Mellom fløyene

PRIOS Stein Tønnesson støtter Devolds omorganisering. Men samtidig vil han helst ha et mindre forsvar.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I Ny Tid og Dagbladet de siste ukene har professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary og Luftkrigsskolens Øistein Espenes og Karl Erik Haug debattert betydningen av de sikkerhetspolitiske endringene etter den kalde krigen for det norske forsvaret.

Omtrent samtidig skapte avsløringen av budsjettoverskridelsene i forsvaret høye bølger rundt forsvarsminister Kristin Krohn Devold, noe som hang sammen med motstanden mot den igangsatte omorganiseringen av militærvesenet.

Direktør ved Peace Research Institute of Oslo (PRIO) og SV-medlem Stein Tønnesson mener det er behov for en omorganisering i lys av den nye strategiske og sikkerhetspolitiske situasjonen, men når han har blitt tatt til inntekt for forsvarets eget forslag til nytt strategisk konsept, presentert i rapporten Styrke og relevans, ønsker han å presisere:

– Forsvaret skal ha honnør for at de på denne måten har åpnet debatten om sikkerhetspolitikken, men jeg sa aldri at deres forslag var godt på alle områder. Snarere er det syv viktige motargumenter, forteller Tønnesson.

– La oss få høre.

– For det første neglisjerer rapporten at verden er blitt fredeligere og at behovet for en klassisk militærorganisasjon dermed er redusert. For det andre hopper forsvaret bukk over analysen av de sikkerhetspolitiske utfordringene i en unipolar verden (der en stormakt dominerer militært. red.anm.).

– Hvordan?

– En unipolar verden er i grunntrekk mer stabil enn en bipolar. Men den stabiliserende effekten av unipolaritet trues av tre kilder, nemlig rivaler eller utfordrere til det globale herredømme, terror og maktarroganse. Under Bush ser vi etter min mening det siste, men et slikt fundamentalt rammeforhold utelater forsvaret av åpenbart politiske årsaker, sier Tønnesson.

Enten-eller

Videre mener han at Styrke og relevans overser at også norske sikkerhetsinteresser må sees i et globalt lys. Det holder ikke å fokusere på nærområdene, slik forsvaret gjør. Dette trekker Tønnesson frem som sin tredje innvending.

– For det fjerde skriver de gjennomgående om «tilstrekkelig folkerettslig forankring» for eventuelle militæroperasjoner utenfor Norge. Men å snakke om tilstrekkelig forankring er å tåkelegge debatten om folkeretten. Her skal det ikke være grader, men enten-eller, sier han.

For det femte mener Tønnesson at forslaget har et problem når det gjelder beslutningsstrukturen i forsvaret.

– Dagens forsvar er dyrt og irrelevant. Omlegging er nødvendig. Devold har tatt på seg en tøff og nødvendig jobb. Men når det skjer en endring fra et beredskapsforsvar til et forsvar med kontinuerlige oppgaver – jeg tenker på stadig krigsdeltagelse, men også håndheving av fiskeriressurser og oljeressurser – burde dette få konsekvenser for beslutningsstrukturen.

Monopol på debatten

I en fotnote i Styrke og relevans kan forsvaret fortelle at «Sikkerhetspolitiske virkemidler inkluderer i første rekke følgende saksfelt: (1) politiske, (2) lovmessige, (3) politimessige, (4) diplomatiske, (5) økonomiske, (6) informasjonsmessige, (7) humanitære og (8) militære». Styrke og relevans er med andre ord et generelt sikkerhetspolitisk dokument som ikke bare forholder seg til militærmaktens rolle.

– Da stiller jeg meg tvilende til at en organisasjon som bare representerer 1/8-del av de sikkerhetspolitiske oppgavene skal formulere Norges helhetlige sikkerhetspolitiske konsept. Forsvaret fortjener ros for å ta på seg en viktig tenkejobb, men egentlig burde andre departementer og andre politikere tatt styringen. Det bør være en overordnet politisk oppgave å formulere et strategisk konsept. Og de militære må holdes litt på plass.

– Men skyldes ikke dette rett og slett at forsvaret er de første og hittil eneste som har sett behovet for en nytenkning av sikkerhetspolitikken. Er det ikke slik at mangelen på sikkerhetspolitisk debatt har skapt et tankemessig vakuum forsvaret så seg tvunget til å fylle?

– Jo. Der har du det. Forsvaret er de som sterkest ser behovet for nytenkning. De andre aktørene er alt for trege, og jeg har inntrykk av at det er i forsvarsdepartementet den mest interessante og presise sikkerhetspolitiske debatten foregår.

