«Men deretter er det i grunnen på’n igjen når alle de andre, ikke-estetiske hensynene melder seg på: distriktspolitikk, mangfold, barn og unge, hvem fikk i fjor, og hvem trenger det akkurat nå.»

Alle har vi en «instinktiv» smak. Kvalitetsforståelser. Kvalitetsbegrepet i samtidens kunst og kultur får oss til å reflektere over denne.

Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

Knut Ove Eliassen og Øyvind Prytz (red.):
Kvalitetsforståelser. Kvalitetsbegrepet i samtidens kunst og kultur

Norsk Kulturråd står bak en antologi som diskuterer kvalitetsbegrepet i kunsten og kulturen, redigert av litteraturviterne Knut Ove Eliassen og prosjektleder for kunst, kultur og Øyvind Prytz. De elleve bidragsyterne holder gjennomgående et høyt faglig nivå, men tekstene er likevel lett tilgjengelige for allmennheten. Her er det dessverre bare plass til å omtale noen få av bidragene.

Anne-DanielsenRedaktør Eliassen har skrevet både innledningen og et opplysende kapittel om kvalitetens begrepshistorie. Opprinnelig var «kvalitet» en egenskap ved et objekt, for eksempel fargen. Etter Newton og den vitenskapelige revolusjonen ble de såkalte «sekundære sansekvalitetene» som lukt og smak gjort til noe subjektivt, mens «primære sansekvaliteter» var objektive fordi de kunne veies og måles. Denne tvetydigheten ved kvalitetsbegrepet preger fortsatt dagens situasjon, hevder forfatteren: Kvalitet oppfattes dels som en objektiv egenskap, og dels som et resultat av subjektive smaksdommer. Eliassen forkaster en innholdsmessig forståelse av «kvalitet» og hevder at kvalitet må forstås som en relasjon. Biblioteks- och informasjonsviter Linnéa Lindskjöld beskriver likeledes kvalitet som «ett begrepp tomt på mening som fylls med innehåll av olika subjektspositioner som kämpar om att nå hegemoni i en diskurs».

Kvalitet er avhengig av estetikk og målestokk. Tore Vagn Lid, regissør og teaterviter, bemerker om kritikken av en oppsetning av Ibsens Lille Eyolf  at de samme egenskapene (kvalitetene) ved forestillingen gis stikk motsatt vurdering. Bedømmelsessystemer kan kollidere. Sosialantropologen Odd Are Berkaak skriver for eksempel: «Kvalitet er uforutsigelig, mens kvalitetsevaluering er høyst forutsigelig. Det er to forskjellige rasjonaliteter.» Musikkviter Anne Danielsen snakker om «den viktige dynamikken mellom begrepsliggjøring av kvalitet på den ene siden og begrepsløs estetisk erfaring på den andre». Hun deler kvalitetsbegrepet inn i form og funksjon: Kunsten forstått på egne premisser, og hvordan den virker på andre områder.

Det «uutsigelige» aspektet ved smaken og estetiske dommer tematiseres av nesten alle forfatterne. Litteraturhistoriker Frederik Tygstrup formulerer motsigelsen mellom bevisst og ubevisst smak dels som forholdet mellom en følelsesmessig og en refleksiv reaksjon, men også som relasjonen mellom en selvbekreftende og en «overskridende» vanedannelse. Vi er alle bærere av en «instinktiv» smak betinget av sosialisering. Men vi kan også alle forholde oss mer eller mindre refleksivt til vår egen smak. Likevel er det alltid noe ved smaken som unndrar seg forståelse og begreper. Dette er alle bidragsyterne mer eller mindre enige om.
Likevel belyser ingen av bidragene egentlig hvordan smaken og kvalitetsdommene kan beskrives mer detaljert. Alle gjør seg avhengige av begrepsmessige todelinger. Men hvis smaken er avhengig av mange faktorer, blir denne dualismen for enkel. Kvalitetsestetikken reproduserer således den gamle distinksjonen mellom refleksjon og umiddelbarhet. Den intense politiske kampen om utdanningsvesenet og pedagogikken er til syvende og sist motivert ut fra ønsket om definisjonsmakt når det gjelder å skape vaner hos barn og ungdom. Etter sosialiseringen er disse mer eller mindre uforanderlige som basis for senere smaksdommer. Disse «reproduktive» vanene er også betingelsen for de vaner som kan forandre seg og som vi ikke er underlagt på en mekanisk måte. Tygstrup spør: «Hvad udgør bæredygtige miljøer for konsolidering af intelligente kulturelle vaner? Hvordan fremmer vi produktionen, cirkulationen og receptionen af praksisser, der skaber transformative vaner i det kulturelle landskab i dag?» Ingen av bidragene besvarer dette spørsmålet.

I innledningen heter det om siktemålet med boken: «Målet er ikke å gi et definitivt svar på spørsmålet om den estetiske kvalitetens kjerne eller bestemme dens særlige kjennetegn, men å vise hvordan ‘kvalitet’ fungerer i bestemte kontekster. Siden kontekster endrer seg, følger det nødvendigvis at det til enhver tid er flere forskjellige kvalitetsbegrep i omløp som alle aktiveres i ulike vurderingssituasjoner. Det er dette denne boken handler om.» Boken er altså ikke normativ, men skal dokumentere hvordan kvalitet faktisk brukes. Dette forhindrer ikke at flere av bidragene er kritiske.
Kunstteoretiker Stian Grøgaards bidrag er bokens mest provoserende: «Dagens norske politiske administrasjon behandler alt arbeid som ufaglært arbeid. Det eneste unntaket er administrasjonen av andres arbeid, for den er nå blitt et eget fag som heter ‘ledelse’. Samtlige utdanningsreformer og omorganiseringer av kulturinstitusjoner de siste 20 år har underkjent grunnleggende trekk ved faglært arbeid: selvmotivasjon, en indre dynamikk drevet fram av fagligheten selv, og selvkorrektur.» Slik begynner Grøgaards slående kritikk av omdefineringen av «kvalitet» innen akademia til «relevans».
«Relevans er nemlig noe en administrasjon kan vurdere på vegne av alle. Kvalitet i seg selv er blitt en spesialkompetanse som ikke alle kan dele.» Grøgaard ser en likhet mellom objektets irrelevans i kunsten og utopien om det ufaglærte i akademia: Konseptet er alt, utførelsen intet. «Konseptkunsten uttrykker en ny estetikk, som legger vekt på å administrere egen kunstnerisk intensjon.»
Parallellen mellom søppel som stilles ut som kunst og administrative forandringer på universitetene som ikke er faglig begrunnet, er egnet til å skape en indignasjon som kan mobilisere til forandring.
Enkelte forfattere briljerer med trettende akademiske øvelser i begrepsakrobatikk der Hume, Kant, Bourdieu og andre prestisjetunge teoretikere namedroppes. Men når analysen påpeker klare misforhold mellom kvalitetsbegrepets innhold og funksjon, nærmer flere forfattere seg en engasjert ideologikritikk av kvalitetsbegrepet som et styringsinstrument inspirert av New Public Management.

Spranget mellom den estetiske forståelsen av kvalitet og dens flytende betydning på forskjellige områder skaper et sprang mellom teori og praksis, mellom estetikk og politikk. Avslutningen på Anne Danielsens artikkel kan derfor stå som en oppsummering av hele diskusjonen av kvalitetsbegrepet: «Men deretter er det i grunnen på’n igjen når alle de andre, ikke-estetiske hensynene melder seg på: distriktspolitikk, mangfold, barn og unge, hvem fikk i fjor, og hvem trenger det akkurat nå.»
Men de praktiske implikasjonene av denne antologien kan strekkes lenger. New Public Managements påvirkning på kvalitetsforståelsen og de politiske prioriteringene må reverseres. Venstresiden i Norge har gjort en fundamental feil ved å overlate store deler av byråkratikritikken til Høyre og Frp. Faglig dyktighet har vært en sentral verdi i arbeiderbevegelsen. Det gjelder også kunstsektorene og universiteter og høyskoler.
Denne fagligheten må gjenvinnes og byråkratiet bekjempes. Norges forskningsråd benytter seg i stor grad av eksterne komiteer rekruttert fra universitets- og høyskolesektoren for å bedømme kvalitet og fordele penger. Hvorfor ikke bevilge pengene direkte til dem som sitter med kompetansen?
Denne publikasjonen er initiert av Kulturrådet, men stort sett skrevet av folk fra universitetene. Hvorfor da Kulturrådet som et unødvendig mellomledd? Krymp supperådene og gi pengene direkte til dem som gjør jobben! – i dette tilfellet professor Knut Ove Eliassen.

---
DEL