Mellom utopi og praksis

«Alle» snakker om tostatsløsningen, slik at palestinere og israelere får hver sin stat. For heller ikke denne uka drøftet FN det som stadig flere «folk på bakken» ønsker: Å leve sammen i én stat med like rettigheter.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Utopi. «Énstatsløsningen, en visjon basert på likhet, er den eneste løsningen som vil kunne la folk leve sammen og ikke utrydde hverandre – selv om denne visjonen i dag er fullstendig utopisk.»

Sitatet er hentet fra et intervju fra 1999 med den palestinske litteraturviteren og fredsforkjemperen Edward Said (1935-2003). Said har blitt omtalt som palestinernes aller mektigste politiske stemme, kjent for den banebrytende boka Orientalismen (1978).

Said var allerede på 1990-tallet sterkt kritisk til Oslo-avtalen fra 1993, en avtale han kalte «apartheid». Hans alternativ? Å se området på fra Gazastripen via Jerusalem til Vestbredden – og hele dagens Israel – som ett land. Et land hvor palestinere og israelere – muslimer, kristne, jøder, bahaier og andre religioner – på sikt kan ha som mål å leve sammen i én demokratisk og sekulær stat.

FAKSIMILE: Ny Tid utgave 34.

Saids ønsker sto i forlengelse av tankene til en lang rekke kjente personer med både jødisk og palestinsk bakgrunn, også før staten Israels opprettelse i 1948. Men var visjonen hans «fullstendig utopisk» i 1999, kan den virke enda mer urealistisk i dag. Den siste uka har en hel verden fulgt palestinernes president Mahmoud Abbas og arbeidet forut for hans historiske reise til FN-bygningen i New York by.

For det palestinske lederskapet har siden fredsforhandlingene brøt sammen med Israel i fjor høst, kjempet iherdig for å få til en historisk anerkjennelse av en palestinsk stat, for så å søke medlemskap i FN. Et flertall på over 120 land skal være rede til å anerkjenne Palestina. Mens USA under Barack Obamas ledelse er blitt satt i stadig vanskeligere situasjon.

Men Abbas står på sin valgte kurs. Siden september i fjor, da fredsforhandlingene med Israel brøt sammen, har den palestinske selvstyremyndigheten besøkt enkeltland og bedt om anerkjennelse for et selvstendig Palestina. 17. september kunngjorde også utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) at Norge er «rede til å anerkjenne en palestinsk stat».

Når Ny Tid spør Støre om hva han tenker om mulighetene for én stat, istedenfor to stater, svarer han:

– Norge støttet delingsplanen for Palestina slik den ble votert over i 1947, og vi har siden støttet FNs arbeid for at løsningen på konflikten skal være basert på at to stater som skal leve side om side i fred og sikkerhet, sier Støre til Ny Tid.

Meningsmålingene

Men på bakken blant palestinere, og hos en del intellektuelle israelere, ser det annerledes ut. En meningsmåling utført på Vestbredden og Gazastripen i fjor, av Jerusalem Media and Communication Centre (JMCC), viser at den palestinske støtten til en tostatsløsning minsker.

Énstatsløsningen, derimot, har fått økt oppslutning: 34 prosent av palestinerne var i 2010 tilhenger av å leve sammen med israelere i én stat, mot 21 prosent året før. På samme tid falt støtten til en tostatsløsning med over ti prosent, fra 55 til 44 prosent, blant palestinerne. En undersøkelse publisert nå i august 2011, viser at den palestinske støtten til én stat, to folk, har økt ytterligere.

Det er ikke bare palestinere og venstresideaktivister som mer og mer har økt diskusjonen rundt enstatsløsningen de siste månedene. I USAs konservative månedsmagasin, The American Spectator, lanserte også statsvitenskapsforskeren Reid Smith den 16. august målet om én stat som det mest realistiske – etter at Oslo-prosessen i over to tiår har basert seg på å dele landet i to.

«Jeg vil gjerne foreslå et alternativ: enstatsløsningen, som vil vise Israels aksept av palestinere i det jødiske samfunnet. Med de samme rettigheter og privilegier som israelere selv nyter…» skriver Reid.
Jerusalem-fødte og jødiske Miko Peled, forfatter av boka Generalens sønn (2011), skrev nylig i The Palestine Chronicle:

«Tostatsløsningen er ferdig, grunnet flere tiår med bosettingsaktivitet forankret i ubevegelige kolonier. Et pluralistisk, sekulært demokrati i hele Israel/Palestina, med ingen deling og ingen segregering, vil være en drivkraft for kreativitet og samarbeid, og det vil muliggjøre at israelere og palestinere kan gå videre mot en lys framtid. Det som virket i Sør-Afrika og i de desegregerte amerikanske sørstatene, kan virke i Israel/Palestina også.»

Den verdenskjente israelske historikeren Ilan Pappé skriver nå noe av det samme, med Noam Chomsky, i den nye boka Gaza in Crisis: Reflections on Israel’s War Against the Palestinians (2011).

