Mellom humanitær turisme og moralske kompromisser

Ny og innsiktsfull antologi drøfter katastrofehjelpens mange dilemmaer.

Hansen er fast anmelder i Ny Tid.

Humanitarian Action and Ethics

Ayesha Ahmad og James Smith (red.)

Zed

Storbritannia

Det er nøyaktig ti år siden Mi­chael Barnett og Thomas Weiss ga ut Humanitarianism in Question: Politics, Power, Ethics. Her fikk flere av verdens ledende katastrofeakademikere diskutere teoretiske problemstillinger som kunne oppstå under humanitært hjelpearbeid. Boken ble hyllet i den akademiske verden, men kritisert for sin mangel på erfaringsbasert kunnskap. Ayesha Ahmad og James Smith, redaktørene av den helt nye antologien Humanitarian Action and Ethics, bøter på det. I bokens 17 kapitler, som alle drøfter etiske og moralske dilemmaer ved arbeid under humanitære katastrofer, kommer 22 praktikere og 13 akademikere til orde. De aller fleste skriver om egne erfaringer fra arbeid i konkrete kriser. Syria, Haiti og Den demokratiske republikken Kongo er viet egne kapitler. Den økende migrasjonen fra Midtøsten og Afrika til Europa er hovedtema i flere av kapitlene. Imidlertid henter de fleste av forfatterne sine eksempler fra ulike humanitære katastrofer rundt om i verden hvor de selv har tjenestegjort som leger, psykiatere, sykepleiere eller noe annet. De fleste av bidragsyterne jobber altså innenfor helsesektoren. Kanskje ikke så unaturlig, siden redaktørene er knyttet til Leger Uten Grenser. Men likevel; under humanitære katastrofer er det flere enn helsepersonell som bidrar, og jeg savner tilnærminger fra andre praktikere, logistikere, ingeniører, regnskapsfolk. Dette kunne gjort boken enda mer interessant. 

Kompromisser

Beslutninger som er truffet under en humanitær katastrofe, vil alltid være preget av kompromisser, for det finnes aldri ressurser nok til å ta det beste valget. Det gjelder å treffe den beslutningen som er «minst ille» («least-worst option», side 133). Hva gjør en lege som ikke får tak i de medisinene hun trenger? Kjøper dem på svartebørsen. Hva gjør helsepersonell som til stadighet opplever at klinikken de driver, blir bombet av regimets folk fordi de behandler regimemotstandere? Deler klinikken opp i mindre enheter og opererer mindre synlig fra private hus – noe som fører til at regimet oppfatter dem som enda farligere. Hva gjør du når det er fullt på sykehuset hvor du jobber? Avviser du pasienter, eller arbeider du under forhold som du vet er helsefarlige? Dersom du jobber på et sykehus som er opprettet for å ta seg av flykninger, hva gjør du når noen blant lokalbefolkningen blir dødssyke? Her vil de fleste av Ny Tids lesere sikkert svare: behandler dem også. Men i boken problematiseres både finansieringsproblemer og rapporteringsproblemer forbundet med det å hjelpe andre enn dem et gitt prosjekt er opprettet for. Dessuten: Hva når flyktningene kommer og medisinene er brukt opp, eller fødestuen er full? Enda vanskeligere blir vurderingene hvis det dreier seg om internt fordrevne (IDPs) og ikke flyktninger, slik som i fortellingen fra det sørlige Tsjad (side 191–192), da er jo alle statsborgere i samme land.

Ulike aktører

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL