Meningskjøret

Debattbøkene inntar bestselgerlistene, men blir offentligheten beriket eller er bøkene blitt tabloidisert?

OSLO 20070607. Forlagssjef i Kagge forlag
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[media] Debattbøker har vært en yndet kilde til avisoverskrifter denne våren. Håvard Mælnes’ En helt vanlig dag på jobben, Magnus Marsdals Frp-koden og Hallgrim Bergs Amerikabrevet debuterte alle på førsteplass på Bokhandlerforeningens bestselgerliste.

– Våren er tradisjonelt en god tid for fagbøker, da er det færre bøker å konkurrere med, forklarer Silje Utkilen, informasjonssjef i Kagge forlag.

Denne våren har likevel vært eksepsjonelt god.

– Gjenspeiler svak politikk

Forleggerne til Mælnes og Marsdal, henholdsvis Erling Kagge i Kagge Forlag og Håkon Kolmannskog i nystiftede Forlaget Manifest, er naturlig nok svært fornøyde når vi møter dem til debatt. Selv om politisk standpunkt og temperaturen denne varme junidagen skulle tilsi en opphetet samtale, er de overraskende enige når det kommer til forleggeri.

– En av grunnene til at det er mange debattbøker nå, er jo at det står så dårlig til. Det er mye kritikkverdig politisk styring, mener Kagge.

Kolmannskog er heller ikke veldig stolt av den rødgrønne regjeringa, og kritiserer politikernes mangel på glød.

– Når statsråder og politikere kommer med innlegg, er det enten for å legge debatter og saker døde, eller for å skryte. Ting står ikke på spill for dem, og innleggene deres blir gørrkjedelige.

– Og så skriver de dem ikke selv en gang, innskyter Kagge.

Ingen av dem var nevneverdig fornøyd med Bondevik-regjeringen heller, og Kagge mener den utførte lite gjenkjennelig borgerlig politikk. Det kan virke som om mangelen på klare skiller og grundige debatter politikerne imellom derfor har åpnet offentligheten mer opp for andre meningsaktører.

Mange tidsskrifter har opplevd økt oppmerksomhet de siste årene, og Kolmannskog sier at Manifest ble inspirert av dette og arbeidet med sitt eget tidsskrift Demo.

– Vi så at det var mange saker som fikk oppmerksomhet i pressen, og som det kunne skrives lenger og mer om.

At bøkenes aktualitet skal gå utover kvaliteten er de ikke bekymret for.

– Det er heller mangelvare på aktuelle bøker, mener Kolmannskog.

– De bøkene vi har gitt ut raskest, har jevnt over fått gode kritikker, påpeker Kagge og fortsetter:

– Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom rask utgivelse og dårlig kvalitet. Det viktigste er å være våken, følge med og ha tilgang til trykkerier som kan ta jobbene kjapt.

Debatten om debatten

Ikke alle aktørene i forlagsbransjen er like fornøyde med debattklimaet i Norge. Frode Saugestad i L.S.P. Forlag synes tilstanden i norsk offentlighet er begredelig.

– Norge er preget av tendensiøse debatter og sensasjonelle overskrifter, prinsipielle diskusjoner er nært sagt umulige å føre.

L.S.P. spesialiserer seg på fag- og skjønnlitteratur fra den arabiskspråklige verden, og deres siste utgivelser er Osama bin Ladens Budskap til verden, Norman Finkelsteins Til Israels forsvar? og Mohamed Choukris Tørt brød

Bøkene har riktignok fått mye oppmerksomhet i pressen, men ikke alltid på grunn av spørsmålene de stiller. Forordet til Ari Behn fikk det meste av oppmerksomheten da Tørt brød ble lansert, grunnet et hint om hasjbruk.

– Her har man en av de viktigste bøkene i arabisk litteratur, og så fokuserer avisene på tre setninger i forordet, sukker Saugestad.

Bin Laden-utgivelsen fikk også mye spalteplass, men der Saugestad ønsket å starte en sensurdebatt mener han saken igjen ble sensasjonalisert uten at de underliggende poengene kom fram.

– Behovet har aldri vært så stort for bøker fra Midtøsten, folk vet minimalt og islam- og innvandringsdebatten er tydelig preget av dette. Det finnes en del virkelig flinke folk i Norge, men de drukner i sensasjonspressen. Hege Storhaugs bastante meninger passer bedre i avisene enn Kari Vogts detaljerte kunnskap.

Da Saugestad startet opp i 2004 var han mer naiv og ønsket å forandre offentligheten, men innså raskt at det nesten er umulig å endre den.

– Tabloidene benytter det de kan skape overskrifter av og ignorerer resten.

– Saugestad sutrer

Kagge og Kolmannskog vil ikke være med på Saugestads svartmaling av norsk debattklima.

– Det er alltid noen der ute som sutrer, svarer Kagge.

– Det føres mange interessante debatter i norsk offentlighet, i Aftenposten er for eksempel debattsidene det første jeg leser.

Disse redigeres riktignok av Kagge-forfatter Knut Olav Åmås, men Kagges påstand virker mer oppriktig enn ren egenreklame. Han mener likevel at Norge har mye å lære av for eksempel USA, der debattene blomstrer med større grad av selvkritikk og høyere temperatur.

– Det skal mye til før publisitet blir negativt, kommenterer Kolmannskog.

– Det man erfarer som forlegger er at volum er viktig, kun et par oppslag hjelper ikke på boksalget. Man ønsker jo å nå ut til folk, og da blir pressen viktig.

Kolmannskog har permisjon fra Klassekampen og kjenner pressen godt, en uvurderlig erfaring for å få oppmerksomhet – på egne premisser.

– Vi i redaksjonen satte opp en rammefortelling som vi ønsket at Frp-koden skulle ses ut i fra. Uten medieerfaringen ville det nok vært vanskeligere å få avisene med på vår framstilling. Å trekke Harald Eia inn i boklanseringen var også en måte å få mer oppmerksomhet på.

Innkjøpsordning på sparebudsjett

Frode Saugestad er heller ikke fornøyd med forlagenes og politikernes prioriteringer når det kommer til å vektlegge hva som er viktig litteratur.

– Hva er det egentlig vi trenger? spør han retorisk.

– Philip Roth på norsk eller oversatte bøker fra språk få kan, og som omhandler viktige temaer i verden i dag?

Saugestad mener ikke at det nødvendigvis må være et enten-eller, men at forlagene styres for mye av redaktørenes forfengelighet, av hva som er «stas å ha på lista», og for lite opplysningstankegang.

Politikerne kunne også ha lagt føringer med en bedre og sterkere innkjøpsordning. I dag mener Saugestad den er helt uten politisk styring.

– Den nye sakprosastøtten er veldig, veldig liten, og først og fremst norsk. Å gi ut oversatt sakprosa i Norge er et ubetinget tapsprosjekt.

Kolmannskog og Kagge deler ikke Saugestads dystre bilde av norsk offentlighet, men de støtter naturlig nok kampen for en bedre og større innkjøpsordning for faglitteratur, norsk så vel som utenlandsk. Kagge mener den nye innkjøpsordningen for sakprosa har veldig uklare utvelgelseskriterium. Ingen av de to forleggerne har egentlig skjønt hva som er kravene for å bli innkjøpt.

– De 50 bøkene kan jo være «alt mulig», kommenterer Kagge.

– En bok kan være kjempegod uten å bli kjøpt inn, så den er ingen garanti for kvalitet. 50 bøker er også alt for lite, mener Kolmannskog.

Kagge har også, som Saugestad, erfart vanskelighetene med å få omsatt oversatte fagbøker.

– Det er først og fremst Trond Giske det står på. Han kunne tatt grep og innført en skikkelig innkjøpsordning både for norsk og oversatt sakprosa. Slik det er nå er våre oversatte fagbøker rene tapsprosjekt.

Kolmannskog har også merket seg dette i sin nye forlagspraksis, han vil gjerne utgi oversatte bøker, men utgiftene blir da fort tunge å bære for en liten aktør.

At offentligheten hadde tjent på et større utbud av både norsk og oversatt faglitteratur er det liten tvil om, og Kagge tror Forfatterforeningens sterke posisjon kan være noe av årsaken. Det er få andre land hvor fiksjon har blitt satt så mye høyere enn faglitteratur.

– Forfatterforeningen førte en stakkarslig argumentasjon når de argumenterte mot en innkjøpsordning for sakprosa, mener Kagge.

– Men de tenkte jo naturlig nok først og fremst på seg selv. Det burde allikevel ikke vært mot fagbøkene de rettet kritikken.

Hvis saken hadde tilspisset seg, kunne det likevel hende at de kunne få gitt ut en bok på Kagge Forlag. Kagge har nemlig intet prinsipielt i mot å utgi bøker han ikke selv står inne for. Her kommer vi fram til den eneste åpenbare uenigheten mellom Kagge og Kolmannskog. Manifest-forleggeren mener nemlig at et forlag bør ha en klar plattform.

– Det apolitiske forleggeriet finnes ikke, hevder han.

– En skjult agenda er også en agenda.

– Dialog forutsetter konfrontasjon

[debattkultur] Knut Olav Åmås (bildet) er debattredaktør i Aftenposten og ga nylig ut boka Verdien av uenighet. Der kritiserer han «konsensussamfunnet», en drift i mange miljøer til å dempe uenigheter og legge konflikter døde.

– Mange miljøer i Norge er så små at folk er redde for sin framtid hvis de retter kritikk, noe de også har grunn til. Etter flere år med intens debatt om varsling er det fortsatt ikke lettere å være en varsler i norsk arbeidsliv.

Når reelle problemer og konfliktlinjer finnes i samfunnet, er konfrontasjon en forutsetning for dialog, mener Åmås.

– Muhammed-debatten viste dette, men i Norge har vi dessverre vanskelig for å skjønne det.

Åmås er likevel overrasket over Frode Saugestads påstand om at prinsipielle debatter mangler i den norske offentligheten.

– Det skulle vært morsomt å høre hvordan han begrunner og belegger et så underlig utsagn. Det føres viktige prinsipielle debatter i norske medier hver eneste dag. Om politivold, om straffenivået for voldsforbrytelser, om miljøpolitikkk, om liberalitet og liberalisme og så videre.

Utfordringen for Åmås som debattredaktør ligger i å hindre at debattene blir forutsigbare og fastlåste, med bare de kjente deltagerne.

– Man må la nye stemmer og synspunkter få slippe til, og også sørge for at debattene dreier seg rundt de viktigste og tyngste temaene i samfunnet, som problemene i skole- og helsesektoren, de økte økonomiske forskjellene og integreringspolitikken.

Debattbøker mener Åmås kan være det første utgangspunktet for debatten, men han påpeker at det alltid er få som har lest dem, og at det derfor er i mediene debatten utvikler seg. At mange nyanser går tapt når debattene blir konvertert til avisene, er derimot ikke til å unngå.

– Men det som kunne gjøre mer med norske offentligheter, var at norske forlag ble atskillig raskere til å oversette sentrale utenlandske debattbøker til norsk. I dag kommer de ofte meningsløst sent. En god debattbok er for øvrig ikke en bok med sterke meninger, men med meninger solid underbygget av kunnskap og begrunnelser.

---
DEL

Legg igjen et svar