Men nå skal alt bli så mye bedre, sier de

Hvordan står det egentlig til med fattigdommen i verden?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det mangler ikke på vyer og visjoner når verdens statsledere diskuterer fattigdom. Og den største visjonen av dem alle, er at antall fattige i verden skal halveres innen 2015.

Det er fem år siden 191 FN-land samlet seg om det såkalte Millennium Development Goals. Som i de fleste andre velmente prosjekter, ble den tårevåte enigheten etterfulgt av en øredøvende taushet. Men nå er verdens fattige tilbake på agendaen igjen. 2005 kommer til å bli året hvor alle snakker mye og varmt om hvilke tiltak som må til i den rike – men også den fattige – delen av verden for å få dette til.

I januar kom den visjonære rapporten til Jeffrey Sachs; en ihuga markedsliberalist som har fått ansvaret for å lede milleniumsprosjektet. I mars kommer en ny rapport, denne gang i regi av Tony Blairs mye omtalte Afrika-kommisjon. Det skjer etter at World Economic Forum i Davos allerede har satt fattigdom ettertrykkelig på dagsorden, godt hjulpet av Bono, Bill Gates, Bill Clinton, Olusegun Obasanjo og andre. I september vil FNs generalforsamling vurdere framdriften i sitt eget fattigdomsprosjekt, mens det hele vil krones i desember med et nytt toppmøte i WTO – siden Doharunden jo er ment å komme de fattigste landene til gode.

Alt dette vil selvfølgelig ikke skje i regi av én enkelt politiker eller organisasjon. Men det er statsminister Tony Blair som nå tar mål av seg til å bli mannen som knekker verdens fattigdom for godt. Dette året har han lederskapet i både G8 og EU (fra 1. juli). Det er et lederskap han har tenkt til å bruke for å kjøre fram fattigdomsbekjempelse med full tyngde.

Hvem er fattige?

Hvem er fattige i denne verden, og hvor bor de? Spørsmålet er ikke så lett å besvare som det kan synes. Målet for milleniumsprosjektet er greit nok: antall mennesker som lever på under en dollar om dagen skal halveres i forhold til 1990-nivå innen 2015. Antall mennesker som direkte sulter skal også halveres ut fra samme 1990-nivå.

Men hvor mange mennesker lever egentlig på under en dollar om dagen?

Forskningen spriker. Det klareste bildet framstår i Afrika sør for Sahara. Men la oss vente med det og ta andre deler av verden først. Og la gjerne en historie fra Russland tjene som eksempel på hvor skjevt beregningene kan slå ut når nasjonale tall for inntekter i husholdningene legges til grunn:

På 1990-tallet ble Russland et samfunn preget av mer åpenhet. Det betydde at man kunne få mer pålitelige tall over hvor mange som egentlig levde i ekstrem fattigdom der. Samtidig trakk staten tilbake gode velferdsordninger knyttet til sovjetsystemet, som helsesjekk på jobben, billig strøm og gratis bolig (når man først fikk en). Den lønna som folk tok ut fra jobben sin sank med hele 60 prosent i realverdi mellom 1991 og 1994.

En stor fattigdomsundersøkelse fra 1992 viste ikke uventet at en stor andel av befolkningen levde under fattigdomsgrensa; hele 30 prosent av alle russere. Men den utviklingen gikk parallelt med en voldsom oppblomstring av en svart – eller i hvert fall uregistrert – økonomi. Det betydde at store deler av den urbane befolkningen levde på denne svarte og ikke-registrerte økonomien. Selv russere som jobbet for store multinasjonale selskaper sto fortsatt registrert på sine gamle arbeidsplasser, med lønninger på bare noen få hundre rubler i måneden.

Hvordan var det mulig å kjøre disse to systemene parallelt? Av den enkle grunn at de gamle statsdinosaurene fortsatt fikk subsidier fra staten ut fra hvor mange ansatte de hadde. Det var derfor en fordel å ha flest mulig ansatte, selv om disse fysisk aldri var på jobb. Det bedriften betalte ut i lønninger til disse fraværende ansatte ble til enhver tid kompensert av staten – og vel så det. I praksis betydde det at et svært antall russere tjente flere tusen dollar i måneden, mens de i offisielle statistikker sto oppført som fattige med bare noen hundre rubler i lønningsposen.

Og det skjedde ikke bare i Russland heller, men i alle land og områder som hadde vært knyttet til det gamle sovjetsystemet.

Historien viser bare én av mange vanskeligheter knyttet til det å beregne fattigdom. I alle klondyke-økonomier med en svær uregistrert økonomi vil folk leve bedre enn det statistikkene viser. På den annen side vil den statistiske forbedringen knyttet til en «hvitvasking» av hele økonomien ikke være så dramatisk som tallene antyder. Veien fra formell fattigdom til formell ikke-fattigdom handler mer om at de pengene de alltid har hatt går fra å være svarte til å være hvite.

Eller i hvert fall så handler det også om det.

Hvor mange er de?

Uten å trekke forskningens spissfindigheter ut i det parodiske, kan det være formålstjenlig å se på en annen side av fattigdomsberegningen også. For i andre tilfeller er det sånn at nasjonale tall over inntekt og forbruk tenderer til å gjøre fattigdommen mindre enn hva den i realiteten er.

Et pågående forskningsprosjekt som ble oppdatert så seint som i 2004 har endt i den oppsiktsvekkende konklusjon at antall fattige i verden har falt så kraftig at milleniumsmålene allerede er oppfylt. Fire forskere, blant annet Xavier Sala-i-Martin, hevder at antall mennesker som lever på under en dollar om dagen falt fra 17 prosent i 1970 til syv prosent i 1998, mens andelen som lever på under to dollar falt fra 41 prosent til 19 prosent. I absolutte tall, hevder forskerne, betyr det at 200 millioner færre mennesker lever på en dollar om dagen, mens 350 millioner færre lever på to dollar om dagen.

Sala-i-Martin og hans tre forskerkolleger trekker sine konklusjoner ut fra nasjonale tall over privat forbruk. Men to forskere fra Verdensbanken kommer fram til et helt annet resultat, basert på tall hentet inn fra husholdningene selv. Og de viser at antall fattige riktignok falt fra 1987 til 1998, men bare fra 28 prosent til rundt 24 prosent – altså mye høyere enn Sala-i-Martins syv prosent.

Tallkrigen viser hvor vanskelig det er å faktisk komme fram til et noenlunde sikkert anslag over verdens fattige. For fattigdom er ikke gitt, og fattigdom er ikke statisk. Ei heller handler fattigdom nødvendigvis om sult. De fleste fattige mennesker er i stand til å spise seg mette til enhver tid. Det er ikke for ingenting at FNs milleniumsprosjekt deler målet inn i to: både å redusere antall fattige mennesker, og å redusere antall sultende.

Man kan si at den hissige debatten om hvor mange som er fattige er en teoretisk øvelse fordi man tross alt vet at fattigdom fins, og sånn omtrent hvor de fattige bor. I 2000 viste en fellesrapport fra FN, Verdensbanken, pengefondet og OECD – basert på tall fra 1998 – at 1.2 milliarder mennesker i denne verden lever i ytterste fattigdom. Det var omtrent like mange som i 1990. Og omtrent like mange som i dag.

Dermed kan man også anta at fordelingen av fattige er den samme i dag som den var i 1998; nemlig at 550 millioner av dem bor i Sør-Asia, at halvparten av alle sub-Sahara-afrikanere fortsatt er fattige, at fem prosent av ekssovjet-borgerne er det, og at 11 millioner barn dør av fattigdom og tilknyttede problemer hvert eneste år.

Og så får leserne unnskylde at det har vært vanskelig å finne enhetlig statistikk over andre deler av verden, som for eksempel Latin-Amerika – eller i den rike delen av verden for den saks skyld.

Men i overkant av én milliard mennesker; det er hva FN-systemet, og dermed alle formelle og uformelle fattigdomsforkjempere, kan enes om. Men bare halvparten av dem bor i Afrika. Likevel er det Afrika alle snakker om når man diskuterer fattigdom. Slik har det selvfølgelig alltid vært, men slik er det enda mer i dag. For i takt med at andre kontinenter drar inn svære inntekter på handel i våre dager, og dermed kan ta hånd om «sine egne» fattige, er det på en måte Afrika som står igjen. «Bare» Afrika, så å si.

Er det derfor verdens ledere plutselig har blitt så entusiastiske, at fattigdommen med ett har blitt håndterlig fordi antall fattige afrikanere tross alt bare utgjør noen hundre millioner mennesker?

Ikke lenger så fattige

Et underliggende premiss, antakelig. Og det underliggende premisset har jo en viss rot i virkeligheten også.

Ny Tid har tidligere skrevet om de framvoksende økonomiene, som tjener rått på handel og globalisering i våre dager – land som Brasil, Kina og India. Men kommer denne nyrikdommen de fattige til gode?

Ta for eksempel Brasil. President Luis Inacio Lula da Silva skryter av å ha satt igang Latin-Amerikas største anti-fattigdomsprogram, med statlig minimumsinntekt for 60 prosent av fattige familier i landet. Over seks millioner husholdninger og tyve millioner mennesker nyter nå godt av dette programmet, mens 15 millioner barn har fått skolegang – en forutsetning for i det hele tatt å få pengene.

Innen utgangen av 2006 vil elleve millioner familier nye godt av statlig minimumsinntekt, skriver Lula i et åpent brev til den franske avisa Le Monde – antakelig for å kontre antiglobalistenes høylydte misnøye med hans markedstilpassede politikk.

Men det er peanøtter som går til de fattige i Brasil – foreløpig. Med status som verdens nest største framvoksende økonomi; med et brutto nasjonalprodukt på fem hundre milliarder dollar (tilsvarende) og med et handelsoverskudd på tretti milliarder dollar er det ikke fattigkasse Brasil trenger, men omfordeling.

På den annen side er Brasils nye runde i den globale markedsringen av fersk dato. Og uansett oppfatter ledende fattigdomsbekjempere at Brasils rivende utvikling vil gjøre det mulig for landet å ta ansvar for sine egne fattige – når de nå for første gang kan vise til sterk økonomisk vekst under et demokratisk regime.

Samme type argumentasjon preger holdningen overfor Kina. Kina var et lukket land helt fram til på 1980-tallet, og er det delvis ennå, så det har i grunnen aldri vært snakk om noen global fattigdomsbekjempelse der. I dag er problemet i dette «Midtens rike» at den eksplosive økonomiske veksten bare treffer kystområdene og de urbane sentrene. Den ulike utviklingen mellom kyst og innland fører til voldsomme sosiale spenninger, og et titalls millioner kinesere har migrert til de økonomiske vekstsentrene. Men regjeringen i Beijing er klar over problemet. Og nå kommer tiltakene som både skal minske raseriet og frustrasjonen på landsbygda, og gjøre økonomien mer egalitær.

Det er ikke akkurat voldsomme endringsprosesser som blir satt igang. Skattekutt skal føre fem dollar tilbake til bøndene årlig, mens nye jordbrukssubsidier skal løfte inntektene ytterligere. I fjor hevet myndighetene prisen på hvete, mais og ris, noe som førte til at bøndenes inntekter steg med seks prosent. Noe som uansett var mindre enn den gjennomsnittlige økningen i byene på 7.7 prosent.

Kinesiske myndigheter gjør ikke dette først og fremst for å være snille. Snittinntekten for kinesere i byene utgjør flere tusen dollar i året, mens bøndene tjener 350 dollar i året. Forskjellene økes ved at staten pøser svære summer inn i vekstsentrene, og ved at stat og private selskaper gir sine ansatte bolig, helsesjekk, utdanning og pensjoner som bøndene bare kan drømme om. På landsbygda, derimot, er staten ofte den aktør som kommer og beslaglegger den jorda familiene har dyrket i århundrer. De 800 millioner bøndene i Kina kan gjøre livet svært så surt for kommunistpartiet hvis sinnet virkelig tar over. I potten ligger med andre ord intet mindre enn hele partiets fremtid.

