Mellomformatets muligheter

MELLOMFORMATET: Den mellomlange filmen blir dessverre ofte oversett. Med sine nye verk beviser regissørene Jean-Charles Hue og Ivan Marković på hvert sitt vis at formatet har mer enn nok tyngde.
Centar Regissør: Ivan Marković
Neil Young
Young er fast filmkritiker for Modern Times Review.
Email: neilyounggb@gmail.com
Publisert: 30.07.2019

Topo y Wera / Centar

Jean-Charles Hue,Ivan Marković

Frankrike/Serbia/Tyskland

Dokumentarfilm får dessverre langt mindre internasjonal oppmerksomhet og omtale enn fiksjonsfilm. Dette ble bekreftet da BBCs kulturavdeling i fjor høst gjennomførte en internasjonal spørreundersøkelse blant etablerte kritikere, som resulterte i en liste med de 100 beste filmene som er laget på andre språk enn engelsk. Utrolig nok inneholdt denne bare to dokumentarer – Dziga Vertovs Man with a Movie Camera (1929) på 73. plass og nylig avdøde Claude Lanzmanns ni og en halv time lange Shoah (1985), som klemte seg inn på en 96. plass. Kortfilmen fikk en enda kaldere skulder: Chris Markers tjueåtte minutter lange La Jetée (1962) var den eneste representanten for dette formatet, på en beskjeden 86. plass.

Resultatet peker på et generelt problem: Kortfilmer og dokumentarer får sjelden den oppmerksomheten de fortjener, og kortfilmdokumentarer rammes dobbelt. For dokumentariske arbeider av medium lengde er situasjonen enda dystrere. Slike produksjoner – som ikke glatt glir inn i de snevre rammene til tv-kanalene eller kinodistribusjonen – har et minimalt kommersielt potensial og strever ofte med å finne en passende sluse, selv innenfor kortfilm-kretsløpets kanaler. Kuratorene klager gjerne over mellomformat-produksjoner, som har en lengde på 30–60 minutter, fordi de er så «vanskelige å plassere inn i programmet». Men om viljen er der, får man til det meste: Progressive festivaler som FIDMarseille, IDFA i Amsterdam og CPH:DOX i København finner ikke bare en plass til mellomformatene, de lar dem slippe til i sine mest profilerte konkurranser.

Randsoner

Mellomformat-filmene viser ofte at de har tyngde nok – og vel så det – når de bare får sjansen. Dette ble nok en gang illustrert på den sekstende Doclisboa-festivalen, som gikk av stabelen 18.–28. oktober i Portugals stadig mer trendy hovedstad. I den eklektiske hovedkonkurransen funklet den 48. minutter lange Topo y Wera av Jean-Charles Hue som en uslepen diamant. I en alder av 50 er manusforfatter og regissør Hue fortsatt relativt ukjent utenfor hjemlandet Frankrike, hvis man ser bort fra et lite følge av entusiastiske filmnerder verden over. I hjemlandet ble hans stjernestatus etablert da hans andre spillefilm Mange tes morts vant den prestisjefylte Prix Jean Vigo, som hvert år tildeles en fransk debutantfilm. Handlingen i både Mange tes morts og dens forgjenger La MB de Seigneur (2010) foregår i Yénche-samfunnet i Beauvais, 80 kilometer nord for Paris. Filmene forteller historier hvor mennesker fra dette rom-samfunnet – som Hue selv vokste opp i – spiller fiksjonaliserte utgaver av seg selv. Hans store funn (som dominerer i begge filmene) er Fred Dorkel, en amatørskuespiller med et særegent talent og en unik tilstedeværelse.

Topo y Wera
Regissør: Jean-Charles Hue

Men Hue lager også rene dokumentarer, og har funnet et fruktbart materiale i den mexicanske grensebyen Tijuana. Topo y Wera er det seneste produktet av hans omgang med de fattigste beboerne i et område som lenge har blomstret som en følge av sin nærhet til California, men som også er merket av kriminalitet og forfall. Det er et verk i to deler, der den første introduserer oss for et forelsket par i tjueårene: Topo («muldvarpen») er tidligere gjengmedlem og har både mentale og fysiske skrammer fra sin «narcos»-periode – en kule ligger begravet i hjernen hans. Wera, opprinnelig fra Los Angeles, er en livat skravlekopp.

Hue følger paret på nært hold, der de stryker gatelangs eller henger med gjengen. Og tar (masse) dop: Crack-kokain er hovedpersonenes mentale flukt vekk fra pengesorger og andre livsproblemer. Hue navigerer sitt håndholdte kamera inn i de mørkeste krokene og viker aldri unna avhengighetens praktiske problemer og brutale konsekvenser. Dette er sterke og usminkede saker; de hardbarkede randsonene i samfunnet vil for noen kunne oppleves som drøy kost.

