Mellom shiaer og kurdere i Irak

USA nøler i det viktige spørsmålet om hvordan makt skal overføres til irakerne. De står overfor en formidabel motkraft i form av ayatollah al-Sistani.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Striden tilspisser seg i Irak. USA vil ikke ha direkte valg før sommeren, mens shia-muslimene vil ha det. Den siste tiden har shiaenes mektige leder, stor-ayatollah Ali al-Sistani, fått uventet støtte fra britene i Basra. De mener valget kan holdes på grunnlag av ulike id-kort irakerne besitter.

Også i FN er holdningen en litt annen nå. Før jul sa generalsekretær Kofi Annan at han ikke så noen mulighet for å organisere frie valg før sommeren. Nå sender han derimot et team til Bagdad som skal vurdere ulike alternativer. Det skjer i og for seg etter oppfordring fra USA. For er amerikanerne også på glid?

Foreløpig er det ingenting som tyder på at amerikanerne har noen formening om noe som helst. I et klima med sprikende uttalelser, og mens de blir drevet fra skanse til skanse, går USA og dets okkupasjonsstyre – Coalition Provisional Authority – baklengs inn i framtida. Andre ser sitt snitt til å fylle maktvakuumet.

Hvorfor kan ikke USA bare skjære igjennom og bestemme kursen – like gjerne først som sist?

Katta ut av sekken

I november ifjor sendte USA sine tidligere planer for det okkuperte landet gjennom makuleringsmaskinen. Den lange prosessen fram mot selvstyre ble forlatt til fordel for et hurtigspor.

Det nye sporet satte prosessen på hodet. Man skulle ikke lenger stable demokratiet på beina først for deretter å overlate styringen til irakerne. Istedet skulle man gi irakerne politisk makt før valgene ble holdt, og før en formell grunnlov var på plass.

Overføringen av makt ble satt til 1. juli i år. Den timeplanen ligger fortsatt der.

Problemet var bare at amerikanerne ikke så for seg noe reelt demokrati i første omgang. Deres nye plan var å koble den politiske prosessen fra den konstitusjonelle: først skulle det utarbeides en midlertidig forfatning for landet. Dernest skulle det holdes indirekte valg på en midlertidig nasjonalforsamling som deretter skulle velge en provisorisk regjering, og først etterpå – ut i 2005 – skulle det velges en grunnlovgivende forsamling.

Som igjen skulle gi startskuddet for en endelig forfatning, et endelig parlament og en skikkelig regjering.

For å gjøre en lang historie kort: ayatollahen krevde både direkte valg på denne siden av sommeren, og at grunnloven skulle utarbeides av valgte irakere uten innblanding fra andre, for deretter å stemmes over nasjonalt. Det siste punktet måtte USAs mann i regionen, Paul Bremer, gi seg på. Det andre spørsmålet er altså gjenstand for heftig debatt akkurat nå.

For USA er det mye som står på spill. For, som Noah Feldman, advokat og rådgiver i forfatningsspørsmål for CPA, sa i et intervju med New York Times: «hvis man går for hurtig fram, kan man risikere at feil mennesker blir valgt.» Det slapp katta ut av sekken, slik shia-muslimene så det. Derfor står ayatollahen knallhardt på sitt: irakerne skal ha ordentlig demokrati. Og de skal ha det nå.

De siste ukene har hundretusener av irakere demonstrert til støtte for dette kravet. Det er en konfrontasjon som USA helst ikke vil ha, fordi den involverer nettopp de shiaene som amerikanerne har hatt som allierte i Irak. Og det er en maktdemonstrasjon fra al-Sistani, som på den måten setter til skue den makt han har over landets shiamuslimer. Så hvem er denne mannen som utfordrer det amerikanske hegemoniet?

Ikke som Khomeini

Hans fulle navn er Muhammad Ali al-Husseini al-Sistani. Hans historie er en lang rekke negasjoner. Han er ikke iraker, men iraner. Han har ingen hær og intet politisk parti. Han opptrer nesten aldri i det offentlige rom, og har ingen personlige ambisjoner; såvidt man vet.

Likevel er alle; fra USA til resten av det internasjonale samfunnet, enige om én ting: dette er mannen som kan velte de nykonservatives ambisjoner i Irak. Ett ord fra al-Sistani, og det er full krig. Grunnen til det, er at al-Sistani har enorm nedslagskraft blant Iraks shiamuslimer. Og ikke bare dem. Som en av få marjaer – en slags pave for shiamuslimene – har han millioner av tilhengere verden over, ikke minst i Iran der han studerte og virket i den religiøse byen Qom gjennom mange år.

En slik utvetydig makt kan brukes til mange ting. Så langt har han brukt den til å dempe motstanden mot okkupasjonsstyret. Men amerikanerne gjenkjenner makt når de møter den. De vet at de ikke kan gjøre noe i Irak hvis ikke al-Sistani på en eller annen måte er med på å dra lasset.

Ali al-Sistani vil én eneste ting. Og det er at det nye regimet skal gjenspeile forholdene på bakken. Det betyr at shiamuslimene, som er i majoritet, må få en forholdsmessig større andel av makten enn de andre religiøse og etniske gruppene, som sunni-muslimene og kurderne.

