Medienes evne til selvinnsikt

Kronikk: Er vi dømt til alltid å ha status quo hva norske medier angår? Eller blir det noensinne anledning til selvransakelse? 15 måneder etter terrorangrepet savner jeg fortsatt medienes indre tanker om hvilken rolle vi kan ha spilt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kronikk.

Sjokk. Jeg sitter på jobb i The Voice Newspaper og redigerer en sak som må ut før jeg tar helgen. Det er fredag ettermiddag, og sola har på mirakuløst vis dukket opp i London. I et konsentrert øyeblikk løfter jeg hodet. Blikket festes mot TV-en, som står på veggen rett foran pulten min:

«Bombeeksplosjon i Oslo,» står det vist på BBC-sendingen, men dét registrer jeg ikke med en gang. Jeg er så dypt inne i saken min at lyset ikke går opp for meg, ikke før etter kollegaen ved siden av meg dunker meg i armen og spør: «Er ikke du fra Oslo, du?».

«Jo,» svarer jeg, og lurer på hvor hun vil med utspørringen. Men før hun rekker å svare, kobler jeg nyhetssaken på fjernsynet og spørsmålet hennes, og jeg forstår lite av det som blir sagt. Sakte reiser jeg meg og skrur opp lyden, men uansett er alt uvirkelig.

«Hæ?! Terroraksjon mot regjeringsbygget? I Norge?» «Nei, det kan ikke være mulig.» Men nyhetsoppleseren fortsetter, og riktignok er bildene som vises fra min by. Jeg kan nesten ikke tro at mitt kjære Oslo er rammet av noe så grusomt.

Artikkelen jeg holdt på med å skrive blir redigert av redaktøren min, og hun ber meg ta resten av ettermiddagen fri. Jeg er nesten i transe, og Twitter, Facebook og tekstmeldinger er mine ankre. De holder meg oppdatert på hva som skjer hjemme. Jeg kan fremdeles ikke tro at Norge er terrorrammet, og utover kvelden er jeg klistret foran internett for å holde meg à jour.

Etnisk eller ikke

Utover ettermiddagen kommer det lite informasjon om gjerningsmannen. Dessverre, med den frykten vi har levd med siden 11. september, antok mange allerede da at terroren var utført av en muslim eller «utlending» i samarbeid med Al-Qaida. Først på kvelden kom det fram at terroristen var en etnisk nordmann på 32 år.

Men der og da var det ingen som tenkte eller brydde seg om terroristens etniske bakgrunn. Grusomheten han hadde utført overgikk slike «banale» ting, tenkte jeg, da nyhetsoppdateringene begynte å tikke inn.

Likevel viser det seg at etnisiteten til terroristen spilte en viktig rolle, særlig blant oss med minoritetsbakgrunn. De første timene etter terroraksjonen mot regjeringsbygget og Utøya, da vi ikke visste stort om gjerningsmannen, var det mange som låste seg inne i frykt for represalier fra etniske nordmenn som la skylden på utlendinger og muslimer. Mange pustet lettet ut da navnet og beskrivelsen ble offentliggjort, etter det første avhøret med politiet samme kveld.

Med bakgrunn i personvern er det sjelden at fulle personaliaopplysninger spres i krimsaker i Norge. Men sjeldenheten og alvoret i terroraksjonen bidro til at opplysninger om terroristen ble kunngjort i form av navn, alder og etnisitet.

Makt(mis)bruk og skillet oss og dem

Men der mediene er påpasselige med å nevne nordmennenes etniske bakgrunn, er det ofte vanligere i landsdekkende aviser å lese om «voldtektsmannen med utenlandske opprinnelse» eller om «innvandrerne som snylter grovt på sosialen».

Man skal ikke lete lenge før man, som i VG 10. august, kan lese at den etterlyste etter skyteepisode på Ellingsrud i Oslo «er norsk statsborger med afrikansk opprinnelse». Det samme gjelder mannen som er siktet for å ha knivstukket mor og sønn utenfor bopel i Groruddalen i Oslo, hvor man i en artikkel den 28. august kan lese at «De involverte er norske statsborgere, men av utenlandsk opprinnelse».

Det er mange eksempler på dette: Utenlandsk opprinnelse. Hva betyr det? Men se på drapet på Sigrid Giskegjerde Schjetne. Da to menn ble arrestert, mistenkt for drapet på 16-åringen, oppga mediene lite informasjon om dem. Helt ulikt praksisen jeg nå har blitt vant til her i Storbritannia, hvor mistenkte blir navngitt av politiet og mediene, blir de to kun referert til med alder. Nå droppes etnisiteten.