Likevel: Beijing er på vei til å takle sin skjevvekst mellom rurale og urbane områder slik moderniserende stater alltid har gjort, ved å sluse fattige bønder over i industriell produksjon og ved forsøksvis å gjøre resten av landsbygda mer effektiv. Det er i spennet mellom industrialisering og jordbruk at statens sjanser for å lykkes ligger, og det er også i dette spennet at hundrevis av millioner av mennesker kan løftes ut av fattigdommen på en fornuftig måte.

Fattigdom i Kina handler med andre ord ikke om overføringer fra det internasjonale samfunnet, men om løsninger innenfor en raskt ekspanderende og moderne økonomi. Én av disse løsningene, mener økonomene, er å gi bøndene eiendomsrett – og dermed salgsrett – til den jorda de dyrker. Gjør man det, vil bøndene over natta få en sum som tilsvarer minst 500 milliarder ferske dollar på bok. De vil også slippe frykten for ekspropriasjoner som i våre dager skjer helt tilfeldig og uten noe varsel, ledet av korrupte byråkrater som skal bruke jorda for egen vinning.

Over til Afrika!

For store deler av verdens fattige handler veien ut mer om vekst, likefordeling og vilkårene i det lokale jordbruket, samt distribusjon av jord og eiendomsretten til denne. Det gjelder Brasil såvel som India og Kina, men også andre deler av Asia og Latin-Amerika. Og det er langt igjen. Likevel er det slik at antall fattige både har blitt litt mindre fattige, og dessuten færre i antall og andel av jordas befolkning. Det skyldes ikke minst at en gruppe land, med en svær andel av verdens fattige, har gått fra å være utviklingsland til å være framvoksende økonomier.

I de fleste deler av verden, uansett hva man nå mener om globalisering, vil både den rurale og den urbane fattigdommen kunne løses innenfor rammen av vekst, omfordeling, utdanning og sysselsetting. Det betyr ikke at det kommer til å bli løst, bare at potensialet er der. Fattigdom, slik man diskuterer det i dag, er og blir et endemisk problem bare i den grad det er knyttet til Afrika. For hva i all verden gjør man med et kontinent hvor halvparten av alle innbyggerne sør for Sahara lever på mindre enn en dollar om dagen?

Man prøver å identifisere problemet, for deretter å komme med løsninger. Og dermed er man rett inne i den brennhete politiske diskusjonen både om årsaker og virkemidler.

Og det betyr at det eneste det ikke er strid om er det enkle faktum at halvparten av sub-Saharas samlede befolkning på 700 millioner mennesker lever på 65 cent om dagen eller mindre.

Hvorfor er Afrika fattig? Tja, man kan selvfølgelig skylde på kolonistene fra tretti, førti eller femti år tilbake. Men andre land i verden har vært kjent for å stable seg på beina mye fortere enn det etter kriger, utbytting og råvareplyndring.

Eller man kan vise til det faktum at innlandsøkonomier, og spesielt de i tropiske strøk med mye sykdommer, har vanskeligere for å hevde seg økonomisk enn kystøkonomier – og mye av Afrika er jo nettopp innland.

Men i bunn og grunn handler Afrikas kontinuerlige misère rett og slett om to ting som også henger sammen: kriger, og elendig lederskap. I den grad kolonitiden spiller inn, skyldes det antakelig mer at grenser ble trukket på kryss og tvers av etniske skillelinjer, og – noe som er enda viktigere – at de ble trukket lenge før regional handel og folkelig samkvem etablerte mer «naturlige» grenser for politiske enheter.

Det særegne med Afrika er ikke «at de driver og kriger hele tiden,» for gudene skal vite at det kriges andre steder i verden også. Det spesielle er i stedet knyttet til hvor man kriger, og hvorfor.

Der man andre steder i verden kriger i ytterkantene av økonomien, kriger Afrika rett i hjertet av økonomien. Og der resten av verden kriger om nasjonale, politiske, religiøse eller etniske rettigheter, kriger Afrika om ressurser og råvarer.

Den demokratiske republikken Kongo er et godt eksempel på en krig som bar i seg begge elementer. Krigen der trakk inn alle landene rundt, og ble ført rett i hjertet av et område ekstremt rikt på råvarer. På det verste var Uganda, Rwanda, Burundi, Namibia, Angola, Zimbabwe og Tsjad innblandet i denne konflikten. Et land som kunne vært kilde til økonomisk vekst og handel for store deler av kontinentet ble istedet lagt fullstendig i ruiner.

Også nasjonale kriger blir ført i sentrum av de lokale økonomiene, som i Elfenbenskysten nå. Krigene i Sudan og Angola, og ustabiliteten i Nigeria, var og er knyttet til olje og andre naturrikdommer. Det betyr ikke at krigene ikke var, eller er, etniske også. Men en stor rapport i fjor som ble presentert av The Economist påpeker at krigene i Afrika er knyttet mer til den økonomiske aksen fattig-rik enn til etniske skillelinjer.

De landene som ikke er i krig påfører seg selv banesåret via udugelige nasjonale ledere. Krigen i Elfenbenskysten poppet opp fordi myndighetene i Abidjan plutselig fikk for seg at bare raseekte ivorianere skulle ha fulle rettigheter. Sultkatastrofen i Etiopia i 1984 var resultatet av en brutal tvangskollektivisering drevet fram av Addis Abeba. Sammenbruddet i Zimbabwes jordbruksproduksjon nå skyldes at Robert Mugabe driver ut alle profesjonelle bønder (mange hvite) til fordel for egne støttespillere i Zanu-PF. Fattige mennesker på hele kontinentet blir holdt nede av nasjonale regjeringer som enten ser på dem som en konkurrerende etnisk gruppe, som en femtekolonne for nabostaten, eller begge deler.

Handel eller u-hjelp?

Og hva gjør man da? Lyspunkter finnes, og har demonstrert at også Afrika kan trekkes ut av elendigheten. Kriger har opphørt i Sierra Leone, Angola, Liberia, Eritrea-Etiopia, Sudan (Darfur unntatt) og delvis Kongo. Botswana går så det suser, AIDS viser seg å ha mindre innvirkning på det totale økonomiske resultatet i Sør-Afrika, og oljelandene tjener fett med penger uten at det kommer innbyggerne til gode fordi korrupsjonen er så enorm – med Nigeria på korrupsjonstoppen.

Likevel. Selv om problemet er svært, selv om nasjonale regjeringer stikker pengene i egen lomme, slik det hevdes; selv om krigene kanskje alltid vil være der, så gror erkjennelsen fram om at det må gjøres et eller annet med Afrika. Det er i hvert fall hva man diskuterer i internasjonale fora akkurat nå. Fortsatt krangles det om uhjelp, gjeldslette, gjeldsslette eller handel (les globalisering) er veien å gå. Den franske presidenten Jacques Chirac vil ha avgift på alt som smaker av internasjonale pengetransaksjoner, flybilletter og lignende, mens den britiske regjeringen vil ha 50 milliarder dollar mer i året til uhjelp, hentet fra finansmarkedene og garantert av rike regjeringer i hele verden.

Det er uansett småpenger. Den fattige delen av verden kan tjene 700 milliarder dollar hvis EU og USA fjerner subsidier og handelsbarrierer, har FN regnet ut. Mens u-hjelpen utgjør 50 milliarder dollar i året totalt, kan fattige land tjene 110 milliarder dollar på handel med hverandre. Rike, industrialiserte land bruker 360 milliarder dollar på å beskytte egen industri mot import fra de fattigste av de fattige. Det de rike gir med den ene hånda tar de igjen med den andre, klager man i sør – med rette.

Men mange kommer til å snakke mye om hvordan man skal eliminere fattigdommen dette året.

---
DEL

Legg igjen et svar