Topo y Wera viker aldri unna avhengighetens brutale konsekvenser.

Omtrent midtveis i filmen kommer det imidlertid et plutselig brudd; skjermen er sort i flere sekunder. Så gjenopptar Hue historien, flere år senere: Topo er nå alene, og i en situasjon så stusslig at det tidligere livsavsnittet til sammenlikning framstår som koselig idyll. Han bor bokstavelig talt i et hull i veggen, bortgjemt i utkanten av en getto som nesten ser ut til å ha vært utsatt for et atombombeangrep. Minnene fra tiden med Wera er det eneste som holder ham oppe. Det blir åpenbart at Topo lider av en udiagnostisert og ubehandlet sinnslidelse; vi ser ham tilbringe mesteparten av tiden med å vasse og rulle rundt i søppel. Den samlede effekten av alt dette er både gripende og rystende.

Konstruert miljø

Topo y Wera kombinerer empatisk humanisme og modig rapportering i et verk som befester Hues posisjon blant Frankrikes – og Europas – ypperste og mest eventyrlystne filmskapere. Han er kompromissløs og uangripelig, selvstendig og intelligent – med en tydelig sosial samvittighet. Om Hue ennå ikke nyter den internasjonale anerkjennelsen verkene hans gjør ham fortjent til, er han nå tilstrekkelig etablert til at han kan tillate seg å lage en mellomlang film hvis han vil. Å lage en mellomformat-film på begynnelsen av karrieren er imidlertid et risikabelt trekk. Men den 29 år gamle serberen Ivan Markovic beviste nylig at det ikke er umulig, med sin stillferdige og løfterike debut Centar, som hadde premiere i Doclisboas sideprogram, New Visions sist høst.

Der Hue retter blikket mot individer i deres sosio-geografiske kontekst, er Markovi hovedsakelig opptatt av konstruerte miljøer – og mer spesifikt i én utvalgt bygning i midten av den serbiske hovedstaden Beograd: Sava Centar, tegnet av arkitekten Stojan Maksimovic, er en kolossal konstruksjon ved elven Savas bredder. Komplekset er et grandiost vitnesbyrd om Jugoslavias siste storhetstid under det lange styret til Josip Broz, også kjent som Tito. Sava Centar har gjennom årtier huset konserter, kongresser, konkurranser og festivaler, inkludert Magnificent Seven, som viser dokumentarer på et gigantisk lerret. Men med sine 100 000 kvadratmeter og 4000 sitteplasser i hovedsalen befinner senteret seg i en utrygg posisjon når det gjelder finansiering og framtidig status. Anlegget er eid av Beograds byråd, men de regionale myndighetene ivrer etter å dele eierskapet med private aktører – som på sin side vegrer seg mot å tre inn i et samarbeid. Vedlikehold av et så enormt bygg er kostbart, og selv om Sava Centar fortsatt blir brukt til ulike tilstelninger, er deler av bygningen i forfall.

Centar er et storstilt portrett av et storslått landemerke.

Markovics film Centar er et storstilt portrett av et storslått landemerke, som nesten uten unntak blir vist fra innsiden. Regissøren forklarer at det er et bevisst valg – han ønsket å framheve tomheten i de imponerende interiørene. «Det er ikke alltid så tomt», innrømmet han i panelsamtalen i forbindelse med visningen i Lisboa, etter at han hadde presentert filmen som «en abstraksjon av virkeligheten».

De statiske kameraene observerer det daglige vedlikeholdet med en robotliknende distanse: En liten hær av arbeidere i grønne skjorter utfører sine ulike oppgaver med stillferdig effektivitet. Tilskueren legger nok merke til at den serbiske omgjengeligheten er holdt tilbake, som om arbeiderne gjør seg ekstra flid og tenker «se profesjonell ut, kanskje sjefen ser deg». Gjennom Markovic’ linser – i bilder som gjennomgående har en tiltalende skarphet – får Sava Centar en annen aura: Komplekset minner mer om et romskip fra det 21. århundre enn om en bygning fra en tapt sosialistisk æra. I en uttrykksfull sekvens åpner den digre salens hangarliknende dører seg mot en kullsvart tomhet, som om den var en portal til det ytre rom.

Den andre delen av filmen beveger seg nærmere Sava Centars menneskelige «beboere», inkludert nærbilder av matte arbeidere som fordriver tiden mellom skiftene. Rulleteksten formidler noe nøkkelinformasjon om Centar, men ellers unngår Markovic både forklaring og fortelling, og har dessuten valgt vekk filmmusikk. Lydene og bildene fra dette bisarre stedet – akterutseilt av historien, men så visst verdt å verne om for framtidige generasjoner – får tale for seg selv. I en førtini minutter lang film, som føles akkurat passe lang: kun dette – verken mer eller mindre.

Gratis prøve
Kommentarer