– Meningsløs krig mot terror

Denne helgen er det fire år siden 11. september-angrepet på USA. Terrorisme ikke kan bekjempes med krig, mener Björn Kumm. Mannen bak Terrorismens historie mener al-Qaida er like lite en religiøs bevegelse som IRA.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Terrorismens historie kommer nå på norsk, og i boka graver Björn Kumm i terrorismens mange og innviklede røtter. Han trekker linjene tilbake til de jødiske selotene som gjorde voldelig opprør mot romerne i år 66, og går fram til 11. september-terroren og dagens al-Qaida-nettverk. På veien møter vi russiske anarkister, Idi Amin i Uganda, amerikanske patrioter, Baader-Meinhof i Vest-Tyskland, CIA i USA, ETA i Spania og IRA i Nord-Irland.

Boka kom ut første gang i 1997, og er stort sett møtt med gode kritikker. Men Kumm kritiseres også for å lese historien med røde briller, og i det israelvennlige tidsskriftet Menorah får han kjeft for ensidig å omfavne terrorisme som «den svake parts rett til å føre krig». «Den religiösa/etniska fanatiska dimensionen tycker jag saknas helt,» skriver anmelder Lennart Persson. Kumm har klart svar:

– Mange vil gjerne plassere terrorisme utelukkende i det religiøst/etnisk/fanatiske perspektivet. Selv anser jeg at al-Qaida, like lite som IRA, er en religiøs bevegelse. Osama bin Laden har en meget spesiell tolkning av islam, mens IRA bare er katolsk og «papistisk» i øynene til Nord-Irlands protestantiske majoritet. I begge tilfeller handler dette om den politiske kampens fortsettelse med andre midler, og for al-Qaidas del med islam som fortegn i stedet for Karl Marx, forklarer Kumm til Ny Tid.

De svakes krig

Etter at Kumm ga ut Terrorismens historie er terror i stadig større grad blitt synonymt med islam, men nettopp slike misforståelser er noe av det forfatteren vil til livs.

– Terrorisme er definitivt ikke noe islamistisk fenomen. Blant selvmordsbomberne «leder» de tamilske tigrene i Sri Lanka klart. Mye av dagens terror har sitt utspring i konfliktene i Midtøsten, men forklaringen ligger ikke i islam – men i Vesten Midtøsten-politikk på 1920-tallet. Jeg anbefaler David Fromkins bok The Peace to end all Peace, som sporer opprinnelsen til det meste som plager oss i dag til mellomkrigstidens Midtøsten-politikk.

I 2002 utvidet Kumm boka med et kapittel om 11. september, men denne terroraksjonen har ikke fått ham til å endre sin hoveddefinisjon på terrorisme. Det handler fortsatt om «hva den store hæren kaller den lille hæren».

– Jeg har kalt terrorisme for «de svakes krig», altså en kamp utkjempet av et mindretall eller av grupper som betrakter seg selv som «the underdog» – i forhold til en militær og politisk overlegen motstander. Problemet er at man da ikke fanger opp statsterrorismen. For eksempel Israels meget effektive og målbevisste henrettelser av mennene bak gisselaksjonen i München-OL i 1972. Det var ganske enkelt snakk om seriemord, som umiddelbart etter 11. september 2001 ble kalt «diskrete» av Sveriges tidligere statsminister Carl Bildt. Men mordet i Lillehammer på den marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki, feiltatt for å være PLOs sikkerhetssjef Ali Hassan Salameh, var som kjent ikke særlig diskret.

Symbiose med media

«Rett etter den 11. september hevdet faktisk enkelte kommentatorer opprørt, ja nesten aggressivt at det var en nedvurdering av det forferdelige som hadde hendt hvis man gikk tilbake i historien for å finne forklaringer eller forsøkte å ‘forstå’ det som skjedde,» skriver Kumm i forordet. Han anser ikke 11. september som noe vannskille i historien, men som enda et nytt kapittel i terrorismens historie.

– Jeg vil påstå at terroren rent teknisk ikke har forandret seg stort de siste årene. Godt etablerte terrormetoder har bare utviklet seg og blitt mer ødeleggende. Flykapringer var et nytt virkemiddel for de palestinske frigjøringskrigerne tidlig på 1970-tallet, men endte som regel fredelig – etter forhandlinger. Kombinasjonen av flykapring og selvmordsbombere, som vi så 11. september, er derimot noe nytt. Jeg tipper de militære sjefene i Pentagon misunner al-Qaida og andre terroristorganisasjoner deres dødsforaktende soldater.

Kumm mener terroristenes avhengighet av media for å få oppmerksomhet fører til en eskalering av omfanget av terroraksjonene. Som så mange andre samfunnsområder må man skrike stadig høyere og på nye vis etter oppmerksomhet, og terror er intet unntak.

– Mediene og terroristene har inngått et symbiotisk forhold, der den ene i stor grad er avhengig av den andre. Terroristene ønsker maksimal medieoppmerksomhet, mens mediene vil ha nyheter og spektakulære hendelser som tiltrekker lesere, seere og annonsører. Direktesendte attentat og andre terrorhandlinger tilfredsstiller begge parter, men snart inntreffer en slags metning. Mediene «krever» dermed stadig større og mer oppsiktsvekkende former for terrorisme, hvilket igjen kan føre til en ytterligere brutalisering av terroraksjonene.

Gullfisk-hukommelse

Kumm mener også vår egen og medienes hukommelse er forbløffende kort når det kommer til terror. For hvorfor ble vi så sjokkert over bombingen av London og Madrid, når hovedstedene i årevis levde i frykt for ETA- og IRA-terror?

– Etter bombene i Madrid og London sa man at den nye formen for terror hadde kommet til Europa, selv om jeg heller vil hevde at det var Irak-krigen som kom til stater som hadde engasjert seg på USAs side i Irak. Siden hukommelsen, i sær i media, er så kort, var de forferdelige IRA-attentatene glemt – slik at IRA framsto som nesten gemyttlige sammenlignet med de nye jihad-terroristene det ikke gikk an å forhandle med. Hukommelsen er så dårlig fordi vi aldri har brydd oss om å forstå hvorfor terrorister agerer som de gjør: De forsøker bruke terror for å skape frykt i befolkningen, av den enkle grunn at de ikke har noen tro på å noensinne få gehør gjennom mindre voldsomme politiske virkemidler.

Det er lett å tolke de siste års terroraksjoner som et resultat av oppløsninga av terrorbalansen fra den kalde krigen. Der USA og Sovjetunionen tidligere holdt hverandre i sjakk, er det i dag ingen stater som tør å gå til konvensjonell krig mot verdens eneste supermakt. Dermed blir statsløs terror det mest virkningsfulle og eneste mulige middelet.

– Under den kalde krigen viste Sovjetunionen stor skepsis overfor terroristiske organisasjoner, mens USA i større grad støttet og til og med utdannet terrorister – som Jonas Savimbi i Angola og Contras i Nicaragua. Man kan tenke seg at østblokken tidligere forsøkte å blokkere eller få kontroll over terroristgrupper som håpet på kommunistisk støtte for sin kamp, som for eksempel Baader-Meinhof. Men dette var østblokken bare måtelig interessert i. I dag er det vel snarere slik at USA gjennom sin krig i Irak og overgrep i Abu Ghraib-fengselet og på Guantanamo-basen påvirker det politiske klimaet i verden på en slik måte at flere terrorister kan rekrutteres. Siden vi nå bare har en eneste supermakt, med noe som kan kalles hegemonisk makt, og som ikke viser seg villig til å føre en dialog med sine motstandere, blir det mer enn trolig at motstanden inntar terrorismens former.

Nettopp derfor mener Björn Kumm også at krigen mot terror er en umulighet. Den kan aldri vinnes, men kommer trolig bare til å eskalere dersom begge parter insisterer på å bruke voldelige virkemidler.

– Et utmerket vis på å bekjempe det George W. Bush kaller «den internasjonale terrorismen» er å trekke USA ut av Irak, presse Israel til å gjøre slutt på koloniseringen av Vestbredden og slutte å true Iran. Dette ville umiddelbart gjøre verden til en betydelig sikrere plass å bo. Krigen mot terrorisme kan derimot ikke vinnes.

---
DEL

Legg igjen et svar