Melankoliens fortolker har reist

Den svenske idéhistorikeren og essayisten Karin Johannisson døde i november. Hennes bøker om følelsenes, kroppens og sinnets historie vil fortsette å reise viktige spørsmål i generasjoner. 

Melancholy. Maleri av Edgar Degas (ca. 1860). FOTO: Google Cultural Institute, off. eiendom, commons.wikimedia.org
Marte Mesna
Redaksjonssjef i Ny Tid. Kan kontaktes på epost marte@nytid.no eller mobil 48957138

 

Den hviterussiske forfatteren og nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj skriver innledningsvis i Krigen har intet kvinnelig ansikt, opprinnelig utgitt i 1985: «Jeg skriver ikke om krigen, men om mennesket i krigen. Jeg skriver ikke krigens historie, men følelsenes historie.»

Da jeg hørte om Karin Johannissons dødsfall den 23. november, ble jeg slått av det åpenbare sammenfallet mellom hennes og Aleksijevitsj’ livsprosjekter, selv om ulikhetene mellom dem også er åpenbare: Aleksijevtisj er dokumentarisk og oppsøkende på sin jakt etter levende menneskers erfaringer, mens idéhistorikeren Johannisson fulgte de lange historiske perspektivene og fordypet seg i et enormt tekstmateriale når hun skrev kroppens, sinnets og følelsenes mangslungne historie. Men likhetene dem imellom gjør at de utfyller mer enn skiller seg fra hverandre: Begge har et radikalt livsprosjekt i å vise at menneskenes opplevelser, følelser og fornemmelser er et like relevant og viktig perspektiv som ethvert annet når vi skal skrive vår historie. De kjennetegnes begge ved ikke å vike unna for skrekken og ubehaget, men snarere gjøre en innsats for å skrive det inn i vår kollektive hukommelse og unngå at vi fremmedgjør oss fra det. De er begge sanne humanister som setter mennesket i sentrum på kompromissløst vis.

Karin Johannisson. FOTO: Carolin Andersson / Albert Bonniers Förlag.

I dette sammenfallet er kanskje den største forskjellen mellom dem fortsatt det mest interessante: Aleksijevitsj sier at hun søker etter det evige i mennesket, «menneskets evige skjelven». Karin Johannisson var etter en lang humanvitenskapelig karriere mindre og mindre overbevist om at noe autentisk og rent menneskelig faktisk finnes.

Sykdommenes historie. Karin Johannisson ble født i 1944 i Lund og døde i november i Uppsala, der hun hadde virket som professor i idé- og lærdomshistorie siden 1996. Hun ga ut en rekke bøker, vant flere priser, ble utnevnt til æresdoktor i medisin og var anerkjent og hyllet både som forsker og formidler. Det er selvfølgelig misvisende å omtale henne bare som en «følelsenes historiker» – hun var like mye vitenskapshistoriker, medisinhistoriker og diagnosehistoriker. Gjennom omfattende kildemateriale og grundige dissekeringer av både personlige beretninger, legejournaler, vitenskapelige modeller og ulike samtidsklimaer minnet hun oss igjen og igjen på hvordan sykdom ikke bare er en nøytral konsekvens av biologiske faktorer, men også beveger seg i et kulturelt og sosialt rom. En tilstand kan drastisk endre både status og utbredelse: Melankoli tilskrives opphøyde trekk, knyttes til intellekt og konnoteres lenge til den mannlige eliten – inntil tilstanden på 1900-tallet begynner å forklares med en ustabil psyke snarere enn forfinede nerver. Melankolien blir tilgjengelig også for arbeidere og arbeiderklassekvinner – og taper samtidig status.

Karin Johannisson var etter en lang humanvitenskapelig karriere mindre og mindre overbevist om at noe autentisk og rent menneskelig faktisk finnes.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here