Med forskerens klare blikk

Avisas skjønnhetsfeil til tross: Birgitte Kjos Fonns nye bok viser at Orientering fanget opp strømninger i norsk politikk lenge før de ble gangbare (Fra Torild Skards anmeldelse av Birgitte Kjos Fonns «Orientering. Rebellenes avis», Pax Forlag, lansert 01.04.).

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

BOKANMELDELSE:

Ekskludert. En lovende karriere i Arbeiderpartiet ble brutalt avbrutt da jeg som ung student engasjerte meg i ukeavisa Orientering. Jeg var ikke spesielt opprørsk. Jeg følte meg hjemme i arbeiderbevegelsen og hadde lyst til å delta i samfunnsdebatten. Orientering ble drevet av partifolk som var uenig i regjeringens utenrikspolitikk. Men meningsforskjellene var ikke større enn at de burde rommes innenfor partiet, og jeg tok naivt for gitt at åpen diskusjon var av det gode.

Men nei. Orienterings virksomhet var skadelig for arbeiderbevegelsen, erklærte lederen i Arbeidernes Ungdomsfylking, Bjartmar Gjerde, da jeg ble foreslått innvalgt i AUFs sentralstyre. Og før jeg visste ordet av det, var jeg ekskludert fra både ungdomsfylkingen og partiet.

Råk i isenKRITISK

Orientering ble til i 1952-53, i den verste perioden med politisk ensretting vi kjenner fra Norge i fredstid. Etter at vi ble med i NATO, ble det satt inn et konformitetspress som er vanskelig for seinere generasjoner å forstå. All radikal opposisjon ble forbudt. Det ble lagt lokk på den politiske debatt, og klappjakten på «k-sympere» (kommunistsympatisører) rammet hele venstrefløyen.

Orientering ville hogge råk i isen for at opposisjonen skulle komme til orde. Avisa kjempet for avspenning, nedrustning og fred, mot blokkpolitikk og atomvåpen. Den inntok et «tredje standpunkt» mellom NATO og Warsawapakten og gikk inn for demokratisk sosialisme til forskjell fra kapitalisme og kommunisme. Selv om Orientering-kretsen var medlemmer av Arbeiderpartiet, stemplet partiledelsen meningene som grovt kjetterske og gjorde det den kunne for å kneble avisa.

KRITISK: Prøvenummeret av Orientering kom i desember 1952. Nummeret skapte sterke reaksjoner på grunn av sin ensidige USA-kritikk. FAKSIMILE: ORIENTERING 1952

Det kreves ikke bare dyktighet, men også standhaftighet og mot, for å stå fram og tale landets dominerende parti i mot. Til å begynne med var Orientering bare ei lita blekke som kom hver fjortende dag. Den ble ekskludert fra partiet, men overlevde, år etter år – og vokste. Det nye venstre i norsk etterkrigstid fikk sitt uttrykk. Og ikke bare det. Avisa kom til å spille en avgjørende rolle da Ap sprakk i 1961. Sosialistisk Folkeparti ble dannet, og Ap og mistet sitt rene flertall og regjeringsmakten for første gang etter krigen. Rent flertall fikk det aldri igjen.

Da Orientering gikk over i Ny Tid i 1975, hadde den et opplag på 17 – 20.000. Det var ikke all verden, men alt tatt i betraktning et resultat det sto respekt av.

Solid historie

Det er ikke spøk å skrive avishistorie. En avis er en institusjon i seg selv samtidig som den både avspeiler og påvirker virkeligheten rundt. Hvor skal grensene trekkes for hva som skal med, og hva som skal utelates?

Birgitte Kjos Fonn har gått til oppgaven å skrive Orienterings historie med klar bevissthet om problemene. Hun har aldri opplevd avisa i aksjon. Hun var barn da avisa gikk inn og har heller ikke opplevd tida. Men hun har bred skolering og mangfoldig bokskriving bak seg. Med studier i sosiologi og statsvitenskap har hun arbeidet som journalist og redaktør, gitt ut skjønnlitteratur for barn, analysert norsk utenrikspolitikk, foretatt studier av Kongo, Storbritannia og Tyrkia, laget en nettbasert lærebok i kulturjournalistikk og publisert historien til Norsk utenrikspolitisk institutt.

Fonn erkjenner svakheten ved at hun aldri har vært del av det politiske terrenget Orientering opererte i. Men hun vil vende dette til en styrke. For å lage et sannferdig portrett av en avis med en viss innflytelse som det hersker motstridende meninger om, kan det være en fordel å se den utenfra, framhever hun. Og hun har den trykte avisa, litteratur og levende kilder, som hun har utnyttet til fulle. I tillegg til fortellingen på innpå 300 sider, har hun ikke mindre enn 40 sider fotnoter som gir belegg for det hun skriver.

