Meningsfylte toner fra en japansk mester

I Ryuichi Sakamoto: Coda presenterer regissør Stephen Nomura Schible et intimt møte med en kunstner og aktivist. Jeg føler meg privilegert over å bli sluppet så nært inn i hans kreative univers.

Ytterhaug er frilanser i Ny Tid.

Ryuichi Sakamoto: Coda

Stephen Nomura Schible

Japan,USA, 1h 40min, 2018

Coda er et portrett av komponisten og samfunnsaktivisten Ryuichi Sakamoto (66). Etter å ha sett filmen første gang, går jeg hjemover i fremmede og mørklagte gater i den polske byen Krakow. Musikken fra hans siste plate, Async, fortsetter å pulsere innvendig – men også utvendig. Tonene blir lys strødd langs veien tilbake til hotellet.

Ja, jeg blir så begeistret for Ryuichi Sakamoto: Coda, som jeg ser for første gang denne kvelden under filmfestivalen i Krakow, at jeg må få med meg også neste visning tre dager senere. Og jeg er ikke alene om begeistringen. Da festivalprisene blir delt ut får Coda den aller gjeveste i kategorien beste musikkdokumentar. I tillegg mottar regissøren, japansk/ amerikanske Stephen Nomura Schible, utmerkelsen Golden Heynal, og filmen er også studentenes absolutte favoritt.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,5,7,8,9,10,11,12,13,14,17″ ihc_mb_template=”1″ ]https://www.youtube.com/watch?v=A39yeh_l4X0

Teknologiens triumf og fall

Karrieren til Ryuichi Sakamoto startet med techno-popgruppen Yellow Magic Orchestra i 1978. Få år senere skulle hans musikalske talent få et mye større publikum med filmen Merry Christmas Mr Lawrence av Nagisa Oshima. Her har også Sakamoto en rolle, og spiller med blant andre David Bowie.

Alle høydepunktene fra karrieren er naturlig nok med i dokumentaren. Kunstneren er også en sterk røst for atomnedrustning. Dette er kanskje ikke like kjent som hans virke som kunstner, men det er gledelig og inspirerende at denne siden av han vies så stor plass i Schibles prisbelønte dokumentar.

«Kunstnere kjenner jo tidlig ting på seg, slik kanarifugler i en gruve, antar jeg.» – Sakamoto

Coda åpner alvorstynget med fuglesang over et karrig og fraflyttet landskap i Miyagi, nordøst i Japan – tilbake i 2012. Sakamoto befinner seg her fordi han har hørt om et piano som har «overlevd» tsunamien året før. Nå stemmer han musikkinstrumentet som ble tatt av de voldsomme vannmassene.

«Jeg hadde følelsen av å spille på liket til et piano som hadde druknet,» sier han mens vi følger ham på en reise gjennom Fukushima – området som ble svært hardt rammet av naturkatastrofen i 2011, og som krevde mer enn 15 800 menneskeliv.

Geigertelleren ligger ved siden av ham og piper, strålingen er fremdeles høy og viser opp mot 20 becquerel. Kledd i verneutstyr går Sakamoto inn i skoler og delvis sammenraste bygninger og fotograferer. Kalenderen i rådhuset viser 11. mars 2011, dagen da verden falt sammen på den japanske halvøya. «Myndighetene har startet opp igjen en av reaktorene som tsunamien ødela,» forteller komponisten. Han liker det dårlig. Han ser et nyhetsinnslag på nettbrettet: Ingen kjernekraft! Ikke start anlegget på nytt! ropes det taktfast fra demonstranter. Han er selv en av dem. Sakamoto er kritisk til regjeringen: «De startet igjen anlegget i Oi. Det japanske folket må begynne å si ifra til makthaverne,» sier han. «Vi japanere har tidd stille altfor mye de siste 40-50 år.»

En annen kamp

Et stykke ut i filmen kommer åpningsplakaten og indikerer et fullstendig sceneskifte. Året er 2014. Et røntgenbilde flimrer over skjermen. Sakamotos egen, personlige kamp med en fremskreden strupekreft, og han snakker ærlig og åpent ut om sykdommen.

Ryuichi Sakamoto: Coda Regi: Stephen Nomura Schible

Komponisten og pianisten er på dette tidspunktet 62 år, og ikke siden tjueårene har han måttet ta en så lang pause fra arbeidet. Kreftbehandlingen tar kreftene. Men ikke alle. Han har fått i oppdrag å skrive musikken til The Revenant av Alejandro González Iñárritu, og han komponerer musikk til Yoji Yamadas Nagasaki: Memories of My Son. I tillegg skriver han musikk til sin kommende soloplate (Async). Mens han arbeider kommer tankene: Hvor lenge kommer han til å leve? Han tar ikke noe for gitt lenger ­– han vil skape mer musikk som han ikke vil skjemmes over å etterlate verdenen – «musikk som gir mening.»

Den russiske regissøren Andrej Tarkovskij, og spesielt filmen hans Solaris (1971) – hvor lyden av vann, vind og andre miljølyder er fremtredende – er til stor inspirasjon for Sakamoto. Selv gjør han opptak av knitringen av løv under føttene, eller av regnet på vindustaket, eller lyden han hører når han trer en bøtte over hodet og regnet drypper ned. Han reiser verden rundt for å samle lyder, blant annet fisker han lyd ved Nordpolen. Han finner også inspirasjon i Tarkovskijs lille fotobok Polaroids. En drøm er å lage musikk til en film som ennå ikke fins, sier kunstneren. Sakamoto har fullendt også mange andres visjoner, noe han mener er positivt: «Det kan åpne opp for egen inspirasjon.»

Koraller for vår tid

En komponist som gir mening er i Sakamotos øyne Johan Sebastian Bach (1685-1750). Bach skrev mange hymner, kalt koraller. Det sies at Bach ba mens han skrev hver av dem, forteller den japanske komponisten, og kaller musikken av barokkens mester for melankolsk.

«Det var mye sult, sykdom og undertrykkelse på hans tid. Han følte kanskje også på: Hvorfor gjør ikke Gud noe?»

Den miljømessige tilstanden i verden begynte å uroe Ryuichi Sakamoto i 1992.

Ryuichi Sakamoto: Coda Regi: Stephen Nomura Schible

«Jeg fikk fornemmelsen av at noe var galt, uten at jeg kan sette ord på akkurat hva. Kunstnere kjenner jo tidlig ting på seg, slik kanarifugler i en gruve, antar jeg. Miljøet blir jo ikke ødelagt på egen hånd. Det er knyttet til menneskelig aktivitet, altså kan vi gjøre noe med det. Det beror på hvilke valg vi tar. Bekymringene begynte å influere arbeidet mitt.»

Frem til da hadde han avstått fra å lage musikk med tematikk omkring sosiale og politiske spørsmål, men i 1999 kom operaen LIFE som blant annet omhandler bombingen av Hiroshima og Nagasaki i 1945.

I et klipp fra operaen gjengis deler av den kjente talen til atombombens far, J. Robert Oppenheimer: «I am become Death, the destroyer of worlds.»

Ryuichi Sakamotos dager kan være tunge, og sykdommen henger også ved ham gjennom hele filmen. Vi ser han plages, men også hvordan han gleder seg over egen musikk.

«Ja, ja, akkurat dette er det jeg var ute etter!» sier han, gang på gang, og lytter tilfreds til tonene som er blitt til i møtet mellom den musikken som bor i ham, og lyder han har funnet rundt seg.[/ihc-hide-content]

Kommentarer