(THIS ARTICLE IS MACHINE TRANSLATED by Google from Norwegian)
«Et menneske skal ikke være alle steder fra. Et menneske skal være hjemmefra,» skrev Knut Hamsun. Kaj Skagen er ikke fullt så påståelig i sitt idéhistoriske essay, når han prøver å finne ut hvor vi nordmenn kommer fra. Han er isteden opptatt av nasjonsdannelse, og spør i sin siste bok: Hvordan og når oppsto begrepet «det norske»? Hvordan fikk nordmenn sin identitet? Og hvorfor er det blitt så problematisk å være norsk?
Skagens verdimessige evaluering består i å finne frem til de politiske og kulturelle idéstrømmene som har vært med på å danne den norske nasjonen fra begynnelsen av 1800-tallet frem til i dag. De kulturradikales rolle i norsk kulturliv får gjennomgå, og Skagen peker isteden til den kristenkonservative tradisjonen som inspirasjonskilde i norsk kultur.
Kollektivt hukommelsestap. I sin evaluering av den norske identiteten begynner Skagen med 1800-tallet: «Kanskje burde et slikt studium ha omfattet også norrøn og katolsk tid, før og under danskeveldet. Men disse eldre norske epokene fikk en renessanse i det den moderne norske nasjonen trådte frem fra historiens skygge gjennom løsrivelsen fra to sterke nasjoner…» skriver han.
Han finner én hovedstrømning fra opplysningstiden, som han mener har utviklet seg til fornuftsdyrking og fremskrittstro – og en mystisk-romantisk strømning – som har sin arv fra pietisme og tysk idealisme. Denne tradisjonen har vi glemt, mener Skagen.
Skagen taler for en frigjøring av åndslivet fra staten og kapitalmakten.
Det er ikke bare enkelt å plassere de norske byggerne av norsk kultur i én av strømningene. Skagen plasserer for eksempel Henrik Wergeland i den kulturradikale tradisjonen, fordi han «forenklet kristendommen til en monoteistisk og deistisk gudstro.» Dette blir for enkelt. Han burde ha brukt Geir Uthaugs Et verdensdyp av frihet som kilde – en bok som gir en helt annen Wergeland-fremstilling enn Yngvar Ustvedts – som har fått mange kildehenvisninger.
Skagen hevder kort og godt at det går en direkte linje fra Wergeland til dagens sekulære samfunn. Men hvorfor er det da så vanskelig å få fatt i hva den norske identiteten omfatter? De fleste har gitt opp å forsøke, og slått seg til ro med at Norge er multikulturelt. Begrepet «norsk» gir dermed ingen mening lenger. «Det er som om vi har blitt rammet av kollektivt hukommelsestap,» skriver Skagen.
Antroposofisk tankegods. I bokens siste kapittel – «Den fjerde frigjøring» – er det tydelig at det ikke er Michel Houellebecq som er denne bokens viktigste inspirasjonskilde, men Rudolf Steiner. For å forstå denne boken, er det er en hjelp å kjenne til Steiners tenkning om samfunnet som en tregrenet organisme. Skagen skriver: «Dannelsesfeltet måtte omformes til og vernes som en fri desentralisert republikk hvor kun de aktive og kvalifiserte har stemmerett, slik at menneskene kunne gå ut i verden med sine egne ideer i en stor kontekst…»
Utsagnet må ikke forstås politisk, men som en aktualisering av Steiners tregreningstanke, hvor åndslivet må være uavhengig av rettsliv og det økonomiske liv. Det går frem av sammenhengen at Skagen ikke taler for at kun de færreste skal ha stemmerett, men at skolen må bli styrt av dem som jobber der – og ikke av utenforstående krefter.
Vi er som barn som leker i et landskap bygget av teknokratiske overvåknings-kapitalister.
Et kulturradikalt oppgjør. Så hvor befinner vi oss nå? Vi befinner oss et sted mellom barnehagen og retterstedet, synes Skagen å mene. Han bekymrer seg for den norske kulturarven – som han mener er i ferd med å forvitre – til fordel for byråkrati og teknokrati. Spesielt de kulturradikale som var aktive på 1960-tallet og utover, får gjennomgå i boken. De ble «tredjeverdenister» og søkte mot Afrika, i stedet for å dyrke det europeiske dannelsesprosjektet. De ble ikke mystikere – de ble revolusjonære.
Men Skagen er ingen revolusjonær. Han taler for en langsom utvikling, og en frigjøring av åndslivet fra staten og kapitalmakten. Deler av boken er vel også et forsvar for den antroposofiske bevegelsen, med Karl Brodersen, André Bjerke og Jens Bjørneboe som de fremste representantene i Norge. Men Bjørneboe la altså fra seg Steiner og ble kulturradikaler med fokus på den tredje verden. Det finnes allikevel mye Bjørneboe-tankegods i boken. For eksempel skriver Skagen: «Med sin tro på statens makt som først og fremst et gode, bar sosialdemokratiet i seg kimen til formynderstaten.»
Frihet uten innhold. Boken er altså et forsøk på å vekke en sovende prinsesse. Den sovende prinsessen er i dette tilfelle en tradisjon som hele tiden har befunnet seg i skyggen av den dominerende idéstrømningen i Norge – en mystisk/romantisk tankeretning med kristendommen som den viktigste inspirasjonskilden. Ved å ta et oppgjør med den offisielle kristendommen, glemte de kulturradikale at det finnes en annen tradisjon som også er kristen. Det var ikke nødvendig å ta kverken på hele kristendommen, synes Skagen å mene. Det hadde holdt å ta et oppgjør med den dogmatiske delen av religionen. Isteden taler dagens radikalere til fordel for masseinnvandring og islamsk religion, som Skagen mener er materialistisk, undertrykkende og sekulær. Vi er forvirrede og uten myndighet over egne liv, synes Skagen å mene. Vår frihet er uten innhold. Vi er som barn som leker i et landskap bygget av teknokratiske overvåkningskapitalister. Hva er løsningen? Å gjenvinne selvråderetten. Da må vi finne ut hva som skiller oss fra andre, og dette synes å være Kaj Skagens budskap med denne boken. Skagen minner litt om Dante. Han plasserer folk i himmel eller helvete – litt etter eget forgodtbefinnende.