Meg og mitt piano

I forrige uke fylte pianisten Einar Iversen 75 år og ble hedret blant annet med utgivelse av et notehefte med tolv av sine komposisjoner, komplett jazzdiskografi og en historisk fotodokumentasjon, samt gjenutgivelse av hans første LP i eget navn, «Me and my piano», denne gang naturligvis på CD (Ponca PJRCD 102). Når vi ser Einar […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I forrige uke fylte pianisten Einar Iversen 75 år og ble hedret blant annet med utgivelse av et notehefte med tolv av sine komposisjoner, komplett jazzdiskografi og en historisk fotodokumentasjon, samt gjenutgivelse av hans første LP i eget navn, «Me and my piano», denne gang naturligvis på CD (Ponca PJRCD 102).

Når vi ser Einar Iversens skikkelse på gata, litt lut i ryggen, litt trist i ansiktet, med hatt, grå frakk og sliten veske, er det hyggelig å vite at vi har for oss en høyst vital jazzmusiker, en pianistenes elegantiér, en forgrunnsfigur i norsk jazz gjennom 55 år, en kreativ arrangør, fortsatt ivrig studerende alle typer musikk – dertil en ordkunstner som har skapt mange legendariske replikker.

Han ble født i Mandal 27. juli 1930, kom til Oslo som sønn av presten i Grønland kirke, som også het Einar Iversen – og fikk derav tilnavnet «Pastor’n». Allerede som 19-åring stod han fram på konserter i Oslo som en av de første som jobbet med de nye stilretningene innen jazz: bebop og cooljazz. I det lille miljøet var det ikke særlig rom for sekterisme, så hans avantgarde forhindret ikke at han platedebuterte med den svorne swingtrompeteren Rowland Greenberg i 1953. Fra da av lå han stadig i teten ved tidens favorittavstemninger, var en opplagt del av den norske jazzeliten, spilte på Amerikabåtene og fikk nærkontakt med det autentiske jazzmiljøet i New York. Han var den tredje musikeren som ble hedret med norsk jazz’ høyeste utmerkelse, Buddy-statuetten, allerede i 1958.

Ettertraktet kapellmester

I første halvdel av 60-tallet ble han en selvskreven kompmusiker for utenlandske artister på Metropol Jazzcenter og jazzfestivalen i Molde. Til tross for hans sentrale rolle, var det vanskelig å leve av jazz alene; i stedet ble han en ettertraktet kapellmester og repetitør bl.a. ved Det Norske Teatret, Chat Noir og Oslo Nye Teater.

Karin Krog var den første i Norge som fikk gi ut LP helt i eget navn (1964 og 66); Einar Iversen ble den andre. I mars 1967 spilte han inn «Me and my piano», men bare to måneder tidligere hadde han gjort en LP med «musikk for jazzballett» under navnet «The Norwegian Jazz Group», ledet av Einar Iversen, så det er et spørsmål hva som egentlig var hans LP-debut.

Deretter fulgte flere betydelige album, med bl.a. Bjarne Nerem (1976), Appaloosa Mainstream Ensemble (1978 og 79), Totti Bergh (1996), Ditlef Eckhoff (1999) og Nora Brockstedt (2004), foruten flere egne solo- og trioplater, «Who can I turn to?» 1991, «Solo» 1998 og «Seaview» 2000. I 1998 mottok han Oslo Jazz Circle’s ærespris, hvorpå klubben besørget en samling av uutgitt musikk fra årene 1960-94 under tittelen «Portrait of a Norwegian Jazz Artist – Einar Iversen».

Åpne ører

På «Me and my piano» ble han akkompagnert av bassisten Tor Hauge og trommeslageren Jon Christensen. Sistnevnte var snaut 24 år, men hadde allerede fått internasjonal erfaring som kompmusiker på Metropol og i Molde, hadde spilt fast med Karin Krog fra 1963, Jan Garbarek fra 64 og George Russell fra 65. At en moden mainstream-musiker som Einar Iversen plukket ut en trommeslager av den moderne og lettere rabulistiske 60-tallsskolen, viser en samtidsrettet holdning. At plata åpner frisk med en Coltrane-komposisjon fra «Giant Steps», vitner også om åpne ører. Ved gjenhør i 2005 er dette fortsatt vital moderne jazz.

Noteheftet er det fjerde fra Norsk Jazzforlag. Det første kom tidlig i fjor og presenterte ti norske jazzkomponister, dernest kom «Bjørn Johansen in Memoriam» og «Fiin gammel» med fire Egil Kapstad-melodier. Nå dreier det seg altså om Einar Iversen, og hans komposisjoner er alle av ny dato (2000-2005). Heftet inneholder en serie morsomme bilder fra en lang karrière; ett av dem er fra 1952 og viser unge Einar sammen med Dizzy Gillespie på jazzklubben Birdland i New York. Her oser det både av historie og helt fersk tonekunst fra en høyst oppegående og kreativ jazzmusiker.

---
DEL

Legg igjen et svar