Medisiner for alle – nå!

Medlemmer av Verdens helseorganisasjon er i ferd med å skusle bort en historisk mulighet til å redde liv.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Markedssystem. I dag utvikler legemiddelindustrien medisiner innenfor et markedssystem som svikter de fattigste av oss. Gjennom Verdens helseorganisasjon har vi nå muligheten til å innføre et nytt innovasjonssystem, et system som prioriterer etter medisinske behov i stedet for inntjeningsmuligheter. Men skal det fungere, må verdens ledere forplikte seg og ta et felles ansvar. Og hvis det skal skje, må noen gå foran og ta ledelsen. Det bør være Norge.

Ressursfordelingen. Om lag 90 prosent av legemiddelindustriens forskningsressurser går i dag til forskning på sykdommer og plager som rammer under ti prosent av verdens befolkning. Dødelige sykdommer som kala azar, sovesyke og multiresistent tuberkulose er gjenstand for forsvinnende lite forskning, til tross for at slike glemte sykdommer rammer opptil en milliard av oss. Altfor ofte er leger og sykepleiere tvunget til å behandle sine pasienter med utgamle medisiner som har grusomme bivirkninger. Enkelte av medisinene inneholder til og med arsenikk, og tar livet av hver tiende pasient.

Det er dyrt for legemiddelindustrien å forske fram nye medisiner. Derfor må firmaene investere i å utvikle produkter som vil betale seg. Når industrien setter sine prioriteringer, blir pasientenes kjøpekraft et viktigere kriterium enn deres medisinske behov. Forskningen sikter seg inn på diabetes, impotens og kreft, mens tropesykdommer, tuberkulose, og antibiotikaresistente bakterier slipper unna.

Innovasjon. Markedssystemet er ikke tilstrekkelig. Vi må supplere det med et nytt, behovsbasert innovasjonssystem for medisiner. Et fond som dekker utgifter til forskning på og utvikling av de medisinene som vi har mest akutt behov for, finansiert med obligatoriske bidrag fra landene som er med.

«Når det ikke er penger å hente fra en pasientgruppe, må deres behov dekkes ved å frikoble medisinprisen fra forsknings- og utviklingskostnadene.»

Dette er den klare og utvetydige konklusjonen i en rapport som ble utarbeidet av en ekspertgruppe nedsatt av Verdens helseorganisasjon (WHO) og forelagt organisasjonens medlemmer allerede i 2012, og det er en konklusjon som vi i Leger Uten Grenser stiller oss 100 prosent bak. Problemet er at det gjør ikke WHOs medlemsland. I hvert fall ikke så langt.

Dvaskt. Mangelen på politisk handlekraft i møtet med ekspertgruppens livsviktige anbefalinger, har vært flau og forstemmende. I disse dager behandler WHO-styret saken, men i en dvask og utvannet form: et frivillig fond som foreslås opprettet innenfor et eksisterende program for forskning og opplæring i tropiske sykdommer.

Verdens medisinmangel er ikke et lite hobbyproblem som regjeringer kan sette av litt penger til å fikle med når de skulle finne det for godt. Vi snakker om sykdommer som rammer milliarder, som dreper, ødelegger menneskeliv og forårsaker grusomme lidelser blant millioner av oss. Og det handler ikke bare om tropesykdommer: Multiresistent tuberkulose og antibiotikaresistens er livsfarlige problemer som også banker på døra hos dem av oss som bor i rike deler av verden.

Det å finne og finansiere en løsning, er et felles ansvar som påhviler alle WHOs medlemsland. Derfor trenger vi et fond finansiert av obligatoriske bidrag, med et klart mandat om å finansiere innovasjon med det siktemål å sikre tilgang til medisiner.

Viljen. For oss i Leger Uten Grenser er det ubegripelig at ingen av verdens ledere så langt har våget å gå i spissen for denne saken, som er blant de største og viktigste som verden i dag står overfor. Konsekvensene av å ture frem som i dag, ble med all mulig tydelighet illustrert da den glemte sykdommen ebola i fjor fikk blusse opp i en epidemi som tok livet av flere tusen vestafrikanere og tvang deres helsevesen og lokalmiljøer i kne. Først da ebolaen eksploderte i omfang, våknet verden og la smålige hensyn til side for endelig å utvikle og produsere vaksiner og medisiner mot den dødelige sykdommen. Men ved å gjøre det, viste også både WHO og verdens legemiddelindustri at det er mulig å finansiere ulønnsom, men livsviktig, medisinutvikling. Det eneste det står på, er viljen.

Norge er i ferd med å bygge seg internasjonalt ry for å være en forkjemper for global helse, nå sist ved å legge betydelige penger på bordet til arbeidet for en vaksine mot ebola. Men det som først og fremst trengs for å få på plass en forpliktende medisinforskningsavtale, er ikke penger. Det er sterk politisk vilje og tydelig internasjonalt lederskap.

Hansken er kastet. Vi håper at helseminister Bent Høie viser seg å være den som har mot, integritet og styrke nok til å plukke den opp.

Det står om livet for millioner av oss.

Ut over sitt verv i Leger Uten Grenser er Marius Trøseid også overlege og spesialist i infeksjonssykdommer ved UiO.


Dette er et bidrag til «Idealisten»-spalten i ukemagasinet Ny Tid, på trykk 06.02.2015.
I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde.
De som deltar: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, Agenda X, Transparency International Norge, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser, NOAH- for dyrs rettigheter, press- redd barna ungdom og WWF.



---
DEL