Megalomani og likegyldighet

Den enkelte må ha rett til å fomle seg frem til sitt eget livssyn. Men fanatiske regimer har ikke krav på denne friheten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det finnes en fristelse blant venstreradikale for å alliere seg med populister og nyreligiøse. Ny Tids serie om kulturradikalisme sist høst gjorde et forsøk på å vise hvordan både populisme, religion og kulturpessimisme er feilspor i møte med vår tids utfordringer. I stedet kreves det en standhaftighet både mot markedsmanipulasjon og religiøs misjon. Løsningen ligger i å styrke den individuelle autonomien.

Det besynderlige er imidlertid at selv om viljen til autonomi er svak, blir den sterk med en gang man projiserer den over på det kollektive nivå. Det skjer en snikende transformasjon i det «jeg mener» blir til «vi mener». Med en gang en samfunnsdebattant – på megalomanisk vis – påtar seg å snakke på vegne av «alle» blir det med ett legitimt å kreve absolutt respekt for fellesskapets egenart. Samtidig beordrer man ro i rekkene internt – ofte i form av mobbing av annerledestenkende.

På det kollektive nivå finnes det tilsynelatende ingen grense for hvor stor «respekt» man skal ha for nasjonal suverenitet, for ulike kulturer, for ulike religioner. Overfor disse kollektive forestillingene blir det med en gang «blasfemisk» å blande seg.

Det er ironisk at ideen om autonomi er for farlig å virkeliggjøre på individuelt plan, mens den omfavnes momentant når en nasjon, en kultur eller en religion utfordres.

Hvorfor er man ikke villig til å se verden som én? Hvorfor er man ikke villig til å si at alle mennesker har krav på de samme rettighetene? Hvorfor skygger man unna tanken om globalt demokrati? Man kan anlegge forskjellige forklaringsmodeller. La oss følge en psykologisk tilnærming.

«Vi må godta det fordi de har bestemt det slik»

I en kronikk i Aftenposten (27.11.04) skrev kommunal- og regionalminister Erna Solberg: «Islam forutsetter at man skal leve etter de lovene som eksisterer i et samfunn, i dette tilfellet det norske samfunn. Da må man også ha en grunnleggende forståelse for samfunnet rundt seg, og man må være villig til å ta avstand fra enkelthandlinger som bryter med vårt verdigrunnlag.» Det «verdigrunnlag» hun sikter til er «våre norske verdier». Solberg benyttet ordene «Norge», «norsk» og «norske verdier» 20 ganger i kronikken (27.11.04).

Kommunal- og regionalministeren skrev kronikken fordi hun ønsket at norske muslimer skulle ta avstand fra drapet på den nederlandske fritenkeren Theo van Gogh. Intensjonen er edel – Erna Solberg ønsker at Norge skal være en demokratisk rettsstat hvor personer med ulike livssyn lever sammen i fred. Problemet oppstår når hun krever at personer med innvandrerbakgrunn og deres etterkommere skal innrette seg etter menneskerettighetene fordi det er «vårt norske» verdigrunnlag.

Det logiske motsvaret fra en religiøs debattant blir da: Greit, men i Pakistan har man et annet verdigrunnlag, og da må Solberg godta det også. Det var nettopp dette talsmann i Islamsk Råd, Zidar Mukhtar, ga som svar i et intervju samme helg. Mukhtar forklarte hvorfor han i 1995 ikke ønsket å avvise en dødsdom mot en 14-årig gutt tiltalt for blasfemi i Pakistan: «På samme måte som vi her i Norge må respektere landets lover, gjenspeiler lovene i andre land hva folket i landet ønsker. Om de vil ha dødsstraff der må vi godta det, for de har bestemt det slik.» (Morgenbladet 26.11.04)

Solberg og Mukhtar ender begge opp med et portrett av demokrati og menneskerettigheter som kun «eksisterer» for de nasjoner eller kulturer som «har bestemt det slik».

