People stand in front of a damaged building in the northern Syrian town of al-Bab, Syria March 6, 2017. REUTERS/Khalil Ashawi - RTS11OJ8

I mellomtiden, i Syria, Libya, Bosnia

I Bosnia skapte freden den etniske delingen ingen general, ingen hær, ikke noe folkemord ville oppnådd. Vil det samme skje i Syria?

Francesca Borri
Borri er krigskorrespondent og skriver jevnlig for Ny Tid.
Email: francescaborri@gmail.com
Publisert: 01.02.2018

I sin siste rapport skriver Amnesty International om krigsforbrytelser «i et episk omfang». Det dreier seg ikke om Jemen, heller ikke om Libya eller Irak – det handler om Syria. Siden mai har det vært våpenhvile i landet. Etter scudraketter, gassangrep og klasebomber har Syria nå fått et nytt våpen: fred. Krigen er ikke over – ikke i det hele tatt. Over tre millioner syrere, en femtedel av den nåværende befolkningen, lever fremdeles under beleiring eller i områder som er vanskelig tilgjengelige. En nedgang på 50 prosent fra mai, sant nok – men dette bare fordi IS har falt og de IS-kontrollerte områdene er blitt frigitt.

FNs rådgiver i humanitære spørsmål Jan Egeland påpeker dette. Men det er også mer: Krigen foregår i Damaskus’ bysentrum, der julelysene igjen skinner i disse dager og gjenoppbyggingen av byen har tatt til. Tross advarsler om at gjenoppbyggingsarbeidet kan koste bortimot 350 millioner dollar og vare i 30 år, virker ikke Assad spesielt bekymret. Tvert imot: «Ja, vi mistet våre beste ungdommer, men til gjengjeld har vi nå et sunnere og mer harmonisk samfunn,» uttalte han i august.

Opprørernes tap. Snarere enn en gjenoppbygging er det som for tiden finner sted en omskaping av Syria, helt åpenlyst med et annerledes land som mål. Mange av områdene som nå ligger i ruiner, ble bygd for relativt kort tid siden, ofte ulovlig og uten planlegging, sier eksperter. Så hvorfor bygge dem opp igjen slik de var, skrøpelige på alle vis? Dekret 66, innført i 2012, er i denne sammenhengen et avgjørende dokument. Det handler om nyutvikling av uformell bebyggelse, som før krigen – da en tredjedel av befolkningen levde under sultegrensen og en annen tredjedel levde nær den – huset vel 40 prosent av syrerne.

Dekret 66 [se bildet] var heftig omdiskutert allerede fra starten – og faktisk én av de gnistene som antente revolusjonen. Det representerte en av disse ultraliberalistiske reformene som sørger for at de rike blir rikere på bekostning av en økende majoritet av stadig fattigere, fordi det tillot lokale profittmakere å erstatte gamle, falleferdige hus med luksuriøse skyskrapere – nye, elegante leiligheter som den opprinnelige befolkningen aldri ville hatt råd til. Kort sagt dreier det seg om den gentrifiseringsprosessen som pågår over hele verden. I Syria i dag, etter sju år med krig og 500 000 døde, skjer utviklingen enda mer friksjonsfritt siden mange eiendomsregistre er ødelagt. Og et stort antall av de syrerne som hverken er døde eller har emigrert, er ute av stand til å bevise at eiendommer er deres. Kartet over de første områdene som blir berørt – Basateen al-Razi i Damaskus, Baba Amr i Hams, Øst-Aleppo – sier alt. Disse stedene befinner seg i revolusjonens hjerte. De som mister alt, er de som satte seg opp mot Assad. Dekret 66 dreper ikke, det er sant. Men når det kommer til stykket, har det den samme virkningen som jetflyene som stadig hamrer løs på dem som fremdeles våger ikke å overgi seg.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer