Melankoliens fortolker har reist

Den svenske idéhistorikeren og essayisten Karin Johannisson døde i november. Hennes bøker om følelsenes, kroppens og sinnets historie vil fortsette å reise viktige spørsmål i generasjoner. 

Melancholy. Maleri av Edgar Degas (ca. 1860). FOTO: Google Cultural Institute, off. eiendom, commons.wikimedia.org
Marte Mesna
Redaksjonssjef i Ny Tid. Kan kontaktes på epost marte@nytid.no eller mobil 48957138

 

Den hviterussiske forfatteren og nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj skriver innledningsvis i Krigen har intet kvinnelig ansikt, opprinnelig utgitt i 1985: «Jeg skriver ikke om krigen, men om mennesket i krigen. Jeg skriver ikke krigens historie, men følelsenes historie.»

Da jeg hørte om Karin Johannissons dødsfall den 23. november, ble jeg slått av det åpenbare sammenfallet mellom hennes og Aleksijevitsj’ livsprosjekter, selv om ulikhetene mellom dem også er åpenbare: Aleksijevtisj er dokumentarisk og oppsøkende på sin jakt etter levende menneskers erfaringer, mens idéhistorikeren Johannisson fulgte de lange historiske perspektivene og fordypet seg i et enormt tekstmateriale når hun skrev kroppens, sinnets og følelsenes mangslungne historie. Men likhetene dem imellom gjør at de utfyller mer enn skiller seg fra hverandre: Begge har et radikalt livsprosjekt i å vise at menneskenes opplevelser, følelser og fornemmelser er et like relevant og viktig perspektiv som ethvert annet når vi skal skrive vår historie. De kjennetegnes begge ved ikke å vike unna for skrekken og ubehaget, men snarere gjøre en innsats for å skrive det inn i vår kollektive hukommelse og unngå at vi fremmedgjør oss fra det. De er begge sanne humanister som setter mennesket i sentrum på kompromissløst vis.

Karin Johannisson. FOTO: Carolin Andersson / Albert Bonniers Förlag.

I dette sammenfallet er kanskje den største forskjellen mellom dem fortsatt det mest interessante: Aleksijevitsj sier at hun søker etter det evige i mennesket, «menneskets evige skjelven». Karin Johannisson var etter en lang humanvitenskapelig karriere mindre og mindre overbevist om at noe autentisk og rent menneskelig faktisk finnes.

Sykdommenes historie. Karin Johannisson ble født i 1944 i Lund og døde i november i Uppsala, der hun hadde virket som professor i idé- og lærdomshistorie siden 1996. Hun ga ut en rekke bøker, vant flere priser, ble utnevnt til æresdoktor i medisin og var anerkjent og hyllet både som forsker og formidler. Det er selvfølgelig misvisende å omtale henne bare som en «følelsenes historiker» – hun var like mye vitenskapshistoriker, medisinhistoriker og diagnosehistoriker. Gjennom omfattende kildemateriale og grundige dissekeringer av både personlige beretninger, legejournaler, vitenskapelige modeller og ulike samtidsklimaer minnet hun oss igjen og igjen på hvordan sykdom ikke bare er en nøytral konsekvens av biologiske faktorer, men også beveger seg i et kulturelt og sosialt rom. En tilstand kan drastisk endre både status og utbredelse: Melankoli tilskrives opphøyde trekk, knyttes til intellekt og konnoteres lenge til den mannlige eliten – inntil tilstanden på 1900-tallet begynner å forklares med en ustabil psyke snarere enn forfinede nerver. Melankolien blir tilgjengelig også for arbeidere og arbeiderklassekvinner – og taper samtidig status.

Karin Johannisson var etter en lang humanvitenskapelig karriere mindre og mindre overbevist om at noe autentisk og rent menneskelig faktisk finnes.

Sykdommen klorose er et annet eksempel: Den spredte seg epidemisk på slutten av 1800-tallet, var kjennetegnet av blekhet, anemi og spiseforstyrrelser og rammet særlig unge kvinner i over- og middelklassen. Da klorose brått døde ut tidlig på 1900-tallet, kan det ikke utelukkende forklares med bedring i ernæring eller nye diagnostiske klassifiseringssystemer, påpeker Johannisson i Den mörka kontinenten: Klorose fikk en eksplosiv spredning blant ungpikene idet sykdommen begynte å bli omtalt som et kvinnefenomen, og dessuten som en reaksjon på den moderne sivilisasjonens økte tempo og nye krav. Da lidelsestilstanden fikk mindre sosial legitimitet, dalte hyppigheten – i tillegg til at deler av symptombildet ble slukt av en annen diagnose som var på trappene  og økte i frekvens: anorexia nervosa.