Menneskerettighetenes skapelsesberetning

Det kan være interessant å se denne «nasjonaldemokratiske» retorikken i lys av to ulike syn på demokrati og rettigheter som kom frem i en ordveksling mellom Bjørgulv Braanen og Cathrine Holst i Klassekampen høsten 2004. Saken gjaldt forholdet mellom internasjonale konvensjoner og folkeviljen med utgangspunkt i en lederartikkel i tidsskriftet Syn og Segn, skrevet av Marit Eikemo og Teresa Grøtan. Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, mente rettigheter i internasjonale konvensjoner etableres «som et resultat av at nasjonalstatene, der regjeringene valgt på basis av det representative folkestyret, har gått sammen om å vedta dem».

Braanen la frem det man kan kalle en «relativistisk» fortelling om menneskerettighetenes tilblivelse: Gjennom kamp, press og mot vinner minoritets- og mindretallssynspunkter frem i folket. Til slutt oppnår konvensjonenes krav status som rettigheter vedtatt i det representative systemet (Klassekampen 1.9.04. og 7.9.04.).

Cathrine Holst fra Universitetet i Bergen reagerte på denne fremstillingen, og skrev tørt i et motsvar at «Braanen synes å mene at vi ikke har menneskerettigheter før flertallet i samfunnet tilkjenner oss dem» (20.9.04). Hun stilte spørsmålet: «Hva med de statsløse, de illegale innvandrere som er utelukket Braanens ‘representative demokrati i nasjonalstatene’?» Har ikke disse menneskerettigheter? Man kan kanskje si at Holst her presenterer en «universell» forståelse av menneskerettighetene: De «eksisterer» og har gyldighet uavhengig av om menneskene er innenfor eller utenfor nasjoner eller kulturer som har «bestemt det slik».

Det er innlysende, som Braanen skriver, at ingen «rettighet» kommer dalende fra det blå. En rettighet blir først realisert i det den blir konkret formulert i lovverk og domspremisser. Først da kan rettsstaten legger makt bak ordene. Men det er også interessant når Holst etterlyser en reell diskusjon om de enkelte rettigheters legitimitet.

Det er like viktig å trekke opp grensene for hvor det demokratiske flertallets makt slutter som hvor den begynner. Sjelden får man presentert hva men egentlig mener når man sier at rettighet X er en «menneskerettighet». Mener man at X er universell? Mener man at denne rettigheten er så grunnleggende at den bør forsvares av rettsstaten selv om flertallet av befolkningen er av en annen oppfatning? I følge den «relativistiske» fortellingen om menneskerettighetenes tilblivelse springer deres legitimitet ifra folket. Etter den «universelle» fortellingen springer rettighetens legitimitet ut ifra dens kvasimetafysiske status som «mer rett» enn folkeviljen. Spørsmål er hvilket perspektiv man anlegger som utgangspunkt.

Hvis man bruker Cathrine Holsts «universelle» perspektiv er det usannsynlig at man ender i den forvirring som «nasjonaldemokratene» befinner seg i. Det er alltid enklest å vise til «tradisjoner» i stedet for å drøfte den enkelte rettighet direkte. Retorikken til Erna Solberg og Zidar Mukhtar er i realiteten kulturrelativistisk: Hvis dere aksepterer «vår» kultur og «vårt» styresett, skal vi akseptere «deres» kultur og styresett. Og dersom menneskerettighetsbrudd finner sted skal vi se mellom fingrene fordi det er deres kultur.

Er demokratiet verdiladet?

Demokratiet er ment å være verdinøytralt. Kampen for økonomisk ujevning utspiller seg innenfor demokratiet, slik de europeiske velferdsstatene har blitt etablert med bakgrunn i politisk kamp gjennom frie valg og politisk styring.