Alt kan ikke presses inn mellom to permer, men det Fonn tar med, er vesentlig og rimelig dekkende, og beretningen er tvert i gjennom saklig. Forfatteren tegner et bilde av avisa som jeg som mangeårig medarbeider kjenner meg godt igjen i, selv om mine vurderinger av og til avviker fra hennes – som rimelig er.

Stor underholdningsverdi

En tror kanskje at en slik bok nødvendigvis blir tung og kjedelig. Så langt derfra. Fonn skriver flytende, klart og godt, og hun kan slå til med humor en gang i blant, selv om avisa var et heller alvorstungt prosjekt. Og forfatterens uavhengige blikk gjør at lesningen blir engasjerende – også for en som har levd det meste av historien.
Her er hendelser et fåtall har visst om. Kjente begivenheter får nye dimensjoner, og avisas svakhet og styrke trer tydeligere fram. Fonn forsøker å holde et bestemt perspektiv, men hun er ikke redd for digresjoner og kompleksitet som kan bidra til et mer korrekt og nyansert bilde av det som har skjedd. Strømninger i tida, og motkrefter avisa var opp i mot, blir ikke alltid tegnet med den styrken vi opplevde den gang, men forfatteren tar utrolig mange momenter med i betraktning.

Oppfylte avisa målene?

I boka flettes generell politisk historie, institusjonshistorie, mediehistorie og personhistorie inn i hverandre, men tema er hele tida Orientering som presseorgan. Fonn følger avisa fra oppstarten i 1953 til nedleggelsen i 1975, fra en uavhengig utenriksavis til en partiavis med vekt på innenrikspolitikk.

Parallelt ble journalistikken stadig mer profesjonell. I beretningen gir forfatteren mest plass til de tema der de store slagene sto om avisas politiske og redaksjonelle linje. Dette er vesentlig, men andre viktige tema, som kultur- og nord-sør-spørsmål, kommer i bakgrunnen.

I avisas første tiår setter Fonn fokus framfor alt på Orienterings tredje standpunkt i øst-vest-konflikten. I andre tiår rettes søkelyset på spørsmålet om partiavis eller uavhengig journalistikk. Og hun spør: Hvordan ble ideene levd ut i avisas praksis? Maktet avisa å finne den balansen det tredje standpunkt krevde? Var det mulig å oppfylle de journalistiske kravene om fri og ubundet opplysning på tvers av det som ellers kom fram i norsk og internasjonal presse?

Kollektivt prosjekt

Orientering er i ettertid blitt presentert som det først og fremst var verket til tre menn: Sigurd Evensmo, Finn GustavsenSISTE UTGAVE og Kjell Cordtsen. De spilte nøkkelroller, men det ville ikke blitt rare avisa hvis jobben utelukkende hadde hvilt på dem. Orientering overlevde så lenge, fordi det var et kollektivt prosjekt. Men dette er blitt fortiet.

SISTE UTGAVE: Redaktør Kjell Cordtsen og journalist Lise Winther studerer det aller siste nummeret av Orientering, 13. august 1975. FOTO: PAX

Selv om Birgitte Kjos Fonn må snevre inn og konsentrere, gir hun et usedvanlig fyldig og mangefasettert bilde av virksomheten. Her er politiske standpunkter, lederartikler, reportasjer og innlegg skrevet av redaktørene, redaksjonskomiteen og faste skribenter sammen med avvikende oppfatninger, ros og ris fra innsendere med skiftende bakgrunn.

I tillegg berettes historien om personer og prioriteringer, penger og praktiske problemer i det Fonn kaller en uvanlig halsstarrig liten avis. Hun beskriver innsatsen til styret, forretningsavdelingen og finansielle bidragsytere, dugnadsarbeidere og avisselgere. Alle måtte yte sitt for at avisa ikke skulle gå nedenom.

Fonn vokter seg vel for å drive Se-og-Hør-journalistikk om menneskene i og rundt Orientering. Kanskje hun til tider er vel knapp for lesere som ikke kjenner personene fra før. Så får hun med utrolig mange, ikke bare menn, men også kvinner. At forfatteren har et så bevisst kjønnsblikk bringer fram sider ved avisvirksomheten som for noen vil virke nye, også folk som var med selv, men bare hadde på seg de vanlige mannsbrillene.

Og jeg er neppe den eneste av avisas medarbeidere som nå opplever at vi får en anerkjennelse av innsatsen som ikke har kommet til uttrykk tidligere.

