Mel Gibson og Jesus

Kanskje jødene i USA har et aldri så lite poeng.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Å feste bibelen til lerrettet fører nesten alltid til kontroverser. For tyve år siden var det den franske regissøren Jean-Luc Godard som ertet på seg kristen-miljøene etter visningen av «Hail Mary.» I 1988 ble «Last Temptation of Christ,» i regi av Martin Scorsese, boikottet av de største kinokjedene i USA. Og så seint som i 1999 ble den teologiske komedien «Dogma» av Kevin Smith droppet av Miramax fordi morsselskapet Disney hadde blitt truet av romersk-katolske grupper.

At den siste filmen til Mel Gibson skulle skape strid og konflikt var derfor ikke uventet. Hans siste film, «The Passion of the Christ» er nemlig nok et forsøk på å tolke evangeliene og legge fasit på en særs omstridt del av historien som handler om Jesu’ siste timer og hvem som i bunn og grunn var ansvarlige for hans død. En skyld som i filmen legges på jødene, slik jødiske grupper og deres talsmenn i USA oppfatter det. Det er med andre ord ikke konservative kristne eller nyfrelste evangelikere som denne gang bruker slegga mot blasfemi og helligbrøde, men derimot jødene som ser filmen i lys av den slitesterke myten om Kristus-morderne.

Det er en reversering av rollene, men kanskje ikke mer enn det. For i bunn og grunn er det et gammelt rituale som nå spiller seg ut med nye aktører i hovedrollen. For moderne sekularister er den instinktive reaksjonen på slikt religiøst oppgulp at rommet for kunstneriske ytringer bør være så stort som mulig, og at ingen; det være seg jøder eller konservative kristne, har rett til å tilrane seg rollen som historiens eneste legitime fortolker.

Det er en nødvendig grensedraging, men ikke altfor relevant i denne sammenheng. «The Passion of the Christ» er nemlig særs problematisk; kanskje mer som en følge av regissørens bakgrunn og filmens motiver enn det faktiske innholdet i den. Det siste; altså innholdet, er det få som kan uttale seg om fordi ingen ennå har sett filmen – annet enn utvalgte paneler som har blitt tilkjent den ære. Den slippes i USA først denne uka, og til Norge kommer den antakelig i slutten av mars.

Mel Gibson har ikke laget «The Passion of the Christ» for å utfordre religiøse dogmer eller konfrontere en sterkt voksende kristen-fundamentalisme i USA. Han har laget den for å forsterke disse kreftene. Det er kristne, evangeliske subgrupper som har finansiert denne filmen, og det er de samme kristen-evangelikerne som nå kjøper opp tusenvis av billetter for å trekke folk til møtene sine og omvende flest mulig. Det skjer ikke på tvers av Mel Gibsons intensjoner, men i et nært samarbeid med hans filmselskap Icon Productions som har rettet markedsføringen av filmen inn mot de såkalte «Jesus Freaks» (ikke vårt navn) for at de nettopp skal bruke den slik.

I USA teller de nyfrelste evangelikerne over 50 millioner mennesker. Meningen er å bruke dette nettverket til å drive PR for filmen, fordi Icon Productions ikke har noe reklamebudsjett av betydning. Hollywood har nemlig nektet å ta i denne filmen, og resultatet er at den nå distribueres av Newmarket i tett samarbeid med den fundamentalistiske organisasjonen Outreach Ministry Inc. de Vista, basert i California.

Det er en grunn til at Mel Gibson har valgt en slik framgangsmåte – og en slik film, kan man vel også si. Hans far, Hutton Gibson, leder en gruppe utbryterkatolikker i California som teller 100.000 disipler. Denne menigheten ble dannet i opposisjon mot det såkalte Vatikanet II, et slags kirkeråd som på 1960-tallet besluttet at evangeliene ikke skulle tolkes slik at jødene ble gjort ansvarlig for Jesu’ død. Det er med andre ord en kristen gruppe som spesifikt mener at jødene sto bak korsfestelsen. I tillegg til det, skal Hutton Gibson også være historisk revisjonist, idet han har antydet at Holocaust aldri fant sted.

Mel Gibson går ikke så langt, men mener likevel at jødene bare var «noen av ofrene.» Om sin egen film sier han derimot: «den hellige ånd jobbet gjennom meg mens vi lagde denne filmen. Min rolle var bare å styre trafikken.»

Som teologisk fundament for «The Passion of the Christ» har Mel Gibson brukt både det gamle og det nye testamentet, samt to nonner fra det attende og nittende århundre, Catherine Emmerich og Maria d’Agreda, som visstnok skal være solid plantet i den kristne, anti-jødiske tradisjonen. Så før man går i rasende polemikk over amerikanske og europeiske jøders hang til å lese verden rundt seg på basis av anti-semittismens snevre logikk …. så kanskje man burde se filmen først?

---
DEL

Legg igjen et svar