Noen hevder det sekulære demokratiet er ensbetydende med nyliberalisme og kulturelt forfall: Parlamentarisk demokrati er bundet sammen med «kapitalisme, samt ekstrem individualisme og liberalisme.» (Arnfinn Haram, Morgenbladet 7.2.04). En slik kulturpessimistisk logikk leder også til at aviskommentatorer kan betegnes som «sekulærfundamentalister» (Kjell Magne Bondevik, Dagbladet 7.8.04), religionskritikk kan møtes med beskyldninger om at man fremmer «sekularisme som totalitær ideologi» (Alf van der Hagen, Morgenbladet 9.7.04.) og menneskerettighetene kan omtales som «en like stram tvangstrøye som den religiøse fundamentalismen hos jihads protagonister» (Arnt Folgerø, Morgenbladet 6.4.04.).

Den slovenske filosofen Slavoj Zizek er én av flere samfunnsdebattanter som kritiserer kapitalismen med en språkbruk som knytter demokratiet til økonomisk utbytting. Zizek mener at «det må være historiens ypperste ironi at radikal individualisme tjener som ideologisk forsvar for den uhemmede makt som det store flertallet av individer opplever som en enorm, ansiktsløs makt som bestemmer over livene deres uten noen form for offentlig, demokratisk kontroll» (Le Monde Diplomatique 10/2004). I et intervju i nettidsskriftet Eurozine.com hevder han at to-årige arbeidsengasjementer for akademikere og journalister er en skjult form for tvang, «det oppleves som traumatisk og sjokkerende, som noe som påfører meg usikkerhet» (15.3.02). Göran Rosenberg skriver i Dagens Nyheter at vi i dagens samfunn «kun har frihet så langt det liv vi ønsker å leve kan kjøpes gjennom varer og tjenester i markedet». Individet må kunne ha «frihet til å ville noe annet enn å velge» (10.9.02). Opprørt over dagens konsumsamfunn slår Arne Johan Vetlesen fast: «utviklingen i retning av hyperkapitalisme i dagens samfunn har etter mitt syn intet med større frihet å gjøre, men svært mye med økt påpresset valgtvang» (Klassekampen 17.8.04).

Stemmer disse påstandene? Er det ikke mulig å velge faste rammer for sin tilværelse i land med demokrati? Er det ikke mulig å leve som en økologisk bonde, som en islamistisk husmor, som et sektmedlem i en pinsemenighet med strenge kodekser for atferd, konsum og moral? Er det ikke mulig å la seg binde? Bare opp mot et bakteppe av kulturell krisemaksimering kan demokratiet fremstilles som låst til hyperkapitalisme og nyliberalisme.

Falsk multikulturell toleranse?

Slavoj Zizek holder tilsynelatende på den gamle drømmen om radikal samfunnsomveltning. Han mener det multikulturelle demokratiet er falskt i og med at den «respekten» som tilkjennes ulike interessegrupper brukes av elitene til å opprettholde en aksept for «økonomisk forskjellighet». I realiteten dreier seg om to helt forskjellige former for aksept, mener han: «Kamp mot rasisme og sexisme styres av en streben etter full anerkjennelse, mens klassekampens mål er å overkomme og undertrykke ‘det andre'». Med andre ord: «Forskjellighet» som norm i kampen for livssynsfrihet misbrukes til å opprettholde forskjellene mellom fattig og rik.

I intervjuet i Eurozine bruker Zizek en liknelse der han sammenlikner den multikulturelle toleransen med hvordan enkelte foreldre insisterer på å respektere barna sine, selv om de sier ting som åpenbart er galt: «De sier at man ikke bør ta fra barna illusjonene deres. Jeg mener tvert i mot. Jeg mener de fortjener å ikke behandles som barn

Zizek setter fingeren på en politisk korrekthet som utgjør et spakt forsvar for det multikulturelle demokratiet. Forsvaret av det multikulturelle samfunnet kan noen ganger få et arrogant preg som minner om nedlatende marginalisering. Man kan få inntrykk av at toleransen er betinget av at mottakeren forblir barnlig. Denne toleransen utgir seg for å være solidarisk, men er i realiteten likegyldig.

