Menakhem Ben-Yami – fiskeren på de syv hav

Få kan like mye om forvaltning av verdens fiskebestander, som den 77 år gamle Menakhem Ben-Yami. Redere og fiskere over hele verden har i årtier brukt ham som «sin» veileder.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hva er det som gjør at en 77 år gammel israeler oppfattes som en av nestorene innen verdens fiskeriforvaltning. Siden femtitallet har han samlet erfaringer og er i dag en viktig rådgiver og veileder for både regjeringer, organisasjoner og enkeltpersoner. Ny Tid traff Menakhem Ben-Yami i den nederlandske byen Haag.

Han var på snarvisitt i byen for å møte en nordatlantisk reder som ville ha ham til å analysere og systematisere tallmaterialet rederiet hadde samlet gjennom rederiets snart 30 årige historie. Den enorme tallmengden er uvurderlig og gir innsyn i hvor og hvordan fisket har vært for disse trålerne disse årene.

For Ben-Yami er slike analyser grunnlaget for alt han jobber med, men det er sjeldent at et rederi har en komplett oversikt over alle sine trålere over en så lang periode. I dette tilfellet er viser tallene hvordan utviklingen innen fisket har vært siden nasjonale fiskerigrensene ble satt ut til 200 sjømil.

Den kunnskapsrike israeleren har deltatt i to kriger, men det er som ekspert på forvaltning at han har kjempet lengst.

Redere og fiskere lytter med interesse når Menakhem Ben-Yami snakker. Den kunnskapsrike israeleren har en fantastisk evne til å forstå de fleste sider ved fiske og analysere det som skjer. Han kan dra paralleller fra fiske overalt i verden.

Selv har han fisket i Middelhavet, i Røde Havet og i Atlanterhavet. Han ernærte seg som fisker på femtitallet frem til 1960 da han reiste til Eritrea for å fungere som veileder for lokale fiskere. Dette var hans første jobb for FN-organisasjonen FAO. Han fortsatte å jobbe for FAO og gjennom denne jobben har Menakhem Ben-Yami reist rundt i verden og fått innsikt i fiskeriene. Han har de siste 10 årene hatt en egen spalte i magasinet World Fishing.

Språkmektig

Under andre verdenskrig sendte en krigsskade ham til behandling på et russisk sykehus. Der brukte han tiden til å lære seg russisk. Han var innbitt motstander av Nazi-Tyskland, og var glad for at han havnet på et sovjetisk sykehus.

I tillegg til å læres seg flytende russisk la han også grunnlaget for mange års god kontakt med Sovjetunionen på fiskeriområdet. Selv i dag lar han seg fascinere av måten de drev sitt fiske.

– De sendte alltid et forskningsfartøy i forveien – uansett hvor de skulle sende flåten. Dette fartøyet undersøkte nøye temperaturforhold, fiskebestandene og andre forhold som de vurderte var viktige å vite noe om. Når undersøkelsene var ferdige fikk fiskefartøyene gå inn i området og fiske. Og det var med utgangspunkt i de vitenskapelige resultatene at de fisket på bestandene. De jobbet svært systematisk med innsamling av data både før, under og etter fisket i et område, forteller Ben-Yami.

Fra krig til fisk

Menakhem Ben-Yami mener at det ikke finnes noen fullkomne forvaltningssystemer.

– Vi må kjenne så mange faktorer som ikke lar seg putte inn i en modell uten videre. Vi må kjenne naturen mye bedre, alt fra varmen i havet, saltinnholdet til utenforstående faktorer gjør at en modell ikke gir hele bildet.

Han har heller ikke noe system som han vil fremheve som bedre enn noe annet.

– Ethvert forvaltningssystem må skreddersys til det enkelte fiskeri. Det passer ikke byråkrater og politikere, men uansett så er det slik det fungerer best. Forvaltningssystemene må ta hensyn til de aktuelle fiskebestandene; om det skal fiskes på en bestand eller om det må fiskes på flere bestander samtidig; hva slags havbunn og fiskefelt det er snakk om; hva slags fiskeredskaper som brukes; det sosio-økonomiske grunnlaget; politikken; kyst- og fiskekulturen og til sist – men ikke minst – må forvaltningssystemet ta hensyn til naturgitte forutsetningene som vær og klima. Det er også viktig å ha med folkets egen påvirkning på bosettingen og deres muligheter til å påvirke fiskefeltene, sier Menakhem Ben-Yami.

Han understreker at det neppe finnes to fiskerier som er like, derfor bør de heller ikke behandles slik.

– Ulike faktorer må behandles ulikt, sier Ben-Yami.

Menakhem Ben-Yami har ikke funnet det perfekte forvaltningssystemet, men dagens systemer vil noen ganger passe bra..

– Slik jeg ser det må vi vurdere om noen av de systemene som finnes lever opp til de forutsetningene jeg her har nevnt. Svaret er nei, men hvilke systemer ligger nærmest opp til disse idealene. Det landet som kanskje har utviklet et slikt system lengst gjennom sine tradisjoner er Japan. Samtidig forvalter både USA og Australia de ulike fiskeriene ulikt. Men det betyr ikke at disse landene ikke bruker samme medisin til ulike sykdommer. EU på sin side har forsøkt å rive opp problemene med forvaltningssystemene med roten gjennom sin standardiseringspolitikk, uten at de nødvendigvis har nådd målet. Det er kanskje på tide med nye tanker?, spør Ben-Yami, og lar svaret henge i luften.

Må tilpasses

Menakhem Ben-Yami ble selv fisker da han etter andre verdenskrig reiste til Midtøsten. Han deltok aktivt i kampen for å få opprettet staten Israel. Han var med i sjøforsvaret. I 1950, da staten Israel var opprettet og hans tjeneste i forsvaret var avsluttet ble han fisker på heltid.

Sammenlignet med det fisket vi kjenner fra det nordlige atlanterhav er Israel en liten fiskerinasjon.

– Vi har ikke noen store fiskebanker, men folk i Isarel vil gjerne ha fisk, og vi fisker på en rekke mindre bestander i området utenfor Isarel, sier Ben-Yami.

Den israelske flåten består i all hovedsak av små fartøyer. Det største fiskefartøyen Israel har er 28 meter. De har rundt 30 trålere i størrelsen mellom 14 og 26 meter, men de fleste er mindre enn det.

– Folk i Israel betaler gjerne en høy pris for å få tak i fersk fisk, sier Ben-Yami.

Etter et par år som fisker ble han skipper på en fiskebåt i 1952. Denne jobben hadde han frem til begynnelsen av sekstitallet. Da fikk han mulighet til å reise til Eritrea på oppdrag for FN-organisasjonen FAO.

– Jeg kunne ikke la denne muligheten gå fra meg. Jeg fikk muligheten til å reise ut og veilede og bidra med mine kunnskaper. Jeg fikk samtidig mulighet til å lære mer selv.

Noe av det han har lært er at de ulike systemene ikke nødvendigvis er av det onde, men at det stilles strenge krav til dem, og de har konsekvenser som ikke alle vil like.

Menakhem Ben-Yami er opptatt av hva slags systemer som velges når fiske skal legges til rette. Han mener blant annet at kvotesystemet på langt nær er et system som fungerer bra nok.

– I kvotesystemet fastsettes en bestemt kvote for en periode frem, for eksempel et år. Da bestemmer myndighetene at den bestanden tåler et fiske på for eksempel 155.000 tonn. Bestandene svinger ganske mye, og noen bestander svinger veldig mye. Årsakene er ulike, det kan for eksempel være temperaturen i vannet, tilgangen til mat. Kvotesystemet tar ikke hensyn til disse svingningene i løpet av den fastsatte kvoteperioden. Forvalterne oppsummerer i ettertid, og justerer fremtidige kvoter, sier Ben-Yami, som likevel ikke vil avvise kvotesystemet.

– Det finnes gode grunner for å velge både kvotesystemer som det norske og det islandske eller et fangstdøgnsystem som det færøyske. Kvotesystemet rammer de små og mellomstore fiskebåt-eierne, og gir grobunn for at fiskerettighetene samles på noen få store eiere. Derfor er et kvotesystem tilpasset de som er store, eller de som drømmer om å bli store. Kvotesystemet passer også best havfiskeflåten, mens det ikke alltid passer de mindre trålerne og kystflåten. Fangstdøgnsystemet passer bra inn der det finnes overkapasitet på flåtesiden, det vil si at det er for mange fiskebåter eller at de har for stor kapasitet til det aktuelle fisket. Begge systemer regulerer fisket, det er hva myndighetene ønsker som avgjør hvilket system de foretrekker, sier Menakhem Ben-Yami, men understreker følgende:

– Men der fangstkapasiteten er tilpasset fiskebestandene vil både fangsdøgnsystemet og kvotesystemet være overflødig.

Altid i endring

Ben-Yami sier at det ofte er slik at et samfunn desperat prøver å bevare det som var. Han mener at vi må lære oss å leve med de endringene som kommer.

– Alt er i endring til enhver tid, sier Menakhem Ben-Yami. Det er ikke noe i denne verden som vil forbli slik det var i går, og det må vi ha med oss når vi ser på utviklingen.

– Jeg forsvarer ikke det som skjedde i tidligere Sovjetunionen, men innen fiskeriforvaltning hadde de for seg noe svært interessant. De var oppmerksomme på at naturen er i konstant endring og de ville følge disse endringene. De så på hva som skjedde, spurte hvorfor det skjedde og forskerne konkluderte med hvordan det ville bli hvis de fisket på stammene eller lot være. De hadde et omfattende faktagrunnlag å bygge på.

– I den vestlige verden tenkte man ikke slikt. En tok ikke hensyn til hva som endringene i hele økosystemet betydde på lengre sikt. Resultatet ser vi. Fiskebestandene fiskes ned. Eksemplene er mange som torsken på Grand Banks ut for kanadisk sone på slutten av åttitallet. Årsaken er åpenbart at fiske ikke tok hensyn til endringene i bestandene.

I Canada kollapset torskefisket på slutten av åttitallet og i Newfoundland og Nova Scotia mistet flere enn 20.000 fiskere og ansatte i fiskeindustrien jobben da myndighetene stoppet alt fiske etter torsk. Torskestammen har fremdeles ikke kommet seg igjen i dette området, og i dag har generasjonen som skulle overta i fiskeryrket enten reist fra disse områdene eller gått ledige i alle disse årene.

Ben-Yami sier at et system som fungerer vil tåle et stabilt fiske. I fiskeriforvaltningen er det derfor viktig å ha med alla faktorer når en vurderer om det fungerer. Når det da påvises at systemet ikke fungerer optimalt, da bør en finne ut av hva som ikke fungerer.

---
DEL

Legg igjen et svar