Mellom søvnig dagligliv og akutt flyktningkrise

Tar man turen til Kortfilmfestivalen i Grimstad i juni, kan man se den Berlin-vinnende flyktningdokumentaren Fire at Sea lenge før den settes opp på kino. Men også det norske dokumentarprogrammet har mye spennende å by på.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fire at Sea / Havet brenner
Regissør og fotograf: Gianfranco Rosi

Kortfilmfestivalen i Grimstad er ikke bare en festival for kortfilm, men også for dokumentarer – lange så vel som korte. I tillegg til at det gjerne dukker opp en del kortere dokumentarer blant kortfilmprogrammene, presenterer festivalen også konkurranseprogram for norske og internasjonale helaftens dokumentarer.

Til tider har det norske programmet vært preget av at mange av filmene allerede har blitt vist på tv eller kino. Og dette er muligens vanskelig å unngå, om man skal få med de beste. Ikke desto mindre kan festivalen i år skilte med et sprekt norsk dokumentarprogram med flere titler festivalpublikummet ikke har hatt så mange andre sjanser til å få sett.

clnyaeg2Hybrider og formutforskninger. Blant disse er Camilla Figenschous fascinerende hybridfilm Bil og bue, som med sitt søkende og sanselige filmspråk skildrer en eksisterende hesteterapigård i Nord-Norge, hvor den mest sentrale karakteren er gestaltet av en skuespiller. Men også Jørn Utkilens Statement Too, som er et formutforskende og selvrefleksivt portrett av den trønderske kultmusikeren Arvid Sletta, er en film som ikke nødvendigvis vil finne seg til rette innen de nokså fast definerte rammene for dokumentar på kino og fjernsyn.

Også tungt etablerte navn som Margreth Olin og Aslaug Holm er representert på programmet med henholdsvis Mannen fra Snåsa og Husokkupantene (regissert av Holm og Olaug Spissøy Kyvik). I tillegg kan man blant annet se Kari Anne Moes Pøbler (som i likhet med Olins film har blitt vist på ordinær kino) samt Pål Refsdals Dugma – the Button, begge filmer som har blitt omtalt ved tidligere anledninger her i avisen.

Trusler om søksmål. Og ikke minst skal det norske dokumentarprogrammet vise eksilrusseren og dissidenten Andrei Nekrasovs The Magnitsky Act: Behind the Scenes. I denne dokumentaren forfekter filmskaperen et alternativ til det «anti-russiske» synet på Magnitsky-saken, som allerede har fått storpolitiske implikasjoner for folholdet mellom Russland og Vesten. Filmen skapte nylig kontroverser i forbindelse med avlysningen av en premierevisning for Europa-parlamentet og en visning på tv-kanalen ARTE noen dager senere – angivelig fordi filmens norske produksjonsselskap Piraya Film og dens finansiører og samarbeidspartnere (deriblant Norsk filminstitutt og Fritt Ord) har blitt truet med søksmål fra Magnitsky-forkjemper William Browder. Dette er unektelig en film det knyttes en viss forventing og spenning til i Grimstad. Piraya Film har uttalt at de nå går en ekstra runde med jurister før de slipper filmen, men at de gleder seg til å vise The Magnitsky Act: Behind the Scenes i Grimstad.

Over grensene. I likhet med Dugma – The Button, er Nekrasovs film et eksempel på at norsk dokumentar ikke bare utspiller seg i Norge. For øvrig gir dette en mer eller (kanskje heller) mindre elegant overgang til å se nærmere på en film i det internasjonale dokumentarprogrammet, som er vel så relevant for oss her hjemme som mange av de norske filmene.

I forrige utgave av Ny Tid skrev vi om et filmprogram på dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki, bestående av filmer som belyste den svært aktuelle flyktningtematikken fra ulike sider. I det generelt sterke programmet var det imidlertid en svært vesentlig film som manglet, nemlig Gianfranco Rosis Fire at Sea (originaltittel Fuocoammare). Dette er altså den italienske filmen som vant Gullbjørnen for beste film på årets filmfestival i Berlin – en ære som svært sjelden er en dokumentarfilm forunt. (Rosi har imponerende nok også vunnet Gulløven i Venezia for dokumentaren Sacro GRA i 2013.)

Kontraster. Fire at Sea – eller Havet brenner, som den vil hete når distributøren Arthaus setter den opp på norske kinoer i oktober – har noen åpenbare likhetstrekk med en av filmene jeg skrev om fra Thessaloniki, nærmere bestemt Lampedusa in Winter. Med en utpreget observerende tilnærming skildrer begge disse filmene dagliglivet på den til dels søvnige italienske øya Lampedusa, som står i nokså sterk kontrast til de mange flyktningene som kommer hit på sin vei til et forhåpentlig bedre liv.