Men 37-åringen og 64-åringen er ikke alene om å ikke bli nevnt med etnisitet i store norske aviser, og etter erfaringen tilsier dette at de er etniske nordmenn.

Når det stadig vekk pekes på det negative i en samfunnsgruppe, er det da rart at høyreekstremisme er på anmarsj i Norge? Er det da rart at en tilsynelatende helt vanlig norsk gutt fra hovedstadens beste vestkant kan forandres til en barnemorder og utføre bestialske handlinger?

Ofte glemmer vi i media hvor mye makt vi sitter på. Og den makten (mis)brukes ofte til å bestemme hvem den gode og den onde innvandreren er. Når slike betegnelser brukes, bidrar mediene til å markere og fastslå skillet mellom «oss» (majoritetsbefolkningen) og «dem» (minoriteter med ikke-vestlig bakgrunn), skrev forfatterne Merete Lindstad og Øivind Fjeldstad i sin bok Av utenlandsk opprinnelse. Nye nordmenn i avisspaltene (IJ-Forlaget, 2005), hvor de analyserte ordbruk i landsdekkende aviser.

Billige triks og lettsolgte vinklinger

Da jeg var Norges ungdomsrepresentant til FN i 2005, ble jeg kalt for «sandnessjøværing» og «helgelending» av lokale aviser. I intervjuet mitt med NRK-nyhetene var fokuset på min reise, fra å komme som flyktning til Norge i ung alder til å representere landet i verdens største generalforsamling.

Da var jeg «norsk» på lik linje med Mohammed «Moa» Abdellaoue, Alexander Tettey og alle andre unge gutter som spiller på det norske landslaget. Men veien fra «helten» til «antihelten» er kort i norske medier, særlig i de store. Dessverre er den «gode» innvandreren nesten usynlig, mens den «onde» er klistret opp overalt, og han er stort sett en mann i 20 eller 30-årene.

Vi (journalister, red. anm.) er så sensasjonsdrevet at vi sjelden tenker på hvordan ord kan påvirke. Vi innser ikke hvor mye makten vi sitter med betyr. Makten til å endre tankegangen, makten til å påvirke, på godt og vondt.

Vi er de første til å henge andre ut, men sjelden peker våre egne fingre mot oss selv. Mens VG, en av Norges største aviser, slo seg for brystet og krevde Stoltenbergs avgang etter at Gjørv-kommisjonens rapport kom ut, ble jeg forbløffet over fraskrivelsen av eget medansvar hos «Akersgatas store sønn», samt i flere andre norske medier.

Hvor er våre egne tanker om hvordan våre nyhetssaker og nyhetsvinklinger kan ha påvirket 33-åringen? Han brukte over 10 år på å planlegge ødeleggelsen av hundrevis av menneskers liv. Hvor er selvransakelsen hos norske journalister i hvilken rolle vi eventuelt selv kan ha spilt i dette?

Jo, kun én mann er skyldig og skal lastes for de onde gjerningene han utførte. Men det er vel aldri så enkelt?

Mangler selvinnsikt

15 måneder er gått siden den solrike sommerdagen jeg satt ved pulten min og skrev en lett underholdningssak, da jeg fant ut at min vakre by Oslo, og Utøya, hadde blitt angrepet, hvor mange uskyldige mennesker, 33 av dem barn, hadde blitt drept. Terroristen er dømt til den høyeste og strengeste straffen Norge kan gi noen, og saken er over. Jeg har fulgt og diskutert saken, men fortsatt savner jeg selvinnsikt fra de største norske mediene.

Blir medienes ensidige og til tiders negative forenkling og vinkling tatt opp når Oslo Redaktørforening inviterer til åpent møte om mediedekningen etter terrorangrepene, på Litteraturhuset 13. september? Kåre Willoch, Nettavisens sjefredaktør Gunnar Stavrum og VG-redaktør Helje Solberg skal her debattere medier og maktkritikk, i lys av 22. juli-kommisjonens rapport.

Kommer vi noensinne til å ta en pust i bakken og tenke over hvordan våre lettsolgte argumenter kan oppfattes av publikum, og i verste fall påvirker de vi er her for å tjene?

Det gjenstår å se, men som en person med innvandrerbakgrunn og journalist vil jeg gjerne oppfordre mediene til å gå i seg selv og finne ut hvilken rolle våre billige triks for å selge aviser og tjenester kan ha bidratt til én manns handlinger.

Jeg mener det blir feil å kritisere andre og kreve at Stoltenberg med flere går av, før vi som en institusjon har sett på våre arbeidsmetoder i forhold til 22/07.

Det påstås jo at pennen er mektigere enn sverdet. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 14.09.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL