Meningsfylte toner fra en japansk mester

I Ryuichi Sakamoto: Coda presenterer regissør Stephen Nomura Schible et intimt møte med en kunstner og aktivist. Jeg føler meg privilegert over å bli sluppet så nært inn i hans kreative univers.

Ytterhaug er frilanser i Ny Tid.

Ryuichi Sakamoto: Coda

Stephen Nomura Schible

Japan,USA, 1h 40min, 2018

Coda er et portrett av komponisten og samfunnsaktivisten Ryuichi Sakamoto (66). Etter å ha sett filmen første gang, går jeg hjemover i fremmede og mørklagte gater i den polske byen Krakow. Musikken fra hans siste plate, Async, fortsetter å pulsere innvendig – men også utvendig. Tonene blir lys strødd langs veien tilbake til hotellet.

Ja, jeg blir så begeistret for Ryuichi Sakamoto: Coda, som jeg ser for første gang denne kvelden under filmfestivalen i Krakow, at jeg må få med meg også neste visning tre dager senere. Og jeg er ikke alene om begeistringen. Da festivalprisene blir delt ut får Coda den aller gjeveste i kategorien beste musikkdokumentar. I tillegg mottar regissøren, japansk/ amerikanske Stephen Nomura Schible, utmerkelsen Golden Heynal, og filmen er også studentenes absolutte favoritt.

https://www.youtube.com/watch?v=A39yeh_l4X0

Teknologiens triumf og fall

Karrieren til Ryuichi Sakamoto startet med techno-popgruppen Yellow Magic Orchestra i 1978. Få år senere skulle hans musikalske talent få et mye større publikum med filmen Merry Christmas Mr Lawrence av Nagisa Oshima. Her har også Sakamoto en rolle, og spiller med blant andre David Bowie.

Alle høydepunktene fra karrieren er naturlig nok med i dokumentaren. Kunstneren er også en sterk røst for atomnedrustning. Dette er kanskje ikke like kjent som hans virke som kunstner, men det er gledelig og inspirerende at denne siden av han vies så stor plass i Schibles prisbelønte dokumentar.

«Kunstnere kjenner jo tidlig ting på seg, slik kanarifugler i en gruve, antar jeg.» – Sakamoto

Coda åpner alvorstynget med fuglesang over et karrig og fraflyttet landskap i Miyagi, nordøst i Japan – tilbake i 2012. Sakamoto befinner seg her fordi han har hørt om et piano som har «overlevd» tsunamien året før. Nå stemmer han musikkinstrumentet som ble tatt av de voldsomme vannmassene.

«Jeg hadde følelsen av å spille på liket til et piano som hadde druknet,» sier han mens vi følger ham på en reise gjennom Fukushima – området som ble svært hardt rammet av naturkatastrofen i 2011, og som krevde mer enn 15 800 menneskeliv.

Geigertelleren ligger ved siden av ham og piper, strålingen er fremdeles høy og viser opp mot 20 becquerel. Kledd i verneutstyr går Sakamoto inn i skoler og delvis sammenraste bygninger og fotograferer. Kalenderen i rådhuset viser 11. mars 2011, dagen da verden falt sammen på den japanske halvøya. «Myndighetene har startet opp igjen en av reaktorene som tsunamien ødela,» forteller komponisten. Han liker det dårlig. Han ser et nyhetsinnslag på nettbrettet: Ingen kjernekraft! Ikke start anlegget på nytt! ropes det taktfast fra demonstranter. Han er selv en av dem. Sakamoto er kritisk til regjeringen: «De startet igjen anlegget i Oi. Det japanske folket må begynne å si ifra til makthaverne,» sier han. «Vi japanere har tidd stille altfor mye de siste 40-50 år.»

En annen kamp

Et stykke ut i filmen kommer åpningsplakaten og indikerer et fullstendig sceneskifte. Året er 2014. Et røntgenbilde flimrer over skjermen. Sakamotos egen, personlige kamp med en fremskreden strupekreft, og han snakker ærlig og åpent ut om sykdommen.

Ryuichi Sakamoto: Coda Regi: Stephen Nomura Schible

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.