Også dette har USA erkjent. Skal man lage demokrati, kommer man ikke unna den største folkegruppen. Det de derimot ikke vil ha, er en shiastat med basis i sharia som knytter bånd til Iran og utvikler seg i retning av et prestestyrt diktatur.

Når amerikanerne legger slik vekt på at direkte valg ikke er mulig nå, skyldes det ikke minst den ustabile politiske og militære situasjonen. Som i andre krigsherjede land, ser USA for seg at volden og krigshandlingene etter hvert vil avta, mens forsyninger av vann, mat, brensel og energi kommer på plass igjen. Det vil gi bedre klima for valgene, og mer støtte til moderate. Derfor bør valgene utsettes.

Antakelig tar USA feil på begge punkter. Å utsette valgene vil ikke gjøre ting lettere i Irak, men vanskeligere. Dessuten er ikke al-Sistani tilhenger av en religiøs stat. Ayatollahen tilhører nemlig en helt annen shia-retning enn det hans iranske motpart, Ruhollah Khomeini, stod for. Der Khomeini hadde sitt ståsted i velayat faqih – som setter religionen over alt annet – har al-Sistani sine røtter i en sterk iransk shia-tradisjon som mener at religionen og politikken er to adskilte sfærer.

For al-Sistani handler det ikke om at religionen ikke bør forurense politikken, men at politikken ikke må forurense religionen. Et styre av religiøse lærde er derfor ikke for ham. «Hvem man enn velger, så sørg i hvert fall for å velge en uten turban,» sier ayatollah al-Sistani. Det er hans religiøse ståsted snarere enn politisk opportunisme.

Livredde kurdere

Men kan man stole helt på det? Man snakker tross alt om et land der kvinner i stadig større grad forsvinner inn under diverse hodeplagg, der al-Sistanis stemme blir stadig mer politisk og der presset fra de mer radikale shia-muslimene bare øker.

«Utlendingen» al-Sistani blir av sine egne anklaget for å løpe amerikanernes ærend. De ønsker en sterkere tale mot okkupasjonen, noe som kan være årsaken til ayatollahens stadig klarere markeringer.

I sin balansegang mellom okkupasjonsmakten og radikale shiamuslimer, fins det en nedre grense for al-Sistani. Derfor har han sendt en tindrende klar beskjed til Paul Bremer: enten blir det direkte valg – og dermed relativt større makt til shiaene – eller så vil dere se streiker, demonstrasjoner, gå-sakte-aksjoner og sivil ulydighet. De siste ukenes massive folkeopptog har vist at al-Sistani på ingen måte bløffer.

Stilt overfor en så formidabel kraft, har amerikanerne i realiteten intet annet valg enn å kapitulere. Men siden de frykter reaksjoner fra sunnier og kurdere, har de foreløpig lagt seg på en mellomposisjon. Den går ut på at det ikke er mulig å avholde frie valg nå. Det skyldes at ingenting er på plass hva angår den praktiske gjennomføringen av dem.

Amerikanerne peker på at det ikke fins valglister i Irak. Ei heller har man politiske partier. Fortsatt er krigen i full gang i deler av landet. Så seint som i midten av januar døde over tyve personer i en selvmordsaksjon mot okkupasjonsstyrets hovedkvarter.

Det er for å vurdere denne situasjonen at FN nå sender et team til Bagdad. Det skjer etter press fra USA, og etter at al-Sistani sa han ville respektere en dom herfra. I beste fall ligger det an til et kompromiss mellom al-Sistani, FN og Paul Bremer. Men problemene er ikke over med det. For hva vil sunniene og kurderne si?

Blant sunniene er følelsene delte. I hvert fall noen av dem håper at et slikt valg kan gi mer makt til en gruppe av sunnier og baathister kombinert. Andre frykter at hevngjerrige shiaer i maktposisjon vil slå tilbake etter mange tiår med et sunni-dominert diktatur.

Kurderne, derimot, er livredde. De frykter at et valg vil frata dem et ti år langt de facto selvstyre som vil bringe dem hodestups inn i en felles stat, noe som «vil være omtrent det samme som å sende en sjetteklassing tilbake til førsteklasse,» slik kurderne ser det.

Problemet, i denne sammenheng, er at kurderne har bygget sitt demokrati gjennom ti år. De vil derfor ha selvstyre i en føderasjon snarere enn å vende tilbake til en stat der ingenting er på plass.

Så sterkt har kurderne fremmet sine krav om en semi-stat at de har drevet amerikanerne til vanvidd. For her kommer jo hele den gamle problemstillingen opp om forholdet til Tyrkia og Iran, forholdet til resten av Irak – om sunnier og shiaer også skal kappe land i en føderasjon – og forholdet mellom sentrum og periferi. En felles stat, derimot, skaper kuldegysninger blant dem som ikke er shiamuslimer og som frykter en religiøs totalitarisme.

Det er i det hele tatt ikke lett, dette, og det blir ikke lettere av at amerikanerne ikke skjærer igjennom. For de må bestemme seg snart. Allerede den 28. februar skal det foreligge en midlertidig grunnlov som skal definere statens struktur og borgernes rettigheter. Det betyr at spørsmålet om føderasjon eller ikke må avklares før det. Lite tyder på at partene blir enige. Men kan man utsette denne prosessen enda lenger?

---
DEL

Legg igjen et svar