I mellomtiden, i Syria, Libya, Bosnia

I Bosnia skapte freden den etniske delingen ingen general, ingen hær, ikke noe folkemord ville oppnådd. Vil det samme skje i Syria?

People stand in front of a damaged building in the northern Syrian town of al-Bab, Syria March 6, 2017. REUTERS/Khalil Ashawi - RTS11OJ8
Francesca Borri
Borri er krigskorrespondent og italiensk journalist. Hun skriver jevnlig i Ny Tid.

I sin siste rapport skriver Amnesty International om krigsforbrytelser «i et episk omfang». Det dreier seg ikke om Jemen, heller ikke om Libya eller Irak – det handler om Syria. Siden mai har det vært våpenhvile i landet. Etter scudraketter, gassangrep og klasebomber har Syria nå fått et nytt våpen: fred. Krigen er ikke over – ikke i det hele tatt. Over tre millioner syrere, en femtedel av den nåværende befolkningen, lever fremdeles under beleiring eller i områder som er vanskelig tilgjengelige. En nedgang på 50 prosent fra mai, sant nok – men dette bare fordi IS har falt og de IS-kontrollerte områdene er blitt frigitt.

FNs rådgiver i humanitære spørsmål Jan Egeland påpeker dette. Men det er også mer: Krigen foregår i Damaskus’ bysentrum, der julelysene igjen skinner i disse dager og gjenoppbyggingen av byen har tatt til. Tross advarsler om at gjenoppbyggingsarbeidet kan koste bortimot 350 millioner dollar og vare i 30 år, virker ikke Assad spesielt bekymret. Tvert imot: «Ja, vi mistet våre beste ungdommer, men til gjengjeld har vi nå et sunnere og mer harmonisk samfunn,» uttalte han i august.

Opprørernes tap. Snarere enn en gjenoppbygging er det som for tiden finner sted en omskaping av Syria, helt åpenlyst med et annerledes land som mål. Mange av områdene som nå ligger i ruiner, ble bygd for relativt kort tid siden, ofte ulovlig og uten planlegging, sier eksperter. Så hvorfor bygge dem opp igjen slik de var, skrøpelige på alle vis? Dekret 66, innført i 2012, er i denne sammenhengen et avgjørende dokument. Det handler om nyutvikling av uformell bebyggelse, som før krigen – da en tredjedel av befolkningen levde under sultegrensen og en annen tredjedel levde nær den – huset vel 40 prosent av syrerne.

Dekret 66 [se bildet] var heftig omdiskutert allerede fra starten – og faktisk én av de gnistene som antente revolusjonen. Det representerte en av disse ultraliberalistiske reformene som sørger for at de rike blir rikere på bekostning av en økende majoritet av stadig fattigere, fordi det tillot lokale profittmakere å erstatte gamle, falleferdige hus med luksuriøse skyskrapere – nye, elegante leiligheter som den opprinnelige befolkningen aldri ville hatt råd til. Kort sagt dreier det seg om den gentrifiseringsprosessen som pågår over hele verden. I Syria i dag, etter sju år med krig og 500 000 døde, skjer utviklingen enda mer friksjonsfritt siden mange eiendomsregistre er ødelagt. Og et stort antall av de syrerne som hverken er døde eller har emigrert, er ute av stand til å bevise at eiendommer er deres. Kartet over de første områdene som blir berørt – Basateen al-Razi i Damaskus, Baba Amr i Hams, Øst-Aleppo – sier alt. Disse stedene befinner seg i revolusjonens hjerte. De som mister alt, er de som satte seg opp mot Assad. Dekret 66 dreper ikke, det er sant. Men når det kommer til stykket, har det den samme virkningen som jetflyene som stadig hamrer løs på dem som fremdeles våger ikke å overgi seg.

Med FNs hjelp. På den annen side: Hva skjer med syrerne som vender tilbake? Fadi Ahmad Ismail er regjeringens representant for forsoning i Aleppo. Enhver som har kjempet mot eller bare kritisert Assad, kommer i kontakt med ham. Disse må forplikte seg til aldri mer å handle mot staten, ellers blir de fengslet. Men dette er ikke nødvendigvis nok. «Uansett hva regjeringen gjør,» sa general Issam Zahreddin i Den republikanske garden i oktober, før han ble drept, «vil vi ikke glemme. Vi vil ikke tilgi.»

Gjennom utnevnelse av embetsmenn som Fadi Ahmad Ismail og iverksettelse av lover som Dekret 66 samt talløse andre tilsynelatende tekniske tiltak, prøver Assad å skreddersy et nytt Syria. Og igjen er FN hans beste allierte, siden FN i Syria ikke er blokkert av Russland. FNs virksomhet i landet startet som humanitær hjelp: Ikke bare kjøpte FN varer og tjenester for millioner av dollar fra svartelistede forretningsfolk som Assads fetter og bakmann for noen av Assads blodigste militser Rami Makhlouf; FN bestemte seg for kun å handle med den internasjonalt anerkjente regjeringen i Damaskus; de sjekket heller aldri konvoiene sine eller undersøkte hvor og hos hvem maten, drivstoffet og medisinene deres endte opp. Slik hjalp FN Assad til å opprettholde en fasade av normalitet; til å sørge for syrerne i Assad-styrte områder og sulte alle de andre. På den måten fremsto diktatoren som en garantist for orden og stabilitet.