– Så du etterlyser en mer omfattende sikkerhetspolitisk debatt. Har du også et forslag til løsning?

– Det jeg ønsker er en generell sikkerhets- og fredsstrategi, som selvsagt forteller hva som skal være det militæres oppgaver, men som også sier noe om sivilforsvaret, politiet, utviklingssamarbeid, FN, hvordan motvirke terrorisme og så videre. Dette initiativet bør komme fra statsministeren og bør forankres i en komité med statsråder fra flere departementer.

Livredd

Det siste poenget til Tønnesson dreier seg om et enkelt punkt i dokumentet fra forsvaret. Et punkt som gjør Tønnesson livredd. Vi siterer: «Jo mer en terroraksjon vurderes å ha en sikkerhetspolitiske dimensjon, desto større grunn er det til å håndtere forholdet som militær suverenitetshevdelse. I tvils- eller gråsonetilfeller vil forsvarsministeren og justisministeren i fellesskap, eventuelt regjeringen, kunne konstatere hvem som har primæransvaret for å håndtere en oppstått situasjon. Forsvaret vil alltid ha et overordnet ansvar for å håndtere terrorsituasjoner som kun kan løses med bruk av luftforsvarssystemer.»

– Og hva er problemet?

– Les sitatet nøye. Det som egentlig står her, er at det ikke finnes et avklaret ansvarsforhold i en terrorsituasjon. Dersom man i et offentlig strategisk konsept fra det norske forsvaret ikke vet om det er justisministeren eller forsvarsministeren som har ansvaret, inviterer vi jo til aksjoner mot Norge. Det gjør meg livredd.

Mellom fløyene

Det er vanlig å forestille seg at den forsvarspolitiske debatten i Norge står mellom to fløyer. Den ene kalles gjerne realister, og er tilhengere av et tradisjonelt invasjonsforsvar og en sikkerhetspolitisk orientering som under den kalde krigen. Den andre fløyen er langt mer tilbøyelig til å støtte norsk deltagelse i humanitære og andre intervensjoner, også der det mangler FN-mandat, når situasjonen gjør det nødvendig.

– Hvordan plasser så du deg i forhold til disse blokkene, Tønnesson?

– Jeg står mellom dem, og er verken tilhenger av et kald-krigs-forsvar eller en overdreven bruk av militærmakten som utenrikspolitisk virkemiddel. Jeg vil reflektere over globaliseringens virkning på det norske forsvaret, men er skeptisk til ideen om et nisjeforsvar der Norge deltar i Nato eller EU-operasjoner. I forsvarets strategikonsept står det for lite om FNs rolle. Jeg vil ha et tydeligere krav om folkerettslig forankring enn det man legger opp til.

Lavere forsvarsbudsjett

– Ok. Mer konkret. Hva mener du det norske forsvarets rolle bør være?

– La oss ha som betingelse at en endring er nødvendig og først spørre oss om størrelsen på forsvarsbudsjettet. Mener vi forsvaret skal få flere oppgaver og et høyere budsjett, at budsjettet skal være som nå og at det må foretas omprioriteringer, eller mener vi at det skal være lavere og at vi også ønsker nedskjæringer. De stemmene internt i forsvaret som kritiserer Stortinget for å ha gitt forsvaret flere oppgaver uten å øke budsjettene, har et godt poeng. Jeg for min del vil imidlertid ha et lavere budsjett og dermed også færre – men andre – oppgaver enn det forsvaret har hatt til nå.

– Videre.

– For det andre må vi vurdere forholdet mellom territorielt forsvar og internasjonale oppgaver. De klassiske realistene forestiller seg en fordeling der 90-95 prosent går til territoriell forsvarsberedskap og bare en liten del til internasjonale oppgaver. Motstanderne deres ønsker gjerne et mye sterkere internasjonalt engasjement fordi de oppfatter deltakelse i internasjonale militæroperasjoner som den beste beredskap. Jeg ønsker meg anslagsvis 70 prosent forsvar av rene norske interesser og 30 prosent til internasjonale operasjoner.

– Så du mener at militærmakt i visse situasjoner kan føre noe godt med seg?

– Ja. Selv som fredsforsker mener jeg det. Men jeg må innrømme at jeg har store problemer med å bestemme meg for når det kan forsvares.

Når det gjelder den andelen som skal brukes på å forsvare norske interesser, mener Tønnesson at man gjør rett i gå vekk fra det tradisjonelle invasjonsforsvaret. Istedenfor bør omlag halvparten brukes på spesialisert beredskap mot begrensede angrep. Den andre halvparten bør brukes på løpende oppgaver som kystvakt og lignende, forklarer han.

Litt naiv?