Samtidskritiker. Det er slike mekanismer Johannisson avdekket i bok etter bok. Hun viste at samspillet mellom medisin, biologi, tilgjengelige identiteter og kultur er avgjørende for hvordan vi oppfatter oss selv som kroppslige, sansende vesener. Hun viste hvordan diagnoser fødes, gjør karrierer og dør ut, og hun viste hvordan maktkonstellasjoner, sykdomstilstander og status er tett sammenvevd. Grensene for hva som er sykt og hva som er friskt er i stadig endring – og i vår tid har emosjonelle vanskeligheter mer enn noensinne latt seg plassere innenfor medisinens kliniske grenser. «Flere og flere er villige til å definere sin mangel på velbefinnende som sykdom,» sa Johannisson i et intervju med tidsskriftet Fokus i 2009. Risikoen med dette, påpekte hun videre, er at man kan ende med å plassere alt ansvar og all hjelp hos ekspertene og medisinen. Forskeren Johannisson gikk ikke av veien for å være en skarp offentlig stemme i en samtid som tidvis dyrker vår rett til å flagge psykiske diagnoser som både ansvarsfraskrivelse og en interessevekkende attributt i en åpenhetskultur som slett ikke trenger å være til hjelp for de svakeste: «Når kjente personer eksponeres i media med diagnoser – som altså ikke har hindret dem i å oppnå suksess eller være morsomme, kreative, intellektuelle eller høyt presterende – bidrar det til en viktig avstigmatisering av psykisk sykdom, men også til usynliggjøring av dem som lider hardt og er sterkt hemmet av sin sårbarhet,» skrev hun i Dagens Nyheter for noen år siden.

Tårer og beherskelse. Følelsenes historie er, når alt kommer til alt, en avgjørende rød tråd i Johannissons gjerning. Dette ser man særlig i Melankoliska rum (2009), som også finnes i norsk oversettelse, der hun grundig gjennomgår melankolien som kulturell kategori gjennom tidene. Og akkurat som sykdommer kan følelser miste status når de skifter klasse og kjønn. Et besnærende eksempel er 1700-tallets tårer: Synlig gråt i samspill med andre var et uttrykk for ektefølt henrykkelse og deltakelse, både for menn og kvinner. Tårer var kommunikasjon og et uttrykk for en kvalifiserende sensibilitet. Samtidig var tårene strengt sosialt og moralsk kodet; man skulle ikke vise følelser og tårer på feil måte (spesielt kvinners tårer sto i fare for å bli lest som kokette eller ukontrollerte). 100 år senere er tårer kompromitterende og et uttrykk for svakhet. De nye kodene er selvbeherskelse og verdighet.

1700-tallets tårer og sensibilitet er ifølge Johannisson et eksempel på aktive og utadrettede uttrykk for melankoli, mens senere tiders lede (ennui) og vår egen tids tomhets- og tretthetsfølelser er eksempler på passive og innadvendte melankoliuttrykk. Poenget er hvordan følelsene oppstår som en spontan og skapende frihet i subjektet, men formes og kontrolleres av sosiale og kulturelle mekanismer, skriver Johannisson.

Men hva betyr egentlig alt dette? Det er ikke vanskelig å ta innover seg at menneskers aksepterte uttrykk for følelser var annerledes i antikken og på 1700-tallet enn de er i dag. Men føler vi også fullstendig ulikt gjennom tidene? Er det ikke den samme virkeligheten som ligger bak alle de ulike navnene og kategoriseringene hun viser til – altså old wine in new bottles?

Ingen kjerne. Det er dette som alltid blir stående igjen som det store og egentlig ganske ubehagelige spørsmålet når man leser Johannisson. For jeg tror at like sterkt som vår higen etter å avdekke historiens endringer, variasjoner og brudd for å forstå oss selv, er ønsket om samtidig å finne en kontinuitet. Spesielt i dette tilfellet: en menneskelig rød tråd gjennom historien, eller det Svetlana Aleksijevitsj omtaler som «det evige mennesket», «evighetens skjelven», noe som ikke lar seg invadere av en ytre samtid og kultur. Selv sa Johannisson det så tydelig som det går an i et radioprogram i 2015: «Jeg tror ikke at det autentiske mennesket finnes.» Etter år med saumfaring av menneskenes levde erfaring, indre liv og ytre vilkår kom hun ikke lenger utenom at det vi opplever som både vår menneskelige kjerne og våre private følelser, hverken er noe privat eller uinntakelig. Alt handler om speilinger av en spesifikk tid og en større struktur. Og hun la til, på sitt sedvanlige prøvende, essaystiske vis: «Men jeg vet ikke om jeg kan stå for denne ekstreme ideen, ei heller forsvare den i alle dens aspekter og all dens kompleksitet.»

Johannisson ble 72 år. Jeg skulle gjerne hørt henne utdype og resonnere mer rundt hva hun egentlig mente om menneskets autentisitet. Det kommer ikke til å skje. Vi blir nødt til å ta opp tråden på egen hånd.

---
DEL