«Bortfallet av Oslo-avtalen på begynnelsen av det tjueførste århundre ga særlig stimulans til den gamle/nye ideen om en enstatsløsning. Den synes å være blant oss igjen, og interessen for den vokser for hver dag. Og likevel vises det ikke som et punkt på dagsordenen til noen av aktørene av betydning på Palestina-sjakkbrettet. Verken stormaktene eller små politiske fraksjoner godkjenner det som en visjon eller strategi, langt mindre som en taktikk for framtida. Fordelene er imidlertid ubestridelige, gitt de manglende alternative løsningene.»

Kritisk Israel-ambassade

Felles for mange av de som i økende grad argumenterer for én stat, er kritikken mot resultatet av Oslo-prosessen og Oslo-avtalen, som ble tilrettelagt av utenriksminister Johan Jørgen Holst (Ap) og diplomatekteparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul. De framforhandlet en avtale basert på at israelere og palestinere skulle bo i hver sine to stater, adskilt fra hverandre med gjensidig anerkjente grenser.

Problemet, mener kritikerne, var at enigheten mellom Israel og PLO i Oslo låste den videre utviklingen opp mot «to folk, to stater»-logikken. Men Israel forsvarer et slikt fokus. Ambassadør Michael Eligal opplyser til Ny Tid at de israelske intellektuelles ønsker bare vil gjøre situasjonen verre.

– En énstatsløsning er ingen reell løsning, og det vil trolig gjøre ting verre. For Israel er dette helt utenkelig å akseptere, siden det vil bety en dramatisk endring av hele landet og få store konsekvenser for innbyggerne, skriver den israelske ambassaden i en uttalelse til Ny Tid, sendt via informasjonssjef Hildegunn Hansen.

På lignede vis svarer ambassadøren for de palestinske selvstyremyndighetene i Oslo, Yasser Alnajjar:

– Det finnes ikke et mulig eller kjent alternativ til tostatsløsningen. Det internasjonale samfunnet og fredsprosessen har jobbet for denne løsningen i flere tiår nå. Det er den eneste løsningen på den palestinsk-israelske konflikten, sier Alnajjar til Ny Tid.

Samtidig påpeker han at en utfordring er nettopp vestlige makters sterke støtte til Israel:

– I tillegg er det bred støtte fra Vesten til staten Israel som en jødisk stat, tross historiske fakta. Så vi tror ikke at ideen om en stat med ulike etniske og religiøse grupper innen en jødisk stat vil gå noe sted, skriver den palestinske ambassadøren til Ny Tid.

Forfatterperspektivet

Men når Ny Tid møter den palestinske forfatteren av boka Morgen i Jenin (2010), Susan Abulhawa, i forbindelse med kultur- og fredsfestivalen Viewing Palestine 2011 i Oslo, påpeker hun at stadig flere heller ser på tostatsløsningen som det mest urealistiske.

Historien viser at tostatsløsninger ofte fører til mer splid og mer ulikhet enn det som er nødvendig, sier Abulhawa til Ny Tid.

Hun er opprinnelig fra Øst-Jerusalem. De palestinske selvstyremyndighetene har fått økende kritikk i løpet av den arabiske revolusjonsvåren, etter at det kom fram via Wikileaks at de skal ha forhandlet bort flere palestinske krav enn mange satte pris på.

Jeg ser på en enstatsløsning som den beste løsningen for fredelig sameksistens mellom israelere og palestinere. Vi trenger først og fremst et land der barna våre kan lære å leve sammen, og der loven er lik for alle, sier forfatter Abulhawa til Ny Tid.

Hun er ikke alene. Flere ledende intellektuelle jøder og palestinere prøver også å utfordre realpolitikken og dens umuligheter. En av dem er historieprofessor Ilan Pappé. I 2007 lanserte han og et dusin andre intellektuelle med tilknytning til konflikten, «The One State Declaration»:

«Hele den internasjonale innsatsen for en tostatsløsning kan ikke skjule det faktum at en palestinsk stat ikke er levedyktig, og at en palestinsk og israelsk-jødisk uavhengighet i separate stater ikke kan løse den fundamentale urettferdigheten,» skrev de.

Leder for Palestinakomiteen i Norge, Line Khateeb, kan fortelle at slike tanker nå er økende på bakken: – Intellektuelle har lenge støttet en slik idé, mens det har vært liten støtte generelt i folket. Nå for tiden opplever jeg imidlertid at vanlige folk snakker mer om en énstatsløsning enn tidligere.

– Men hvorfor blir det ikke lansert som en løsning blant de viktigste aktørene?

– Israel er ikke spesielt interessert i et énstatsløsningsforslag. Israel er basert på en sionistisk ideologi som sier at den skal være en jødisk stat. Skal den samtidig være demokratisk er de avhengig av å være i flertall. Slår du sammen hele det historiske Palestina vil palestinerna snart bli flere enn jødene og en slik stat kan gjerne bli demokratisk, men ikke jødisk. Her i Norge har vi en utenriksminister som har fokus på dialog og tostatsløsningen. Det samme tostatsfokuset ser vi at de palestinske lederne har, sier Khateeb til Ny Tid.

Dette er innledningen til hovedsaken i ukemagasinet Ny Tids utgave 34. september 23. 2011. Les mer i ukas utgave, i salgs i butikker over hele landet. Få tilsendt utgaven gratis ved å abonnere (abo@nytid.no), eller klikk her.

---
DEL