Men der det til dels var en svakhet ved Lampedusa in Winter at den vektla trivielle gjøremål fremfor situasjonen og skjebnen til de mange flyktningene på øya, veksler Rosi i sin film mellom tilsvarende elementer med langt større hell.

Filmen fokuserer i nokså mye av sin spilletid på niåringen Samuele, som med alderstypisk iver utforsker omgivelsene på øya han har vokst opp på, samtidig som han synes nervøs for ikke å passe inn i sin fars og farfars rolle som fisker. Gjennom et relativt statisk og diskret kontrollert filmspråk – som tidvis kan føre tankene til Ulrich Seidl – følger vi Samuele og andre av øyas fastbeboere i deres hverdagslige aktiviteter, som ikke utelukkende dreier seg om de mange båtflyktningene som stadig ankommer den lille øya. På et vis tegner dette et effektfullt bilde av hvordan den nye flyktningsituasjonen nettopp har dumpet ned i vårt dagligliv, som jo likevel i relativt stor grad går videre som før – både på godt og vondt, får man si. Uten at filmskaperen behandler øyboerne han har valgt som sine karakterer med noe annet enn respekt, om enn iblandet en viss porsjon lun humor.

Harde fakta. Alvoret i situasjonen er det dog aldri noen tvil om. Allerede før filmen har begynt, presenteres vi de for harde fakta via tekstplakater: Lampedusa ligger 70 kilometer fra den afrikanske kysten, og drøyt 190 kilometer fra Sicilia. I løpet av de siste 20 årene har 400 000 migranter ankommet den italienske øya. Anslagsvis har rundt 15 000 omkommet.

I filmen forteller også den lokale legen om noen av grusomhetene han har bevitnet blant de ankomne flyktningene. Deriblant kraftige brannsår fra reaksjonen mellom saltvann og båtenes drivstoff, som mange nærmest har blitt dynket i underveis.

Pussig nok vier både Winter in Lampedusa og Fire at Sea flere scener til hver sine radio-DJ-er – trolig fordi disse er et slags samlende element i det lille samfunnet. I tillegg kan disse karakterene formidle vesentlig informasjon om blant annet nyankomne flyktninger og andre hendelser fra nyhetsbildet, men de kan også fungere som kontraster til disse elementene med sin lettsindige koseprat og ditto musikkvalg. Fire at Sea låner sågar sin tittel fra en av låtene fra radiostasjonen, som ringes inn som et lyttervalg av Samueles farmor. På dette tidspunktet har hun dessuten fortalt ham at man under andre verdenskrig snakket om at havet «sto i brann» på grunn av de mange krigsskipene.

Denne treffende poetiske parallellen til dagens situasjon på det samme havet, kan også tjene som eksempel på filmskaperens evne til å fange megetsigende situasjoner, uten selv å behøve å forklare med fortellerstemmer eller «snakkende hoder».

Den lokale legen forteller også om noen av grusomhetene han har bevitnet blant de ankomne flyktningene. Deriblant kraftige brannsår fra reaksjonen mellom saltvann og båtenes drivstoff, som mange nærmest har blitt dynket i underveis.

Møter blikket. Igjen i likhet med Lampedusa in Winter følger også Fire at Sea noen av redningsskøytene som forsøker å plukke opp menneskene som kommer, og rett som det er forliser, med de overfylte båtene. Særlig i filmens andre halvdel blir disse scenene fremtredende, og med dette kommer vi omsider nokså tett på de desperate flyktningene. I en sterk scene synger en ung, afrikansk mann om den lange og farefulle ferden han nettopp har gjennomlevd, i en annen tillater kameraet seg å hvile på en ung kvinnes dypt fortvilte ansiktsuttrykk. Og ikke minst gjør det inntrykk når Rosi nærmest i statiske tablåer lar oss se ansiktene til de nyankomne, som fotograferes til myndighetenes registre, i en sekvens som avsluttes med at en av dem ser rett i filmkameraet. Dette handler naturligvis ikke så mye om en intertekstuell referanse til det avsluttende bildet i François Truffauts nybølge-klassiker På vei mot livet, men i langt større grad om et ekte menneske som ser oss rett i øynene – og med dét utfordrer vår samvittighet til å tåle så inderlig vel, som det heter.

Selv om Fire at Sea skildrer både Lampedusa og flyktningsituasjonen der fra et visst makroperspektiv, er den også et eksempel på hvordan dokumentarfilm kan trenge gjennom statistikken og vise oss menneskene som utgjør tallene. Ikke minst vil jeg anbefale vår innvandringsminister å se seg opp på Fire at Sea og andre av disse filmene, da jeg tør påstå at de gir et ganske mye nærere innblikk i flyktningenes situasjon enn å plaske smilende rundt i Middelhavet iført våtdrakt. God film!

Den norske kortfilmfestivalen i Grimstad arrangeres
i perioden 8.–12. juni. 

---
DEL