Melankoli for lysere tider

Per Espen Stoknes: Det vi tenker på når vi ikke tenker på global oppvarming. Tiden

Med markedsføringens logikk selger Per Espen Stoknes klimabudskapet til et publikum overmett på dystopier og varskurop.

Anders Dunker

Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid.

Per Espen Stoknes foreleser ved BI og har bakgrunn i både økonomifag og psykologi, ved siden av en spesialisering i fremtidstenkning. Han har også bred erfaring fra bedriftsliv i USA, der Det vi tenker på når vi ikke tenker på global oppvarming kom ut første gang for to år siden. Ved første blikk er også denne klimaboken preget av et typisk amerikansk ideal om handlekraftig optimisme innen markedsøkonomiens rammer. Her ligger imidlertid kimen til en interessant psykologisk motsetning – for er det ikke nettopp frykten for en handlingslammende pessimisme og økonomiske begrensninger som gjør at folk ikke vil ta inn over seg klimakrisen?

Obskur motstand. Forfatteren stiller opp problemet i klartekst: 97,5 prosent av klimaforskerne er enige om at klimaendringene er reelle og forårsaket av menneskers forurensning. Likevel velger 50 prosent av befolkningen i USA å tro på de resterende 2,5 prosent av forskerne – som mener drivhuseffekten har en ubetydelig innvirkning på klimaet. Hvis klodens fremtid avhenger av handlingsvalgene til demokratiske land, er denne typen statistiske data like avgjørende som klimaforskningen. Det er for enkelt å føre motstanden mot klimatiltak tilbake til propagandakampanjer finansiert av mektige oljeselskaper og korrupte politikere. Problemet med klimaskepsis og manglende vilje til handling er forbundet med en bredere og langt mer obskur motstand hos folk flest. Vi vet etter hvert en god del om endringer i værsystemer og havstrømmer, om stigende CO2-nivåer og klimatiske vippepunkter. Vi vet imidlertid langt mindre om forstyrrelser i informasjonsstrømmene, moralpolitiske lavtrykk, stigende nivåer av likegyldighet og kontraproduktive vippepunkter for den enkeltes klimasamvittighet.

Miljøkamp uten anklager. Med utgangspunkt i en analyse av miljøpolitikkens psykologi går Stoknes inn for å selge klimabudskapet til den delen av befolkningen som vegrer seg for å ta inn alvoret. Med markedsføringens logikk undersøker han den motvillige «kjøperens» psykologi, fra fornektelsens logikk til sosiale incentiver. Så ser han på hvordan klimabudskapet har blitt lagt frem så langt: Klimasaken er unektelig preget av deprimerende katastrofescenarier, moralske anklager og en systemkritikk så omfattende at både kapitalismen og dermed hele vår samfunnsform nærmest kriminaliseres. Mange opplever dette som et angrep og en anklage, og resultatet blir forsvarsreaksjoner, flukt eller motangrep. Følgelig mener forfatteren at miljøforkjemperne må legge fra seg både tørre tabeller og tunge etiske skyts: Det å snakke om tvingende nødvendigheter eller å utmale dommedagsscenarier fungerer likevel bare overfor dem som allerede er vervet til miljøsaken.

Handle først, tenke siden. De to første av de tre hovedkapitlene heter henholdsvis «Tenke» og «Gjøre». Stoknes’ mest overbevisende poeng er at vi må føle at vi kan gjøre noe med problemet hvis vi skal bli i stand til å tenke det. Målet blir dermed å få folk til å handle først, slik at vi kan unngå kognitiv og sosial dissonans: Hvis vi allerede bruker alternative energikilder, er vi mer åpne for argumenter om at nettopp dét er viktig og nødvendig. Hvis folk rundt oss skilter med økologiske verdier, er det også lettere for oss selv.