– Hva med de internasjonale oppgavene? Tenker du deg militære intervensjoner eller fredsbevarende operasjoner?

– Jeg satt i en paneldebatt med Kristin Krohn Devold en gang, og vi var kommet til dette punktet. Da tok hun meg overbærende i armen og sa: «Du er visst litt naiv, du.»

– Hva hadde du sagt?

– Jeg sa at Norge er internasjonalt kjent som en fredsnasjon, med nobelprisen og engasjement i fredsforhandlinger mange steder i verden. Vi bør fokusere vårt militære bidrag internasjonalt til håndhevelse av våpenstillstandsavtaler og fredsbevarende oppdrag. Slik kan vi bruke militærmakten til å underbygge vår rolle som fredsbygger. De store militære konfliktene bør vi holde oss unna, og en slik spesialisering kan godtas også av våre Nato-partnere. Det mener jeg fortsatt, selv om Krohn Devold synes det er naivt.

– Men dette har jo visse konsekvenser. Blant annet at andre må stå for den skitne delen av arbeidet når det er nødvendig?

– Ja, det er riktig. I en del tilfeller vil jeg komme til å mene at visse ting må gjøres – at en militær intervensjon er nødvendig – men at Norge ikke skal ta seg av det. Det mest opplagte eksempelet er Rwanda 1995, da en FN-styrke burde gått inn og hindret folkemordet. I tillegg er det et annet problem ved argumentet mitt, som jeg også innser.

– Hva da?

– Jeg har sagt at Norge bør ha et spesialisert forsvar mot begrensede angrep. Da kan vi nok trenge styrker med kamperfaring fra fredsopprettende operasjoner som de i Afghanistan og Irak.

– Så det er noen svakheter ved posisjonen?

– Ja. Dette har jeg egentlig ikke lyst til å tenke, verken som fredsforsker eller SV-er. Dette er Kristin Krohn Devolds logikk.

Kriterier for intervensjon

Dersom man ser på de intervensjonene som har funnet sted etter den kalde krigen, fra Bosnia, via Somalia, Haiti og Kosovo til Afghanistan og Irak, og i tillegg ser på de situasjonene der en intervensjon burde ha vært foretatt – særlig Rwanda – mener en del at det er et behov for å diskutere kriteriene for legitimiteten til humanitære intervensjoner på nytt.

Janne Haaland Matlary skrev i sitt første innlegg i Ny Tid: «Skrittet mot mer og mer politisk og humanitær intervensjon er tatt allerede, og krever praktisk og realistisk sett at det militære virkemiddel er med. Men reglene vi har i FN-pakten er skrevet med tradisjonell stat-til-stat-krig som ramme, og passer ikke i dag. Det er tid for ny normutvikling for bruk av militærmakt som er basert på menneskerettighetene fremfor statssuvereniteten, og på FN fremfor stormakter.»

– Har du noen forslag til hva kriterier for humanitære intervensjoner kunne inneholde, Tønnesson?

– FNs høynivåpanel har drøftet behovet for slike kriterier i rapporten Our Shared Responsibility. Der legger de seg tett opp til rettferdig-krig-tradisjonen, og har listet opp noen ganske fornuftige kriterier. Men dersom man mener at hovedproblemet med dagens FN er at det er for vanskelig å få Sikkerhetsrådet til å samle seg om beslutninger, vil slike kriterier bare gjøre situasjonen vanskeligere. De kriteriene høynivåpanelet har foreslått er såpass strenge at én av veto-maktene enkelt vil finne et kriterium som tilsier at man forholder seg passiv. Man kan hevde at veto-systemet i Sikkerhetsrådet er begrensende nok i seg selv, og at behovet for kriterier dermed faller bort.

– La oss bli litt konkrete. Hva mener du bør gjøres med situasjonen i Darfur akkurat nå?

– Jeg mener det er behov for en betydelig intervensjon i FN-regi.

– Ok. Hva med Kosovo-krigen?

– Jeg var mot intervensjonen I 1999, men ikke fordi overgrepene var for små. De var store nok til å rettferdiggjøre en humanitær intervensjon, men jeg var mot fordi jeg mente risikoen var for stor. Jeg fryktet at forholdet mellom Vesten og Russland ville bli ødelagt og at serberne ville utvikle et rent hat-forhold til Vesten. Dessuten fryktet jeg at situasjonen skulle skape presedens for intervensjoner uten klar folkerettslig støtte. På det første punktet tok jeg feil. Intervensjonen gikk alt i alt ganske bra, og Milosevich-regimet falt. Men krigen hadde ikke grunnlag i folkeretten, avslutter Tønnesson.

---
DEL

Legg igjen et svar