Vi europeere er aldri ganske enkelt franskmenn eller tyskere, hvilket er grunnen til at vi, selv om det virket urealistisk, oppnådde fred for 70 år siden.

Splitt og hersk. De senere forhandlingene i Genève fulgte samme linje. I stedet for å søke en generell, nasjonalt fremforhandlet avtale, gikk FN inn for en serie våpenhvileavtaler på lokalt nivå. Dette var et valg, eller kanskje en nødvendighet, gitt fragmenteringen av væpnede grupper, men sikkert er det at hver eneste våpenhvile kom i stand gjennom befolkningsutvekslinger mellom opprørere og lojalister, sunnier og sjiaer; gjennom sekteriske og konfesjonelle overlegninger – der opprørerne steg for steg ble samlet i områder hvor de kunne bombes til underkastelse eller tilintetgjørelse. Dagens såkalte gjenoppbygging er bare enda et redskap for denne demografiske metamorfosen av Syria. FNs utviklingsprogram UNDP virker ute av stand til å styre og overvåke implementeringen av prosjektene det finansierer – som tvert imot drives av en regjering som er rangert som nummer 173 av 176 på verdens korrupsjonsindeks.

Dette er ikke statens, men regimets gjenoppbygging. Og for mange analytikere er dette den beste løsningen – en styrking av det de på fransk kaller «Syrie utile»: Damaskus, Homs, Aleppo og Latakia – de mest avanserte og moderne byene i landet – mens alle andre kuttes ut, som om de ikke var annet enn en diffus nekrose av jihadister og fattigdom. Heller enn et hensiktsmessig Syria, er det som nå tar form et temmet Syria. Et Syria delt opp mellom sunnier og sjiaer – uten hensyn til at den arabiske våren i 2011 ba om frihet og verdighet, at aktivistene siterte Naomi Klein oftere enn Koranen. Som i Irak, og før dét, i Libanon, er løsningen for oss alltid oppdeling av land i etniske, konfesjonelle og også politisk homogene soner. Det gamle splitt-og-hersk, når alt kommer til alt. For på denne måten er det lett å kontrollere Midtøsten og oljen der.

Mer enn én identitet. Men om det er så lett å splitte – hvorfor ikke styre i stedet? Hvem er egentlig herre og mester? Få land i dag er mer delt enn Libya, som ikke lenger har noen sentralregjering, bare et antall konkurrerende maktsentra. Og uansett hvem du snakker med i Libya – minister, borgermester eller revolvermann – har alle sine egne krav å stille til Europa. Særlig til Italia. «For å stoppe migrantene,» får du høre, «vil vi ha dette og hint.» Alle i Libya er på jakt etter den som byr høyest. Så hvem utnytter hvem?

Vi kan raskt skissere Libya som Tripolitania mot Kyrenaika, som øst mot vest. Som enda et land som faktisk ikke eksisterer, skapt av Italia slik Irak ble skapt av britene, Libanon av franskmennene. Vi leser alt mot en bakgrunn av skjebnesvangre oppdelinger: sunni og sjia, islam og sekularisme, serbere og kroater, arabere og jøder – selv om alle vi møter, viser seg å ha langt mer varierte, komplekse og lagdelte identiteter. Det er nettopp israelere og palestinere – dem vi oppfatter som de mest uforsonlige fiendene av alle – som virkelig likner hverandre og er forent heller enn splittet gjennom et spill med speil: forent gjennom det som på samme tid splitter dem. De er aldri ganske enkelt arabere og jøder. Liksom vi europeere aldri ganske enkelt er franskmenn eller tyskere – hvilket er grunnen til at vi, selv om det virket urealistisk, oppnådde fred for 70 år siden. I dag er det krig som virker urealistisk.

I Mostar undervises serbiske og kroatiske studenter i forskjellige klasserom, med forskjellige undervisningsopplegg og pensum, av forskjellige lærere. Dette er det vi påla dem.

Bosnias skjebne. Likevel er rollemodellen fortsatt Bosnia. Dayton-avtalen. Den som i 1995 reorganiserte landet til en føderasjon og republikk, pluss et tredelt presidentskap, med tre regjeringer og tre parlamenter, 136 ministre og 127 politiske partier. Alt dette for å oppnå 43 prosent arbeidsledighet, 63 prosent blant unge – verdens høyeste. Symbolet på gjenoppbyggingen er broen i Mostar, en by der serbiske og kroatiske studenter undervises i forskjellige klasserom, med forskjellige undervisningsopplegg og pensum, av forskjellige lærere. Dette er det vi påla dem, i troen på at studentene ellers ville gå løs på hverandre med kniv. I stedet protesterer de: De vil være sammen.

Etter 24 år, 161 tiltaler og 2,5 millioner utskriftssider la Den internasjonale domstolen for det tidligere Jugoslavia endelig ned virksomheten 21. desember 2017. For Bosnia er tiden kommet for vareopptelling. Og som Ed Vulliamy, en reporter som dekket krigen fra frontlinjene, med bitterhet bemerket i The Guardian: I Bosnia har freden klart å skape den etniske delingen som ingen general, ingen hær, ikke noe folkemord ville oppnådd. For blant de mest skruppelløse kriminelle får vi ofte bekreftet at de mest seierrike kommandantene er, som Sun Tzu ville sagt, de som vinner krigen uten å kjempe.

---
DEL