Zizek ser tilsynelatende ut til å argumentere for at voksne ikke skal være likegyldige til hverandres livssyn, men heller søke å forene de divergerende forestillingene om livet i én stor helhetlig ideologisk ramme. Han avviser den multikulturelle toleransen.

På den ene siden er han prinsippfast når han ikke ønsker at annerledestenkende skal utsettes for en nedlatende og hyklersk toleranse. På den andre siden kan det virke som om han likevel ikke er i villig til å anerkjenne de annerledestenkendes rett til å ha sitt livssyn intakt. Behandler Zizek «de voksne» som barn?

Selv om man er enig i Zizeks analyse kan man ta avstand fra hans konklusjon. Respekt for andre menneskers valg av livssyn forutsetter at troen på dialog har en begrensning. Hvor hensiktsmessig er det å debattere med religiøse fanatikere, med homofobe rasister, med nevrotiske mennesker som frykter at himmelen skal falle ned i hodet på dem? Om de tyr til vold eller misbruk av sine medmennesker griper man selvsagt inn, og gjerningsmennene kan straffeforfølges. Men de får ha sine forestillinger og vrangforestillinger om livet i fred. Hvis ikke interessen for andre har en grense, ender man selv opp som en moralsk imperialist.

Problemet oppstår med en gang man projiserer denne «likegyldige» tilnærmingen over på det kollektive nivået. Da skapes det en helt annen situasjon. Multikulturell toleranse blir forvekslet med kulturrelativisme. Det er en slik nivåfeilslutningen som gjør at «nasjonaldemokratene» stilltiende kan akseptere udemokratiske regimers menneskerettighetsbrudd i ly av ideen om det aktuelle kollektivets «autonomi». På dette punkt trengs det motsatte av likegyldighet, nemlig inngripen. Det trengs nulltoleranse mot tyranniske stater hvor borgerne undertrykkes eller bevisst holdes nede i fattigdom og sult.

I og med at Zizek ikke tar seg bryet med å oppklare denne nivåfeilslutningen, fører han den med seg videre i sine politiske analyser. Vi skal i det følgende se hvordan den dukker opp i hans syn på bekjempelsen av global urettferdighet.

Angsten for at motstand blir absorbert i demokratiet

Ekstreme globaliseringskritikere sier seg enig med Slavoj Zizek når han hevder at demokratiet er urettferdig ved at «vinneren tar alt, flertallet er synonymt med ‘alle’ og beholder all makt.» Hans definisjon av demokratiet er at alle ubetinget aksepterer «at motsetninger helt og holdent absorberes inn i det pinefulle spillet». (Le Monde diplomatique Norden 12/2004).

Børge Lund fra tidsskriftet Kontur er globaliseringsmotstander og karakteriserer ytringsfriheten som en «reell frihet, men også en viktig selvoppholdelsesmekanisme for systemet». Lund mener «ytringsfriheten i seg selv fungerer som en hemsko for ytterligere frihet» (Morgenbladet 18.10.02.). For de som ønsker samfunnsomveltning er ytringsfrihet problematisk. Når uttrykk for radikal forandring skal konkurrere med uttrykk for det bestående vil de radikale «som oftest komme tapende ut, fordi legitimiteten til det bestående i så stor grad bekreftes kontinuerlig gjennom kommunikasjon i det offentlige rommet,» skriver Lund. Hvordan skal kritikken av legitimiteten til lovverket kunne bli mottatt i befolkningen «når denne legitimiteten er en forutsetning for den politiske diskursen»? Frykten er at ytringsfriheten leder til at samfunnskritikk blir absorbert av systemet.

Børge Lund håper i stedet at voldelige demonstrasjoner, protester og streiker vil nå et omfang som utgjør en trussel mot «systemets eksistens». Han ser for seg en bølge av aksjoner som «representerer en form for strukturell vold som kan bidra til at fortolkningsrammene eksploderer». Ytringsfriheten blir i dette resonnementet ansett for å være noe som utsetter en slik samfunnsomveltning fordi radikale standpunkter og frustrasjon hele tiden blir ventilert innenfor den demokratiske offentligheten.

Slavoj Zizek står for en likende analyse: Samfunnsdebatt i demokratiene befinner seg låst fast i «verdidebatter» som kamuflerer den underliggende urettferdighet som utspiller seg. En ny venstreradikalisme må søke allianse med den eneste politiske grupperingen som i dag «uttrykker det som de venstreradikale i all hemmelighet tenker», nemlig høyrepopulistene: Populistene som skriker om at industriarbeidsplasser forsvinner til Kina; Populistene som kritiserer nøytraliteten i det multikulturelle samfunnet og fordømmer den grenseløse innvandringen.

Populistene, skriver Zizek, er de eneste som «holder på visjonen om massemobilisering og kamp mot overklassens utbytting». Mulighetene for en potent allianse vil oppstå i det populistene «oppfatter sammenhengen mellom kapitalismen og det moralske forfallet de beklager». Bare gjennom en slik allianse mellom kulturpessimistiske populister og offensive venstreradikalere kan man utfordre den totalitære, kapitalistiske verdensorden. Bare slik kan man unngå at reell motstand mot systemet ikke blir «absorbert» i det «pinefulle politiske spillet».

En populistisk allianse mellom høyre og venstre?

Zizek har rett når han påpeker et potensial for en reell allianse her, og den kunne utvides ved å trekke inn religiøse, politiske bevegelser. Religiøse fanatikere bruker verdispørsmål til å fyre opp under samtidskritikk. Den nye paven og konservative krefter innen den katolske kirke burde være gode kandidater, eller Levende Ord i Bergen.

I sin appell om å våge å lete etter allierte blant populistene skriver Zizek: «Vi bør derfor, som det heter i den mest populære sangen om Kansas – fra Trollmannen fra Oz – strekke oss ‘over regnbuen’, over ensakskampenes ‘regnbuekoalisjon’, som de radikale liberalerne er så glad i – og våge å lete etter allierte blant dem som fremstår som den tolerante liberalismens ultimate fiende.»

Zizek og de andre samfunnsdebattantene vi har nevnt skaper forvirring, men man bør ikke konkludere med at de er anti-demokratiske. Populister, religiøse dogmatikere og revolusjonære forenkler komplekse økonomiske og kulturelle sammenhenger. De tilbyr enkle løsninger på de mange ubehagelige motsetningene som demokratiet oppstiller. Bevegelsene vinner oppslutning uten at man nødvendigvis kommer nærmere global rettferdighet.

Helt siden demonstrasjonene mot Verdens handelsorganisasjon i Seattle i 1999 har globaliseringsmotstanderne skydd lokale og regionale demokratiske arenaer. De faktiske forsøkene på å bygge overnasjonale organisasjoner med flertallsavgjørelser fordømmes. Man foretrekker aksjonisme fremfor engasjement i eksisterende politiske strukturer. Hvordan skal man oppnå global omfordeling og utrydding av fattigdom uten å gå via demokratiske institusjoner?

Vestenfor Vesten

I verdidebattene finner man nøkkelen til hvordan venstresiden kan forholde seg til tre av de viktigste spørsmålene globaliseringen oppstiller: overnasjonalitet, avklaring av forholdet til populisme og spørsmålet om intervensjon. En viss grad av «megalomani» er kanskje nødvendig for å utrydde fattigdom og sikre alle mennesker de samme rettighetene. Men denne megalomanien må begrenses, ellers visker den ut de liberale kjerneverdiene: individets frihet til selv å forme til sitt eget livssyn og skape sin egen kultur.

Det finnes ingen vei utenom personlig engasjement og kunnskap om urettferdighet – alt dette i lojalitet til Opplysningens idealer. Håpet ligger med andre ord i et rykk i den motsatte retningen av det Zizek og populistene anbefaler: Ikke «over regnbuen», men mot en gjenoppdaging av autonomi og solidaritet «vestenfor Vesten».

---
DEL

Legg igjen et svar