Stoknes viser seg her ekstremt pragmatisk: Basert på sosiologiske statistikker påpeker han at folk er langt mer tilbøyelige til å kildesortere eller legge om til grønn energi for å konkurrere med naboen enn på grunn av bekymring for klodens fremtid. De vil heller kjøpe en Tesla fordi det er et statussymbol enn fordi de føler ansvar for miljøet. Forfengelighet og motebevissthet er sterkere beveggrunner enn moralsk samvittighet. En bred kulturell kursendring må skje gjennom en mild manipulasjon, en «dulting» av befolkningen i riktig retning gjennom alt fra belønning, personaliserte klimakvoter som appellerer til konkurranseinstinktet, grønne moter og  karbonskatt. Målet må ellers være å ramme miljøbudskapet inn i en positiv fortelling.

Forfengelighet og motebevissthet er sterkere beveggrunner for å legge om til grønn energi enn moralsk samvittighet.

Plutselig dybde. Men er det ikke naiv optimisme når Stoknes snakker om å dele ut gratis pizza til nabolag som har vært flinke til å kildesortere? Er ikke karbonskatt en instrumentell og utvendig måte å påvirke folk på i en tid som trenger en fundamental mentalitetsendring? Ligger det ikke en overfladisk pragmatisme i det å pakke inn miljøbudskapet i «oppløftende historier» og en strategisk språkbruk? Kanskje, men ikke hvis tiltakene springer ut av en dypere forståelse og et ekte engasjement.

Siste del av boken – «Være» – tar for seg de eksistensielle sidene ved miljøkrisen. Med en høflig unnskyldning til mer nøkternvitenskapelige lesere, stiger Stoknes her dristig over i det personlige og poetiske – og resultatet er høyst vellykket.

Klimasaken preges av at hele vår samfunnsform nærmest kriminaliseres. Resultatet blir forsvarsreaksjoner, flukt eller motangrep.

Her tar Stoknes utgangspunkt i økofilosofen David Abram og knytter miljøengasjementet til en sanselig omgang med naturen og atmosfæren, mens han føyer inn erfaringer fra egne turopplevelser. Men han går også videre og beretter om hvordan han nesten hjelpeløst har latt seg gripe av sorg over miljøsituasjonen: nyheten om at halvparten av jordens arter har blitt utryddet i løpet av hans egen levetid eller synet av ødelagt natur.

Mørke og mot. Som et motstykke til den første delens nærmest maniske handlekraft og strategiske optimisme, får vi her et kapittel med den overraskende tittelen «Kjemp for din depresjon!». Med referanse til psykologen James Hillman beskriver forfatteren her den store sorgen over sivilisasjonens mentale ubalanse og utagerende galskap som en «fruktbar depresjon». Vi bør ikke løpe fra krisen, men snarere gå den i møte som en anledning til å lære noe: besinnelse, ydmykhet, kontakt med døden og med livets grensesoner. Slik vi ofte rømmer fra deprimerende innsikter, er vi også tilbøyelige til å dempe og motvirke symptomene fremfor å forstå dem og lære noe av dem. Høyere fabrikkpiper leder røyken over hodene våre – og planer om teknologiske reparasjoner av atmosfæren fortrenger en dypere søken etter en sunnere livsform. Stoknes legger ikke skjul på at denne kritikken også kan ramme strategiene han selv har foreslått – dultingen, den milde manipulasjon og de positive rammefortellingene.

Modig tvisyn. I bokens avslutning forbinder Stoknes imidlertid det praktiske med det filosofiske – og går inn for at begge deler må til. Sivilisasjonskritikk og selverkjennelse må kombineres med praktisk-økonomiske løsninger og et blikk for hverdagspsykologiske fakta. Den hardnakkede optimismen ledsager til sist de mørkere erkjennelsene under mottoet «Det er håpløst, og jeg gir meg ikke!». I sin vilje til tvisyn og en uredd omgang med miljøkrisens paradokser, formidler Stoknes et smittende og  karismatisk pågangsmot.

---