Ikke entydig 3. vei-standpunkt

I den kalde krigens tid måtte Orientering drive en ytterst vanskelig balansegang for å følge opp de ulike målene avisa hadde satt seg. Den skulle fremme en bestemt politisk linje samtidig som den skulle forsvare ytringsfriheten og være åpen for meninger av ulike slag. Politikken gikk fra begynnelsen ut på å representere et tredje standpunkt mellom to stormakter, der medier og opinion i vårt land ensidig og emosjonelt støttet den ene. Hvordan skulle en motvirke ensidigheten uten selv å bli oppfattet som ensidig?

Fonn tegner et differensiert bilde med sentrale aktører i avisa som var genuine demokrater og tredje-vei-forsvarere, mens andre så lite positivt i USA og lite negativt i Sovjet. I praksis mener hun at avisa i 1950-årene aldri ble en helt entydig tredje standpunkt-avis. Men hun påpeker at det som kunne oppfattes som en slagside med større og mer kritisk fokus på USA enn på Sovjet, delvis hang sammen med avisas takhøyde og ressurssituasjon, interesse for USA og et forholdsvis snevert, vestligdominert kildetilfang.

Noe av det samme mønsteret fra USA-Sovjet-dekningen gjentok seg i dekningen av DDR og Vest-Tyskland. Også her har Fonn en nøktern og leseverdig analyse, men hun strever med å få skikkelig grep på etterdønningene fra krigen i synet på tyskere generelt og nazister spesielt.

Ellers fokuserer beretningen av 1960-årene på forholdet til Israel, Sovjet og Kina, kampen mot Fellesmarkedet, den rødgrønne bølgen og oppgjøret med SFs ungdomsorganisasjon SUF.

Menighetsblad?

Ettersom årene gikk, ble det lagt stadig større vekt på innenrikspolitiske spørsmål, arbeidslivet og den «lille» så vel somANIKOLONIAL den «store» mann. Og avisas utseende ble endret for å nå ut til et bredere publikum. Harde nyheter skulle få en mykere presentasjon og sakene personifiseres med mer bruk av bilder, slik at stoffet ble nært, konkret og tabloid.

Stiftelsen av SF skapte nye utfordringer for avisas stilling. Formelt forble Orientering en partipolitisk uavhengig avis, et forum for fri meningsbrytning. Men Fonn påpeker at avisa aldri var så uavhengig etter at SF ble dannet, som mange ville ha det til. En rekke personer hadde sentrale roller begge steder, og i praksis ble avisa etter hvert et partiorgan for SF, uten at dette ble ansett som spesielt problematisk fra redaksjonens side.

ANIKOLONIAL: Dekning av Vietnam-krigen sto sentralt. Avisa var opptatt av nord-sør-dimensjonen, avkolonisering og vestlig maktmisbruk. FAKSIMILE: ORIENTERING NR. 24 1966.

Likevel skapte overgangen til SV både diskusjon av avisas linje og bitterhet blant Orienterings medarbeidere. Hele redaksjonen ble byttet ut da Orientering ble opptatt i SV-avisa Ny Tid, og Evensmo, Gustavsen og Cordtsen holdt gravøl. Igjen har Fonn en utdypende beskrivelse som motvirker overforenklinger, men etter mitt syn var anti-SF-holdningene hos de tre mindre partene i dannelsen av SV mer framtredende enn det går fram av beretningen.

Viktigere enn forventet

Alt i alt har Birgitte Kjos Fonn gjort en imponerende jobb og gitt oss et verdifullt tilskudd til vår politiske historie ogSENTRAL pressehistorien etter annen verdenskrig.

Selv sammenfatter Fonn beretningen om Orientering slik: Avisa må ha vært både katalysator og kanal for viktige nye ideer og endringer i norsk politikk, til tross for et kanskje mindre imponerende inntrykk ved nærlesning og en forholdsvis beskjeden utbredelse.
Noen ideer fikk kort levetid, mens andre ble født i Orientering og lever i beste velgående. Avisa fanget opp og formidlet strømninger i norsk politikk lenge før de ble allemannseie, og avisas antiautoritære utgangspunkt må ha vært med på å endre det norske politiske landskapet. Slik har avisa spilte en rolle langt utover det dens beskjedne apparat skulle tilsi.

SENTRAL: Torild Skard kom med i Orientering i 1958 og var aktiv i avisa gjennom 17 år. Skard arbeidet for å få mer kultur- og sosialstoff i spaltene, noe som ikke var helt enkelt i en mannsdominert redaksjon. FOTO: PAX

Torild Skard var medarbeider i Orientering gjennom 17 år. Hun ble i sin tid Norges første kvinnelige lagtingspresident, har sittet på Stortinget for SV, vært regionaldirektør for UNICEF og er i dag leder i Norsk kvinnesaksforening.

---
DEL