Mellom barnehagen og retterstedet

Selv om kulturradikale får gjennomgå i Kaj Skagens vurdering av «det norske», stammer mye av tankegodset i boken fra en av dens fremste representanter, nemlig Jens Bjørneboe. 

Henning Næss

Norge, vårt Norge – Et lands biografi

Kaj Skagen

Dreyers forlag 

«Et menneske skal ikke være alle steder fra. Et menneske skal være hjemmefra,» skrev Knut Hamsun. Kaj Skagen er ikke fullt så påståelig i sitt idéhistoriske essay, når han prøver å finne ut hvor vi nordmenn kommer fra. Han er isteden opptatt av nasjonsdannelse, og spør i sin siste bok: Hvordan og når oppsto begrepet «det norske»? Hvordan fikk nordmenn sin identitet? Og hvorfor er det blitt så problematisk å være norsk?

Skagens verdimessige evaluering består i å finne frem til de politiske og kulturelle idéstrømmene som har vært med på å danne den norske nasjonen fra begynnelsen av 1800-tallet frem til i dag. De kulturradikales rolle i norsk kulturliv får gjennomgå, og Skagen peker isteden til den kristenkonservative tradisjonen som inspirasjonskilde i norsk kultur.

Kollektivt hukommelsestap. I sin evaluering av den norske identiteten begynner Skagen med 1800-tallet: «Kanskje burde et slikt studium ha omfattet også norrøn og katolsk tid, før og under danskeveldet. Men disse eldre norske epokene fikk en renessanse i det den moderne norske nasjonen trådte frem fra historiens skygge gjennom løsrivelsen fra to sterke nasjoner…» skriver han.

Han finner én hovedstrømning fra opplysningstiden, som han mener har utviklet seg til fornuftsdyrking og fremskrittstro – og en mystisk-romantisk strømning – som har sin arv fra pietisme og tysk idealisme. Denne tradisjonen har vi glemt, mener Skagen.

Skagen taler for en frigjøring av åndslivet fra staten og kapitalmakten. 

Det er ikke bare enkelt å plassere de norske byggerne av norsk kultur i én av strømningene. Skagen plasserer for eksempel Henrik Wergeland i den kulturradikale tradisjonen, fordi han «forenklet kristendommen til en monoteistisk og deistisk gudstro.» Dette blir for enkelt. Han burde ha brukt Geir Uthaugs Et verdensdyp av frihet som kilde – en bok som gir en helt annen Wergeland-fremstilling enn Yngvar Ustvedts – som har fått mange kildehenvisninger.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.