opplevelse av å gjøre noe meningsfullt kan bli en psykisk belastning som ender opp i en bore-out-diagnose.
Omfattende rapportering
En annen form for meningsløshet fulgte i kjølvannet av new public management. Det innebar at alle typer av virksomheter satte konkrete mål som så skulle kontrolleres. Dette medførte en omfattende rapportering. Men de som rapporterte, opplevde at disse tilbakemeldingene ofte ikke dekket det som var mest vesentlig i deres arbeid. Spesielt fra skole- og helsevesenet har det kommet protester mot et system som passer best i industrien. I tillegg går det mye tid til å utarbeide tiltaksplaner, kvalitetskontrollrutiner og ulike rapporter som ofte får liten praktisk betydning.
Det samme kan gjelde stadige omorganiseringer og utarbeiding av nye visjoner og logoer. Skjønt den største tidstyven er ofte dårlig organiserte møter. Det stressende ved dette er at folk ikke får gjort det som er viktig, siden de må bruke mye tid på noe de opplever som mer eller mindre meningsløst. Eksempelvis har koronapandemien vist oss at det er helsearbeidere, butikkfolk, søppeltømmere og andre praktikere som holder samfunnet i gang, og påmint oss om hvilket arbeid som har høy reell verdi.
Å utarbeide tiltaksplaner, kvalitetskontrollrutiner og ulike rapporter som ofte får liten praktisk betydning.
I andre bøker beskrives arbeid som oppleves som meningsløst av noen, men som andre verdsetter høyt. I Joris Luyendijks Svømme med haier (2016) møter vi en som gir seg etter ti år med verdipapirhandel i London City. Selv om han hadde tjent mye penger, opplevde han at han aldri hadde gjort noe av reell betydning. Han begynte i stedet som håndverker.
Nørmark og Fogh Jensen fant at det ikke er mindre meningsløst arbeid i privat sektor enn i offentlig. De stiller spørsmål om hvorvidt alle lederne er så viktige som deres høye lønninger tilsier, og påpeker at de såkalte ledelseskursene ofte er en form for tvilsom underholdning. Et forslag til å styrke vår psykiske helse er at vi igjen må verdsette tillit, og at vi må løsrive oss fra det meningsløse kontrollbyråkratiet.
Keynes og borgerlønn
Boken starter med en henvisning til Keynes, som spådde at vi for lengst kunne ha gått ned til 15 timers arbeidsuke. Teknologiutviklingen tilsier at vi burde ha mer tid til medmennesker, kultur, natur og personlig utvikling. Denne boken viser at vi faktisk har det, men at vi ikke klarer å organisere arbeidslivet slik at vi kan konsentrere oss om det vesentlige. Innføring av borgerlønn er et forslag som kan hjelpe oss inn i en bedre utvikling. Da vil hvert enkelt menneske kunne styre sin tid slik vedkommende anser som mest meningsfull, og vi kan snakke mer åpent om arbeidssituasjonen uten frykt for å bli inntektsløse. Denne boken kan være et viktig innspill til spørsmålet om nødvendighetene av å skille lønn og arbeid.
Boken er skrevet i en lett, nesten humoristisk tone, men uten at det går ut over alvoret i tematikken. De mange eksemplene gjør problemstillingene konkrete. Den bør derfor kunne være et godt utgangspunkt for bevissthetssøkende samtaler på de fleste rbeidsplass#er.
