Mellom idealstaten og kjøpesenteret

Forfatter Abensour går tilbake til Benjamin og More for å minne oss på hva det innebærer å tenke at en annen verden er mulig.

Galleri Lafayette, Paris
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid.

Miguel Abensour:
Utopia – From Thomas More to Walter Benjamin
Univocal, 2017

Gjennom en rekke bøker har den franske filosofen Miguel Abensour forsøkt å gjenoppdage kunsten å tenke utopisk. Hvis den utopiske tenkningen har visnet hen siden opplysningstiden, er det ikke bare fordi den har blitt avskrevet enten som naiv rasjonalisme eller som filosofisk virkelighetsflukt; det er like mye fordi det 20. århundre så hvordan utopier kunne føre til fanatisme. Drømmen om et fullkomment samfunn ble mange steder et opphøyet mål – som siden helliget ethvert middel. Utopisk fanatisme kan ytre seg både religiøst og sekulært. De drøyeste utrenskningene i sekulære forsøk på å skape et ideelt samfunn, som for eksempel Pol Pots agrar-utopisme i Kambodsja, blir i det 21. århundre gjentatt av religiøse og fundamentalistiske bevegelser som IS. Om utopisme kan være farlig, melder en annen og motsatt fare seg når vi forsøker å forvise det utopiske fra politikken: Uten drømmen om det optimale forfaller det politiske livet til grunn pragmatisme eller ren realpolitikk. Interessekonfliktene overskygger ethvert spørsmål om hva slags samfunn vi egentlig vil ha – eller kanskje kunne hatt.

Desillusjonert Platon. Den første delen av Mores Utopia som ofte overses, viser tilbake til Platon. I disse første forsøkene på å forene filosofien og statsmannskunsten finner Abensour det paradigmatiske eksempelet på kollisjonen mellom utopiske idealer og en brutal virkelighet. Platons beretninger om sin egen karriere som politisk rådgiver i bystaten Syrakus (dagens Siracusa på Sicilia) under tyrannen Dionysios er velkjent. Til tross for all god vilje og alle ideale fordringer, falt Platon i unåde og vendte hjem dypt desillusjonert over muligheten av å endre et korrumpert samfunn. Det Platon så som den allmenne lykken – en streben etter et rettferdig og likevektig samfunn – kunne ikke konkurrere med privatlykkens sanselige pirringer og statuskampen mellom de rikeste.

Abensour minner oss på at Platons problemer ikke sluttet her: I sitt syvende brev klager Platon over at Dionysios klipper og limer i hans egen filosofi og har laget sin egen «platonisme», som han bruker til å glorifisere og rettferdiggjøre sin egen politikk. Her ligger også Mores advarsel:  Ingen kloke råd når frem dersom den som mottar rådene, ikke selv er klok. Det å forfatte utopier blir et alternativ til å gi råd direkte.

Den skrå veien. Avstanden til det faktiske og praktiske er en forutsetning for tenkningen av det mulige, men i denne avstanden ligger også utopismens farer. Tas utopismen for bokstavelig, ender vi opp med å forkaste den eller anvende den forkjært.

Abensour trekker ut lærdommen fra Benjamin i klartekst: I den grad det forbrukersamfunnet lykkes i å gjøre folk lykkelige, blir det også totalitært.

Historisk sett har Mores Utopia blitt forsøkt lest programmatisk både av katolikker og kommunister – han fikk gater oppkalt etter seg i Moskva og ble kanonisert i 1935. Når Abensour leser Mores Utopia på sin indirekte og forsiktige måte, blir det klart at boken, ganske i stil med Platons dialoger, er skrevet som en vittig intellektuell felle, med lag på lag av satire, forbehold og ironi. Den indirekte, «oblikke» lesningen blir ikke bare en utvei for å redde Utopia fra kritikk eller gale anvendelser, men Abensour viser også at det langt på vei er den eneste riktige måten å lese en utopisk tekst på. Gjennom forsiktige og tvisynte tolkninger må vi se det som ligger bakenfor drømmebildene av et fullkomment samfunn.

Om Moore enn må leses med en klype salt, byr Utopia på noen grunnleggende verdier som ingen utopi kan tenkes foruten: et godt samfunn er et samfunn der ingen mangler det nødvendigste.  Hva som er nødvendig viser seg først når nøden melder seg. Selvoppholdelsesdriften har ikke noe usselt ved seg, men der folk kjemper som for livet for det som egentlig er luksus og privilegier, har noe grunnleggende gått galt. I et slikt samfunn kan selv de enkleste utopiske skildringer kaste lys over samfunnstilstanden – og sette menneskelige lidenskaper i grelt relieff.

Hvis Utopia presenterer seg som en kollektiv drøm, som et samfunn vi alle dypest sett ønsker oss – eller burde ønsket oss – dukker noen underlige spørsmål opp: For finnes det egentlig noe kollektivt begjær? Er ikke lykken noe individuelt? Kan et samfunn være lykkelig? Kan vi skille mellom det vi burde drømme om og det vi virkelig drømmer om?

Kapitalismens delirium. Hos Walter Benjamin finner Abensour midlene til å tenke gjennom utopien som kollektiv drømmetydning. I Benjamins uferdige Passagenwerk beskriver han de overdådige arkadene i Paris, luksuriøse kjøpesentre som dukket opp på 1800-tallet i kapitalismens første modne blomstring. Her formes ikke bare massenes smak, men hele den moderne sensibiliteten ledet an av flanører som Proust og Baudelaire. På en måte som også speiler vår tid og senkapitalismen, finner Benjamin her et sted som viser frem alle menneskenes drømmer i et overdådig spill av pirrende bilder, forlokkende vareutvalg og mulige møter. Samtidig – og dette er det essensielle – er kjøpesenteret en verden som har sluttet å drømme, der øyeblikkets stimulans er nok. Abensour trekker ut lærdommen fra Benjamin i klartekst: I den grad forbrukersamfunnet lykkes i å gjøre folk lykkelige, blir det også totalitært. For den som er fanget inn i kapitalismens delirium, i den kontinuerlige verdensutstillingen, kollapser tid og rom i en endeløs og uoverskuelig fantasmagori – og vi klarer ikke lenger å drømme om Utopia, stedet som ikke fins. Benjamins utopisme innebærer å våke over drømmen i en tid der den er i ferd med å falme. Samtidig vil han gjennomskue drømmene våre i håp om at vi kan våkne opp.

I en viss forstand er det slik at kapitalismen tilbyr den falske versjonen av en lykke som i sin ekte versjon virkelig ville være attråverdig: Kanskje slik som prostitusjonen står i forhold til kjærligheten. Ikke uten grunn var Benjamin besatt av Baudelaires beskrivelse av det moderne samfunnet som universell prostitusjon. Lønnlige blunk og forlokkende sjarme dekker over utbytting og desperasjon. Overflod og rikdom er og blir et bilde på lykken, men byr seg frem i en falsk versjon og på falske premisser.

I en tid preget av den globale kapitalismen, der alle andre utopier avvises som totalitære, fremstår verden som posthistorisk – og dermed uten fremtidsprosjekter. Slik Benjamin gikk tilbake til 1800-tallet og More gikk tilbake til Platons filosofkonger, går Abensour tilbake til Benjamin og More for å minne oss på hva det innebærer å tenke at en annen verden er mulig.

---
DEL