Mellom humanitær turisme og moralske kompromisser

Ny og innsiktsfull antologi drøfter katastrofehjelpens mange dilemmaer.
Avatar
Hansen er professor i samfunnsfag ved UiS og fast anmelder i Ny Tid.
Email: ketil.f.hansen@uis.no
Publisert: 01.10.2018
Humanitarian Action and Ethics
Forfatter: Ayesha Ahmad og James Smith (red.)
Zed, Storbritannia

Det er nøyaktig ti år siden Mi­chael Barnett og Thomas Weiss ga ut Humanitarianism in Question: Politics, Power, Ethics. Her fikk flere av verdens ledende katastrofeakademikere diskutere teoretiske problemstillinger som kunne oppstå under humanitært hjelpearbeid. Boken ble hyllet i den akademiske verden, men kritisert for sin mangel på erfaringsbasert kunnskap. Ayesha Ahmad og James Smith, redaktørene av den helt nye antologien Humanitarian Action and Ethics, bøter på det. I bokens 17 kapitler, som alle drøfter etiske og moralske dilemmaer ved arbeid under humanitære katastrofer, kommer 22 praktikere og 13 akademikere til orde. De aller fleste skriver om egne erfaringer fra arbeid i konkrete kriser. Syria, Haiti og Den demokratiske republikken Kongo er viet egne kapitler. Den økende migrasjonen fra Midtøsten og Afrika til Europa er hovedtema i flere av kapitlene. Imidlertid henter de fleste av forfatterne sine eksempler fra ulike humanitære katastrofer rundt om i verden hvor de selv har tjenestegjort som leger, psykiatere, sykepleiere eller noe annet. De fleste av bidragsyterne jobber altså innenfor helsesektoren. Kanskje ikke så unaturlig, siden redaktørene er knyttet til Leger Uten Grenser. Men likevel; under humanitære katastrofer er det flere enn helsepersonell som bidrar, og jeg savner tilnærminger fra andre praktikere, logistikere, ingeniører, regnskapsfolk. Dette kunne gjort boken enda mer interessant. 

Kompromisser

Beslutninger som er truffet under en humanitær katastrofe, vil alltid være preget av kompromisser, for det finnes aldri ressurser nok til å ta det beste valget. Det gjelder å treffe den beslutningen som er «minst ille» («least-worst option», side 133). Hva gjør en lege som ikke får tak i de medisinene hun trenger? Kjøper dem på svartebørsen. Hva gjør helsepersonell som til stadighet opplever at klinikken de driver, blir bombet av regimets folk fordi de behandler regimemotstandere? Deler klinikken opp i mindre enheter og opererer mindre synlig fra private hus – noe som fører til at regimet oppfatter dem som enda farligere. Hva gjør du når det er fullt på sykehuset hvor du jobber? Avviser du pasienter, eller arbeider du under forhold som du vet er helsefarlige? Dersom du jobber på et sykehus som er opprettet for å ta seg av flykninger, hva gjør du når noen blant lokalbefolkningen blir dødssyke? Her vil de fleste av Ny Tids lesere sikkert svare: behandler dem også. Men i boken problematiseres både finansieringsproblemer og rapporteringsproblemer forbundet med det å hjelpe andre enn dem et gitt prosjekt er opprettet for. Dessuten: Hva når flyktningene kommer og medisinene er brukt opp, eller fødestuen er full? Enda vanskeligere blir vurderingene hvis det dreier seg om internt fordrevne (IDPs) og ikke flyktninger, slik som i fortellingen fra det sørlige Tsjad (side 191–192), da er jo alle statsborgere i samme land.

Ulike aktører

Andre vanskelige diskusjoner handler om hvem som arbeider med de humanitære katastrofene. Internasjonale humanitære aktører på den ene siden, lokale humanitære aktører på den andre siden. De siste årene har en tredje kategori kommet til: «de gode hjelperne». Dette er amatører som føler at de bare bidra med noe når de hører om katastrofen. Det føles feil å være passiv. I denne kategorien finner vi mange nordmenn som reiste til en gresk øy med organisasjoner som Dråpen i havet.

Nødhjelp vs. bistand

De internasjonalt ansatte spesialistene jobber for skyhøye lønninger; i 1999 var jeg selv med på å ansette en ernæringsspesialist til en flyktningleir i Guinea. Hun krevde 80 000,– i månedslønn i tillegg til at alle utgifter skulle dekkes (for 20 år siden!). De lokalt ansatte tjener oftest bare fem til ti prosent av det de internasjonalt ansatte tjener for å utføre liknende jobber på de samme stedene. Maëlle Noé diskuterer hva dette gjør med samarbeidsklimaet mellom de eksterne og de lokale som arbeider sammen i de humanitære katastrofene.

Beslutninger som er truffet under en humanitær katastrofe, vil alltid være preget av kompromisser.

Mens nødhjelp primært skal redde liv, skal bistand blant annet bidra til å skape likestilling (bærekraftsmål nummer 5), anstendig arbeid (bærekraftsmål nummer 8) og mindre ulikhet (bærekraftsmål nummer 10). Når lønnsforskjellene er så eks­treme, vil nødhjelpsarbeidet undergrave bistandsarbeidet. Jane Freedman problematiserer både motivasjonen til og nytten av de frivillige internasjonale humanitære amatørene. Hun kaller dem «frivillig turister» (side 94) som driver med «selfie humanitarism» (side 99). Basert på egne undersøkelser i «The Jungle», kallenavnet på den store flyktningleiren i Calais i Frankrike, sier hun at mange av de unge som jobbet der frivillig, kom primært som eventyrere. Selv om de ønsket å være til nytte, ville de også gjerne oppleve noe nytt. Mange av dem ble skuffet over migrantenes misnøye med mat- og boligstandard; de hadde regnet med takksigelser fra flyktningene og fikk frustrasjon og sinne. Andre amatører brakte med seg så mye ferskvarer til utdeling at det til stadighet måtte kastes mengder av mat i leiren. Dessuten, hevder Freedman, tilslører all den frivillige, gratis innsatsen at migrasjon krever politiske løsninger, ikke bare (forsøksvis) personlig empati.

Det er umulig å gi alle forfattere den honnøren de fortjener for sine bidrag. Redaktørene har gjort en flott jobb med å samle tekster fra en rekke praktikere innenfor nødhjelp og har spedd på med noen akademiske analyser. Dette er en bok som både fortjener å ligge under juletreet til ansatte i nødhjelpsorganisasjoner og å komme på pensumlistene til studenter i menneskerettigheter og samfunnssikkerhet.

Kommentarer